Jeg liker Steven van Zandts Lillyhammer, jeg, det er ikke det. Men noen storproduksjon, med potensial til å plassere Norge på den internasjonale TV-himmelen, det er den ikke. Skjønt det er noe udefinerbart sjarmerende ved det hjemmesnekrede preget, er og blir produksjonen altså ytterst heimeavla.

Nå er det ikke vanskelig å forstå at det må tas noen grep her og der, når virkeligheten ikke helt holder mål. Til det har filmindustrien etter hvert svært nyttige verktøy, som spesialeffekter og dataanimasjon. Til forskjell fra Lillyhammer, viser imidlertid dataanimasjonene seg vanligvis å være høyst naturtro – for teknologien er kommet så langt. Just det ser det ikke ut til at Lillyhammer-gjengen har klart. Tør vi gjette på norske animatører?

Jada, det med tigeren kan til nød passere. Vi snakker tross alt syner, og gudene vet hvilke fantasifostre han trodde han så. Men en tiger, det var det vel knappast. Og helt ærlig: Det ble bare for pinlig – selv om det kanskje bare er meg, som en gammel røver udi det datagrafiske.

Sagt på en annen måte: Jeg elsker datagrafikk hvis intensjon er å se ut som datagrafikk. Skal den emulere virkeligheten derimot, er det lov å forvente at du forveksler den med den.

Kultur, Media

Glade amatører i Lillyhammer

Galleri

Som jeg var inne på, i en post for noen uker siden, var forventningene i taket, før Apples lansering av iPhone 6, iOS 8 og, ikke minst, Apple Watch – som kanskje ikke var all verden å rope hurra for likevel?

Erindringens bestandighet. Salvador Dàli,

Erindringens bestandighet. Salvador Dalì,

Og så, her om dagen, kom det for en dag at storebror, iPhone 6 Plus, var, ehh … tilbøyelig til å utvise litt større fleksibilitet enn man kanskje hadde tenkt – da bendgate eksploderte, fluksens i Tim Cooks ellers uklanderlige fleis. Salvador Dalì hadde jublet!

Selv var jeg ikke senere enn at jeg installerte iOS 8-oppdateringen på flekken, oppspilt av medias kakofoniske eufori. Det jeg skulle ha tenkt over, var imidlertid at jeg satt der, med to eldre enheter – en god, men gammel iPad 2, og en iPhone 4S, begge rundt regnet 2 ½ år gamle, og dermed avlegs, når det kommer til det nyeste nye innen programvare-utvikling.

Resultatet er to sirupstreige enheter, skjønt det nok gir seg verst utslag på padda.

Men bi likevel litt!

Når du skriver så mye som meg, ligger det nemlig en liten godbit skjult i oppdateringen, som det fremgår av videoklippet for oven: Diktering – på engelsk, så vel som på norsk! Og det funker like godt i alle applikasjoner som fordrer tekst av noe slag. Rett nok kreves det at du er påpasselig med tegnsettingen, noe jeg slett ikke er i videoklippet, som så avgjort hadde vært tjent med et komma i «Hallo snuppelupp!». Men særskrivingen – av «håndballtreningen» – må Apple ta på egen kappe, som en vil høre (ved nærmere ettertanke, er det slett ikke sikkert at ordet ble delt, ettersom det uansett ikke ville fått plass på samme linje – nok en pluss i margen, i så fall).

I prinsippet kunne jeg likevel ha skrevet en hel bok på den måten, i tekstbehandleren Page, for eksempel, men det vil kreve korrekturlesing, selvfølgelig – som det alltid vil. Dessuten har jeg ennå ikke funnet noen måte å diktere linjeskift på. Uansett hadde det ikke vært noen verdens ting i veien for å diktere artikler, bøker, bloggposter (noe jeg for anledningen glemte), så vel som e-poster og SMS-er. Foreløpig har jeg begrenset meg til det siste, men den funker altså forbløffende bra, forutsatt at du leser tydelig (og er nøye med tegnsettingen, Jarle!). Jeg mener … «Snuppeluppa», sågar! Finpussen tar du i det synkroniserte dokumentet på PC-en.

Der tror jeg vi har iOS-oppdateringens virkelige juvel.

For noen av oss. For meg veier den i alle fall opp for andre svakheter.

For deg som ikke skriver mye derimot, og sitter der med en eldre enhet: Du hadde vært bedre tjent med iOS 7.

Just sayin’.

Janne og Jahn
Media

Media, Janne, Jahn, verden og vi

Norsk presse har det ikke med å prege verdensnyhetene. Ikke til daglig, iallfall. Vi må vel tilbake til … Pågripelsen av Arne Treholt, eller noe?

Premissen for påstanden er at hverken A-ha eller What The Fox Says kvalifiserer for verdensnyheter (som uansett ikke kunne tilskrives norsk presse).

Det er klart det har en viss sammenheng med at det ikke skjer stort av internasjonal interesse her på berget, og du skal bare se det samme gjelder andre land – men det hindrer dem jo ikke i å reise ut i verden, hvor de, ulikt norske medier, graver frem den ene kioskvelteren etter den andre.

Rettelse: Det verserte en sak i verdenspressen her om året, om norsk politi, som geleidet en andefamilie over motorveien. Eller noe slikt.

Så kom ikke her!

Men hva kommer den av, denne mangelen på norsk suksess på den internasjonale pressehimmelen? Tross alt liker vi jo å tro at vi har de beste journalistene (ikke til å undres, egentlig, siden vi engang er velsignet med det beste av absolutt alt).

Alt dette slo meg, da jeg så de første tegnene til at gamle journalistkolleger begynte å pushe dagens store VG-oppslag i de sosiale mediene – om enslige og ensomme mennesker i gamlelandet (igjen!), som blir funnet i sofaen etter lang tids dødsleie, så å si.

Det vanker nok en SKUP-pris på den der, som på Bergens Tidendes Janne-føljetong, som roses herfra til månen – og tilbake (ansett så bra, at den sågar ble oversatt til engelsk, til etterfølgelse for utenlandske journalister!).

Misforstå meg endelig rett, det er jo god journalistikk, men kan det likevel tenkes at norske journalister skjeler litt for mye til hverandres suksesser, for så å tråkke samme sporet, omatt att og omatt att? Det fins jo nesten ikke grenser for norske «ensom inn i døden»-saker, som skamroses, ad nauseam – som var de like banebrytende, hver gang temaet resirkuleres.

Mer enn noe, har det nok sammenheng med denne if it works don’t fix it-forestillingen, vel så mye som det enkle faktum at det ikke skjer noe interessant her til lands – og at norsk presse ganske enkelt mangler ressurser til å begå internasjonalt Pulitzer-materiale. Og verre skal det nok bli, i takt med de redaksjonelle bemanningskuttene.

Mesteparten av skylden må likevel Radiofantomene ta, som en gang i tiden innpodet oss følgende leveregel, som nok gjennomsyrer journalistene, i like stor grad som deg og meg (sorry, men jeg fant altså ikke originalen):

Vel skal det godt gjøres å finne vakrere navler å beskue, enn nettopp de norske, men mangler vi helt magemål?

Vi som sverger til den samlede Weltschmerz, har alltids verdenspressen.

Standard
Media

FlåttalarmEtter at jeg publiserte posten om Dagbladets «Mitrokhin-avsløringer» de to siste dagene, tok jeg meg selv i å grunne over dagspressens tilstand, sånn i sin generelle alminnelighet, til det slo meg at jeg ikke lenger er i stand til å navngi sjefredaktørene i våre tre største aviser – langt mindre i de mindre. Uten først å ile til kolofonene, vel å merke. Hva verre er: Jeg lot meg ikke engang friste.

Om det beror på avisenes irrelevans, eller min tiltagande presenil demens, se det skal virkelig være usagt, men til å være en som har spist og åndet journalistikk, morgen, middag og kveld, hele livet, må det medgis at oppdagelsen var ytterst urovekkende.

Hører dere, aviser? Dere er i ferd med å miste de presenil demente!

Eller …

Pressens irrelevans

Notis
Spy vs Spy
Media

Spioner på høylys dag

Emblem of the KGB Deutsch: Emblem des KGB Ital...

KGBs våpenskjold. (Photo credit: Wikipedia)

Dagbladet kjører et i utgangspunktet interessant sololøp om det såkalte Mitrokhin-arkivet, som angivelig rommer utallige norske politikere og embedsmenn som har sprunget KGBs ærend gjennom årene. Med det skulle vel det meste være sagt, idet at løpet later til å forbli solo.

Norsk presse har tradisjon for å gjengi hverandres scoop, med respektfulle kildehenvisninger, om det skulle vise seg å være hold i sakene, vel å merke. Når Dagbladet nå har samlet en imponerende mengde spekulasjoner, i løpet av de to dagene feuilletonen har gått, uten at den øvrige pressen har funnet den nevneverdig, er det all grunn til å tro at det er just spekulasjoner de er.

Med det sagt, skal jeg være den første til å medgi at jeg tror slike spioner har eksistert, og at noen av dem etter alle solemerker fortsatt lever i beste velgående, men her er det mye som tyder på at Dagbladet har kokt lovlig mye suppe på den ene spikeren de fant.

Vasili Mitrokhin, source of the Mitrokhin Archive

Vasili Mitrokhin, opphav til Mitrokhin-arkivet. (Photo credit: Wikipedia)

At Mitrokhin-arkivet rommer mye spennende derimot, tror jeg ikke det er mye tvil om. Vasili Mitrokhin var en velinformert herremann, som ledende arkivar i Sovjetunionens utenlandsetterretning, men det sølle faktum at alle norske politikere av en viss interesse, ble tildelt kodenavn, gjorde dem altså ikke til spioner – hvor meget Dagbladet enn måtte bille seg det motsatte inn.

Dermed forblir nok denne fortsettelsesberetningen et fortsatt sololøp for den en gang herderskronte avisen, uten at jeg tror det vil plage den nevneverdig.

Men journalistikk, det er det vel knappast.

Skulle avisen sveve i forestillingen at den vet noe PST og E-tjenesten ikke vet, må den jo endelig det, men sorry, Dabla, her er det nok noen som ser spioner på høylys dag.

Standard
Aftenposten
Media

Sosiale medier – tradmedia: 7-0

Om du ønsker å holde deg sånn noenlunde på høyde med utviklingen i Gaza, er det én ting vi trygt kan fastslå, først som sist:

Glem avisene, glem sågar nettavisene – og etermediene, for den saks skyld.

Nå skjer tingene så fort, at enhver redaksjon, som nærer ambisjoner om å kvalitetssikre nyhetene den formidler, vel å merke, vil være håpløst akterutseilt, innen den rekker å få hendelsene på lufta.

Ulempen er, selvfølgelig, at de sosiale mediene flommer over av partisk materiale, så fordreid og så manipulerende, at en gammel journalist kjenner innvollene slå trippel baklengs flikkflakk, hver gang venner og følgesvenner i de sosiale mediene videreformidler dem, som nok et bevis for eget standpunkt.

Samtidig kommer vi ikke fra at det fins så mye bra. mye bra … Ta bare 16-årige Farah Baker (@Farah_Gazan), som befinner seg midt oppi det verste helvete noen tenåring, noen overhodet, kan forestille seg:

Right from the horse’s mouth.

Nyhetene strømmer inn i sanntid, fra tradisjonelle medier og brukere av sosiale medier, verden over – hvorav noen med større troverdighet enn noe norsk mediehus kan drømme om. Alt sammen i én stor, global kladeis – as the story unfolds!

Kommer jeg over noe det er verdt å feste lit til, er jeg sjelden sen om å dele det selv, men når jeg ser hvor mye møl som serveres, i form av rene falsifiseringer, bilder hentet helt annensteds fra, eller fra en tidligere anledning, kilder som helt klart inngår i den ene eller den andre partens propaganda-apparat … Ja, da betakker jeg meg simpelthen, om de fordreide fremstillingene underbygger eget ståsted aldri så mye.

Følgelig er det med et ikke så rent lite forbehold jeg anbefaler de sosiale mediene, Twitter, først og fremst, over de tradisjonelle. Men evner du å skille barter fra snørr, er de ganske enkelt uovertrufne. Vær bare forberedt på at du heller aldri vil ha sett maken til løgnaktig sprøyt.

Ta det fra en som ikke anser seg en sosiale medier-entusiast:

SoMe: 7
Tradmedia: 0

Standard
Media

Fire prosent, De! Det var dagen sin, det, tenker jeg.

En sterk dag

Sitat