Media

Pressen overlater innholdsproduksjon til brukerne, for så å ta betalt

Hjelp oss å granske -- VG

At avisene våre går åt skogen, er vel ikke akkurat egnet til å undre noen. Det er uansett der cellulosen kommer fra, som bidrag til erkjennelsens nær poetiske konklusjon.

I rettferdighetens navn skal det likevel tilføyes at norske aviser var tidlig ute med nettutgavene sine, omtrent rundt midten av 1990-tallet (jeg har selv arbeidet i et par av dem). Opprinnelig som et lekent eksperiment, à la Aftenpostens Oslo-nærradio, en ti års tid før. Etter partipressens opphør, har jakten på inntektskilder vært medienes fremste motivasjon, og satsing på nett en helt naturlig konsekvens derav.

Men det skulle gå både vinter og vår før avkastningen gjorde seg gjeldende. I mellomtiden raste papirutgavenes opplagstall, uten at nettutgavene helt evnet å demme opp for inntektslekkasjen. Det beror for en stor del på at mediehusene har klamret seg til (avsindig) kostbar trykk og distribusjon, til en hurtig krympende leserskare.

Hadde de bare tatt følgene av den svært lite bærekraftige modellen, både i økonomisk og miljøbesparende forstand, ville hverdagen ha sett ganske annerledes ut for avisene våre, som ingenlunde ville behøvd å ofre menneskelige ressurser – med unntak trykkerimedarbeidere og avisbud, vel å merke.

Når de nå likevel har valgt å tyne naturen, og de økonomiske ressursene, til det ytterste, står de ikke tilbake med andre valg enn å ta seg betalt på nett. I første omgang for iPad-utgavene, dernest, som vi snart får se, for de ordinære nettutgavene.

Men det er visst ikke nok, som vi ser av dagens VG Nett:

Digitale medier endrer journalistikken. Før var vi i stor grad prisgitt kunnskapen til den enkelte journalist i VG, nå kan vi ta i bruk lesernes samlede intelligens og kompetanse for å granske tildelingen av penger til norske frivillige organisasjoner og stiftelser.

Det skriver VGs sjefredaktør Torry Pedersen, i forbindelse med at avisen inviterer leserne til å tyste om statsrådovertramp, i et forsøk på å minimere kostnadene til dyre journalister (se illustrasjonen over). Eller, som Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd uttrykker det:

En av medienes viktigste oppgave er å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Måten vi klarer det på er ofte å få tips, dokumentasjon og varsel fra kilder i arbeidslivet. De som varsler setter mye på spill og bryter av og til avtaler og lover om taushetsplikt. Vi ønsker å gi denne type kilder et vern, noe som er avgjørende for at de skal komme til oss med tips og dokumentasjon.

Noe hun nylig understreket, i forbindelse med avisens nyvinning, Aftenposten Varsle.

I utgangspunktet er slike tiltak prisverdige nok. Man kan nesten si at hensikten helliger middelet – om vi altså tar høyde for at begge initiativer innbyr til ulovligheter, som til sammenligning får britiske paparazzi til å fremstå direkte stuerene.

Akkurat det er bare ett av initiativenes tvilsomme aspekter. Minst like betenkelig, dog samfunnsmessig mindre kritisk, er det at avishusene med dette både gjør leserne til innholdsleverandører og betalere brukere – enda alle moralske hensyn tilsier at det er avisene som skal betale for innspillene – utover det sedvanlige tusentips-honoraret. Så ikke, etter hva jeg forstår:

Tvert om kretser iherdige redaktør- og direktørhjerner rundt dette ene spørsmålet: Hvordan ta betalt for stoffet på nett (også fra innholdsleverandørene!), uten at nettutgavene dermed lider papiravisenes skjebne?

Vet du hva? Pressestøtten er en vederstyggelighet avisene virkelig ikke har gjort seg fortjent til. Rett nok omfattes ingen av de nyss omtalte avisene av ordningen, men det gjør for eksempel Dagsavisen, som til alt overmål er så impertinente at de er begynt å gjemme seg bak en betalingsvegg:

Plusstegnet signaliserer at dette er en merverdi. Før la Dagsavisen nesten alle artikler fra papiravisen ut på nett [, i] likhet med de fleste andre redaksjonene. Men kvalitetsjournalistikk koster, og jeg er overbevist om at folk vil være villige til å betale for Dagsavisen også digitalt. Vi ser at stadig flere medier går over til betalingsløsninger på nett.

Det sier Dagsavisens sjefredaktør Kaia Storvik i et intervju med egen avis. Nettopp: «[…] stadig flere medier går over til betalingsløsninger på nett.» Og det enda stadig flere av dem også får brukerne til å forestå en stadig større del innholdsproduksjonen, alt mens de avkreves stadig mer penger – i stedet for honorar.

Men pressestøtte ska’rem ha!

Anniken Huitfeldt, member of Stortinget (the N...

Dagsavisen er blant de største enkeltmottakerne av pressestøtte her til lands. Interessant nok luftet kulturminister Anniken Huitfeldt først i dag tanken om å utvide pressestøtten, til også å gjelde de digitale mediene. På høy tid! Det vil si: Når vi først skal ha en pressestøtte-ordning, er det bare rimelig at den tilfaller de utgavene som virkelig gjelder – altså nettutgavene av de antikverte papiravisene.

Når det er sagt, kan det ikke bli slik at avisene både:

  • skal få pressestøtte
  • ta betalt for innholdet
  • redusere produksjonskostnadene, ved å la brukerne forestå innholdsproduksjonen, og
  • samtidig belemre de samme (bidragsytere, så vel som netto brukere) med plagsom – også inntektsbringende – reklame

Det må i så fall bli et minstekrav at all reklame bortfaller. Skjønt det forekommer meg mildest talt underlig at freemium-modellen (free for dem som aksepterer reklamen, premium og reklamefritt for dem som vil slippe den, og heller vil betale) ikke later til å bli tatt i betraktning. Slik lyder departementets pressemelding:

Pressestøtte blir mediestøtte

Regjeringen foreslår at produksjonstilskuddet for dagsaviser (pressestøtten) endres slik at ordningen blir plattformnøytral. Forslaget innebærer at støtteordningen ikke lenger vil være bundet til papiraviser, og at støttemottakerne også kan få tilskudd for digitale utgivelser.

Høringsnotat – utkast til forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier (.pdf)

- Vi mener det er behov for å modernisere dagens pressestøtte, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.

- I dag taper aviser som mottar produksjonstilskudd på at leserne velger nettutgaven framfor papirutgaven. Vi ser at den papirbaserte støtteordningen motvirker innovasjon og utvikling av digitale produkter i virksomheter som får støtte. I en tid der avisopplaget går ned, må vi ha en mediestøtte som legger til rette for dette. En plattformnøytral støtteordning vil være mer robust og fremtidsrettet ved at den vil stimulere til utvikling av nye digitale tjenester, sier kulturminister Huitfeldt.

Forslaget om endring av produksjonsstøtte for dagsaviser er ledd i oppfølgingen av Slettholm-utvalgets utredning NOU 2010:14 Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte.

Dagens produksjonsstøtte til dagsaviser er en papirbasert støtteordning rettet mot vanskeligstilte aviser og aviser med små opplag. Ordningen har røtter tilbake til 1960-tallet. Pressestøtten har vært et målrettet og effektivt instrument for å fremme mediemangfoldet i Norge.

Vel og bra. Men er ikke ordningen med pressestøtte som sådan et gufs fra fortiden – fra da det ble ansett demokratisk riktig å opprettholde en differensiert partipresse, eller lokalaviser som egentlig manglet livets rett, i økonomisk forstand?

La oss huske at ordningen skriver seg fra en tid der gubben og gamla satt på kjøkkenet og slurpet kaffe av fat, blottet for andre mediaimpulser enn den ukentlige lokalfilla – og fiskerinyheter på NRKs eneste radiokanal.

I dag kan man med et visst belegg hevde at støtten tilfaller de systemvennlige avisene. Hva sier det om de demokratiske hensynene – som en gang motiverte hele ordningen? Eller har vi systemkritiske aviser på listen? Hadde en pressestøttet avis invitert leserne til overvåkning av og tysting på statsrådene?

Ikke at det hadde vært ønskelig, men tygg litt på den i påsken, Anniken.

Og dere, redaktører: Ta dere en bolle. Påskebolle, som rosinbollen benevnes mellom fjellom sju.

Standard
Kultur

Bergens forvrengte selvbilde

Ketil Bjørnstad in Stavanger March 26 2009

Image via Wikipedia

Ikke før er jeg kommet over sjokket over vestlandsopprøret, som angivelig skal være under oppseiling, så kaster jammen meg bergenserne seg (nok en gang) ut i den klassiske Bergen mot røkla-dansen (nærmere bestemt: mot Oslo) igjen.

Det begynte med Ketil Bjørnstads (t.h.) efterhvert infamøse aftenpostenkronikk her om dagen, under overskriften «Hva er det med Bergen?«, der han går i rette med bergensforfatterne Erling Gjelsvik og Tomas Espedals kritiske holdning til et bergensk litteraturhus, efter mønster av det vi har i hovedstaden (om enn i mindre skala, får vi tro). Ikke minst med Tomas Espedals hårdtslående kommentar i Bergens Tidende 26. februar i år.

Siden har det gått slag i slag, både i Aftenposten, Dagsavisen, Morrabla og, naturligvis, Bergens Tidende – utvilsomt blant flere.

Og han sparer ikke på kruttet, den gode Bjørnstad:

Her kan til og med en og annen utenlandsk forfatter komme på besøk og fortelle om sitt forfatterskap. Espedal er bekymret for et klientell som kommer, slik som i Oslo, for å spise dyr mat «og menge seg med kulturmenneskene.» Hvilket selvbilde har man ikke opparbeidet seg, når man på ramme alvor tror det er så stas å få sitte ved samme bord som en lys levende forfatter?

Das war ja eine grausame Salbe, nein? Med temmelig klar adresse også, vil jeg tro. Og kanskje en smule urettferdig overfor Tomas, som er en djevel til å skrive – og dertil en barndomsvenn av meg. Ikke at han dermed ikke skulle mene det slik Bjørnstad har oppfattet ham, skjønt intet naturligvis er umulig. Når det er sagt, er det unektelig noe klamt ved de økonomiske well-to-doers’ ubendige trang til å menges kultureliten, tross manglende interesse for kulturens egentlige innhold. Til syvende og sist handler det tross alt om å se og bli sett, noe som utvilsomt gir Tomas’ (jeg syns nesten jeg har litt lov til å være på fornavn) sentiment et formildende skjær. Spør du meg.

Rasler med sablene

Byråd for finans, næring og kultur, Henning Wa...

Image via Wikipedia

Bergenspressen – og bergensere flest, om jeg forstår dem rett – begår imidlertid det kunststykket å anse Bjørnstad-kritikken et angrep på byen, heller enn de grupperingene i den han mener pompøse og direkte isolasjonistiske. Slik det alltid er, når én eller flere bergensere blir målskive for østnorsk skyts, og har skutt fart i en debatt, som foreløbig har utartet til en «bykrig», der den bergenske høyrepolitikeren Henning Warloe (t.h. – for øvrig også en ellers likandes fyr) gjør krav på en økonomisk utligning av de kulturelle bevilgningene til Bergen versus hovedstaden – som om også Bergen var en hovedstad (hvori selvfølgelig kjernen til de århundregamle stridighetene befinner seg). Jeg sakser fra Bergensavisen av i går:

– Forskjellen er stor og vil bare bli større. Når nå de nye museumsbyggene i Oslo skal opp, vil de ha jafset med seg ti milliarder kroner på veien, inkludert operabygget i Bjørvika, hevder Henning Warloe (H) til BA.

Stortingsmannen sendte brev til kulturminister Anniken Huitfeldt 16. februar med følgende spørsmål: «Kan statsråden gjøre rede for hvor store statlige midler som har tilfalt kulturbygg i Bergen de siste ti årene, sammenlignet med Oslo, Stavanger og Kristiansand?».

Svaret og oversikten kom på bordet uken etter. Oslo har totalt fått 4,9 milliarder kroner siden 2002, inkludert midler som har gått over budsjettet til Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet. Bergen har fra de nevnte instansene fått totalt 185 millioner kroner i samme perioden. Kristiansand har fått 155 millioner, Stavanger 116 millioner.

Og så videre (resten kan du lese her).

Nekter å akseptere Oslo som hovedstad

Selv er jeg født og oppvokst i Bergen, og levde mine fem første voksenår i byen. Dermed føler jeg meg i noen grad meningsberettiget. For bergensere flest har byens gravitasjonskraft (for bergensere) medført relativt stor vilje til å bli mellem de syv fjell. For egen del har den samme kraften imidlertid båret mer preg av sentrifugalkraft, idet jeg aldri har vært i tvil om at det er i Oslo den kulturelle, politiske og økonomiske produksjonen hovedsakelig finner sted, som det ubestridelige kraftsentrum. Dertil er det nå engang vår felles hovedstad, med alt det innebærer av nasjonalt felleseie av de ymseste slag – foruten det ugjendrivelige faktum at rundt 35 prosent av Norges befolkning holder hus rundt Oslofjorden. Ingen av delene noe man uten videre kimser av.

Alt sammen faktorer bergenskrigerne nu later til å ignorere med den største selvfølge, siden Bergen tross alt er å anse landets moralske hovedstad, slik den de facto var det, like frem til det herrens år 1314. Men det er lenge siden, det, Henning Warloe. Tro om ikke byen, efter 800 år som provinshovedstad, efterhvert ville være tjent med å avfinne seg med den århundrelange, om aldri så forsmedelige, vanskjebnen.

Men nei. Fordums storhet glemmes ikke uten videre. At Kristiania, senere Oslo, skulle bli landets hovedstad, er som en regulær, endog danskinnført, tilsnikelse å betrakte, nemlig.  I all hovedsak er det der vofsen ligger begravet.

Tro meg. Jeg kjenner det som en gang engang var min by. Og billedet er omtrent like uskjønt som Bjørnstad tegner det (uten forkleinelse for deg, Tomas).

P.S. Jeg kommer, om ikkje for brått, til å legge av meg disse riksmålsunotene, når Frisprog.nu (det gjenstår ennu en smule flikking) er helt oppe å stå, som fremtidig kanal for den slags tilbøyeligheter.

Standard