Janne og Jahn
Media

Media, Janne, Jahn, verden og vi

Norsk presse har det ikke med å prege verdensnyhetene. Ikke til daglig, iallfall. Vi må vel tilbake til … Pågripelsen av Arne Treholt, eller noe?

Premissen for påstanden er at hverken A-ha eller What The Fox Says kvalifiserer for verdensnyheter (som uansett ikke kunne tilskrives norsk presse).

Det er klart det har en viss sammenheng med at det ikke skjer stort av internasjonal interesse her på berget, og du skal bare se det samme gjelder andre land – men det hindrer dem jo ikke i å reise ut i verden, hvor de, ulikt norske medier, graver frem den ene kioskvelteren etter den andre.

Rettelse: Det verserte en sak i verdenspressen her om året, om norsk politi, som geleidet en andefamilie over motorveien. Eller noe slikt.

Så kom ikke her!

Men hva kommer den av, denne mangelen på norsk suksess på den internasjonale pressehimmelen? Tross alt liker vi jo å tro at vi har de beste journalistene (ikke til å undres, egentlig, siden vi engang er velsignet med det beste av absolutt alt).

Alt dette slo meg, da jeg så de første tegnene til at gamle journalistkolleger begynte å pushe dagens store VG-oppslag i de sosiale mediene – om enslige og ensomme mennesker i gamlelandet (igjen!), som blir funnet i sofaen etter lang tids dødsleie, så å si.

Det vanker nok en SKUP-pris på den der, som på Bergens Tidendes Janne-føljetong, som roses herfra til månen – og tilbake (ansett så bra, at den sågar ble oversatt til engelsk, til etterfølgelse for utenlandske journalister!).

Misforstå meg endelig rett, det er jo god journalistikk, men kan det likevel tenkes at norske journalister skjeler litt for mye til hverandres suksesser, for så å tråkke samme sporet, omatt att og omatt att? Det fins jo nesten ikke grenser for norske «ensom inn i døden»-saker, som skamroses, ad nauseam – som var de like banebrytende, hver gang temaet resirkuleres.

Mer enn noe, har det nok sammenheng med denne if it works don’t fix it-forestillingen, vel så mye som det enkle faktum at det ikke skjer noe interessant her til lands – og at norsk presse ganske enkelt mangler ressurser til å begå internasjonalt Pulitzer-materiale. Og verre skal det nok bli, i takt med de redaksjonelle bemanningskuttene.

Mesteparten av skylden må likevel Radiofantomene ta, som en gang i tiden innpodet oss følgende leveregel, som nok gjennomsyrer journalistene, i like stor grad som deg og meg (sorry, men jeg fant altså ikke originalen):

Vel skal det godt gjøres å finne vakrere navler å beskue, enn nettopp de norske, men mangler vi helt magemål?

Vi som sverger til den samlede Weltschmerz, har alltids verdenspressen.

Standard
Media

FlåttalarmEtter at jeg publiserte posten om Dagbladets «Mitrokhin-avsløringer» de to siste dagene, tok jeg meg selv i å grunne over dagspressens tilstand, sånn i sin generelle alminnelighet, til det slo meg at jeg ikke lenger er i stand til å navngi sjefredaktørene i våre tre største aviser – langt mindre i de mindre. Uten først å ile til kolofonene, vel å merke. Hva verre er: Jeg lot meg ikke engang friste.

Om det beror på avisenes irrelevans, eller min tiltagande presenil demens, se det skal virkelig være usagt, men til å være en som har spist og åndet journalistikk, morgen, middag og kveld, hele livet, må det medgis at oppdagelsen var ytterst urovekkende.

Hører dere, aviser? Dere er i ferd med å miste de presenil demente!

Eller …

Pressens irrelevans

Notis
Spy vs Spy
Media

Spioner på høylys dag

Emblem of the KGB Deutsch: Emblem des KGB Ital...

KGBs våpenskjold. (Photo credit: Wikipedia)

Dagbladet kjører et i utgangspunktet interessant sololøp om det såkalte Mitrokhin-arkivet, som angivelig rommer utallige norske politikere og embedsmenn som har sprunget KGBs ærend gjennom årene. Med det skulle vel det meste være sagt, idet at løpet later til å forbli solo.

Norsk presse har tradisjon for å gjengi hverandres scoop, med respektfulle kildehenvisninger, om det skulle vise seg å være hold i sakene, vel å merke. Når Dagbladet nå har samlet en imponerende mengde spekulasjoner, i løpet av de to dagene feuilletonen har gått, uten at den øvrige pressen har funnet den nevneverdig, er det all grunn til å tro at det er just spekulasjoner de er.

Med det sagt, skal jeg være den første til å medgi at jeg tror slike spioner har eksistert, og at noen av dem etter alle solemerker fortsatt lever i beste velgående, men her er det mye som tyder på at Dagbladet har kokt lovlig mye suppe på den ene spikeren de fant.

Vasili Mitrokhin, source of the Mitrokhin Archive

Vasili Mitrokhin, opphav til Mitrokhin-arkivet. (Photo credit: Wikipedia)

At Mitrokhin-arkivet rommer mye spennende derimot, tror jeg ikke det er mye tvil om. Vasili Mitrokhin var en velinformert herremann, som ledende arkivar i Sovjetunionens utenlandsetterretning, men det sølle faktum at alle norske politikere av en viss interesse, ble tildelt kodenavn, gjorde dem altså ikke til spioner – hvor meget Dagbladet enn måtte bille seg det motsatte inn.

Dermed forblir nok denne fortsettelsesberetningen et fortsatt sololøp for den en gang herderskronte avisen, uten at jeg tror det vil plage den nevneverdig.

Men journalistikk, det er det vel knappast.

Skulle avisen sveve i forestillingen at den vet noe PST og E-tjenesten ikke vet, må den jo endelig det, men sorry, Dabla, her er det nok noen som ser spioner på høylys dag.

Standard
Aftenposten
Media

Sosiale medier – tradmedia: 7-0

Om du ønsker å holde deg sånn noenlunde på høyde med utviklingen i Gaza, er det én ting vi trygt kan fastslå, først som sist:

Glem avisene, glem sågar nettavisene – og etermediene, for den saks skyld.

Nå skjer tingene så fort, at enhver redaksjon, som nærer ambisjoner om å kvalitetssikre nyhetene den formidler, vel å merke, vil være håpløst akterutseilt, innen den rekker å få hendelsene på lufta.

Ulempen er, selvfølgelig, at de sosiale mediene flommer over av partisk materiale, så fordreid og så manipulerende, at en gammel journalist kjenner innvollene slå trippel baklengs flikkflakk, hver gang venner og følgesvenner i de sosiale mediene videreformidler dem, som nok et bevis for eget standpunkt.

Samtidig kommer vi ikke fra at det fins så mye bra. mye bra … Ta bare 16-årige Farah Baker (@Farah_Gazan), som befinner seg midt oppi det verste helvete noen tenåring, noen overhodet, kan forestille seg:

Right from the horse’s mouth.

Nyhetene strømmer inn i sanntid, fra tradisjonelle medier og brukere av sosiale medier, verden over – hvorav noen med større troverdighet enn noe norsk mediehus kan drømme om. Alt sammen i én stor, global kladeis – as the story unfolds!

Kommer jeg over noe det er verdt å feste lit til, er jeg sjelden sen om å dele det selv, men når jeg ser hvor mye møl som serveres, i form av rene falsifiseringer, bilder hentet helt annensteds fra, eller fra en tidligere anledning, kilder som helt klart inngår i den ene eller den andre partens propaganda-apparat … Ja, da betakker jeg meg simpelthen, om de fordreide fremstillingene underbygger eget ståsted aldri så mye.

Følgelig er det med et ikke så rent lite forbehold jeg anbefaler de sosiale mediene, Twitter, først og fremst, over de tradisjonelle. Men evner du å skille barter fra snørr, er de ganske enkelt uovertrufne. Vær bare forberedt på at du heller aldri vil ha sett maken til løgnaktig sprøyt.

Ta det fra en som ikke anser seg en sosiale medier-entusiast:

SoMe: 7
Tradmedia: 0

Standard
Media

Rosinbrigadens triumf

Vi som kalte oss early adopters og digitale nomader, og lekte med sosiale medier for tyve år siden, må tidvis avfinne oss med å bli tatt i skole av dem som først kom til i løpet av de siste ti. Det er en selsom opplevelse, men en vi nok gjør klokest i å ta med den største overbærenhet, for det virker som om de ikke vet at vi hadde slike, dengang dazumal.

I dag så far seg imidlertid nødsaget til å ta det elleveårige avkommet i skole:

20140709-113824-41904267.jpg

Det er vel bare å se i øynene at jeg er en loser, som Beck uttrykte det for 21 år siden, før disse spirrevippene var påtenkt:

Den hadde du ikke hørt, snuppeluppa mi!

P.S. Det der med looser og loser får vi ta en annen gang.

Standard
20140704-122250-44570671.jpg
Media

Always look on the bright side of life

Det er mangt som kan sies om lokalpressen, men svartsynt, det er den iallfall ikke, som vi ser av denne saken, hvor ikke engang eventuelle mistanker om sosial dumping imøtegås.

For når alt kommer til alt: Hvem hadde vel ikke vært fra seg av lutter eufori, over å få tilbringe noen uker, der alle skulle ønske de hadde bodd (derav det imponerende innbyggertallet)?

Kjære journalistkolleger, det skrives i det hele tatt altfor få gladsaker, så jeg sier tipp topp, tommel opp – og you go, Bladet «Tysnes»!

Standard