IMG_0329.JPG
Refleksjoner

Omvendelsen

En gang i tiden fant mine foreldre det opportunt å få sin førstefødtes isse dynket i vann fra døpefonten i det lokale menighetshuset. Menighetens kirke var ennå ikke oppført, med det til følge at jeg kun i navnet ble kirkelig døpt – om ikke i det bokstavelige gavnet. Arkitektonisk sett.

Siden skulle det bli både søndagsskole og speider’n – skjønt det ingenlunde lå noe religiøst deri (vi var ikke akkurat KFUM-speidere, for å si det slik). Likevel ble nå engang Speiderbønnen besunget, til «Kjære Far i høye himmel» og så videre, og den førstefødte avanserte til leder, som, blant flere plikter, medførte forrettelser i såkalte Scout’s owns (speidernes egen andakt i felt).

Stained glass at St John the Baptist's Anglica...

Døperen Johannes. (Photo credit: Wikipedia)

I samme momangen valgte mitt forstokket konservative selv videregående skolegang ved en privatskole, tuftet på en evangelisk ideologi, som for alvor vekket religionsskepsisen, den som trolig hadde ligget dormant i noen ungdomsår. En ganske naturlig reaksjon, i og for seg, når skoledagene innledes med morgenandakt – og Jesus nærmest penses inn i samtlige fag, til den overveiende sekulære elevmassens lettere fortvilelse.

Siden har barnetroen ført en heller kummerlig tilværelse. Fornektet var den vel aldri, men så var det kanskje ikke all verden om å gjøre. Til jeg nå, i moden alder, omgir meg med hedninger, som postulerer ateismen med en religiøsitet som stiller forna dagers svovelpredikanter fullstendig i skyggen. Og jeg kjenner pendelen snu.

Den fanatiske ateistmisjoneringen, som velter mot meg i de sosiale mediene, har vekket presis samme reaksjon som drev meg unna barnetroen, den gang dazumal, som et utslag av eksakt de samme mekanismene, dypt rotfestet i min iboende aversjon mot åndelig reformasjon, enten den er religiøs eller ateistisk – inntil det religiøse.

Det er kanskje ikke til å undres at jeg begynner å lefle med Jesus. Tusen takk til mine misjonskåte ateistvenner, som, når alt kommer til alt, burde tilkjennes honorar fra Den Norske Kirke, for hver fortapte sjel de omvender.

Eller så er det den snikende alderdommen. Vi gjør jo slikt, vi skrøpelige mennesker, når døden sakte nærmer seg. Vi garderer oss, for det kan jo ikke skade!

Om ikke annet, kan jeg gi Bibelen en sjanse. Det kommer imidlertid til å snø i helvete før jeg leser den på nynorsk, som husets for tiden eneste eksemplar er skrevet på. Her i gård lyder det fortsatt «helliget vorde Ditt navn» og sådant mere, og det er det ingen nymotens radbrekkinger som kan gjøre noe med.

Men jeg hadde altså tenkt å nøye meg med min småsekulære, halvagnostiske og ugudelige likegyldighet, og gjorde i bunn og grunn regning med å klare meg med det, men slik ser det altså ikke ut til å gå.

Så takk skal dere faen meg ha, kjære, men akk så iherdig misjonerende ateistvenner!

Denne bloggposten er til, og inspirert av, dere.

Om jeg virkelig er omvendt? Gud vet … Det jeg derimot vet, er at spørsmålet er høyst privat, og at ethvert forsøk på misjonering, fra kristne, muslimer og ateister, driver meg adskillige skritt unna det som formodentlig er misjonens mål. Oppfordringen går derfor til alle som nærer ønsker om å vinne min sjel:

Sitt på hendene, hold kjeft, og sørg for at motparten fyller Facebook-feeden min med ammunisjon mot din overbevisning (altså i gavnet mot seg selv).

Der har du en vinneroppskrift.

Standard
Aktualitet

Terroraksjonen: Én gal manns verk?

Moskéornamentikk

Det tok den kristne, vestlige verden mellom 1800 og 2000 år å utvikle seg i en demokratisk og liberal retning – med forbehold om at visse kristne land ikke er der riktig ennå, mens andre – som Tyskland og den forhenværende Østblokken – er relativt nyankomne i den demokratiske folden. Den muslimske verden har så langt brukt rundt 1400 år på den samme prosessen.

Hvor demokratisk, hvor menneskevennlig var Europa rundt år 1400 e.Kr.? Jeg skal ikke fornærme lesernes intellekt med inngående beskrivelser av inkvisisjon (taliban), hekseprosesser (sharia-motivert steining), korstog og kristen imperialisme (tilsvarende den jihad enkelte i dag frykter fra muslimsk hold), men oppfordrer til inngående research, om skolelærdommen skulle være tapt på veien.

De som fører an i kritikken av islam derimot, som peker på at religionen befinner seg omtrent der vi var etter 1400 år (men uten henvisning til tidsforkjellen), er svært klar over de faktiske forhold. Forhold det ikke passer deres sak å bekrefte. De nekter å erkjenne islams rett til å utvikle seg i samme takt som kristendommen, men peker på religionens overtramp (etter våre standarder), som er en pekefinger de like godt kunne rettet mot oss selv anno 1400. Er det noen som har tall på hvor mange vi drepte i Guds navn, i henhold til våre egne sharialover, dengang da? Eller hvor mange som har dødd i kristendommens navn de siste tiårene – på Balkan eller i Nord-Irland?

Én ting vet jeg i alle fall: Vi (underforstått: de kristne) har svært lite å være stolte av, i så måte.

Så hvem er de, disse menneskene, som gjør alt de kan for å feie slike kjensgjerninger under teppet, mens de utelukkende tillegger muslimene de samme egenskapene?

Vel, det er akkurat det som er faen… Du finner dem overalt, selv hos dem som var hovedmål for Anders Behring Breiviks aksjon den 22. juli 2011. Som på 1990-tallet, da Aps byrådslederkandidat i Oslo, Rune Gerhardsen, gikk i rette med det han kalte snillismen, etter mange års fremgang for Fremskrittspartiet, som lenge hadde surfet på motstanden mot «silkehanskene» som ble «våre nye landsmenn» (en i utgangspunktet velmenende term, som har utviklet seg i nedsettende retning) til del. I løpet av 2010-tallet satte partisekretær Martin Kolberg seg fore å knekke Frp-koden. For et par år siden mente han å ha funnet den, da han pumpet ut budskapet om aktsomhet overfor islamisme (som for øvrig ikke nødvendigvis kan sidestilles med terrorisme) – noe som skjedde parallelt med at Siv Jensen kvernet, om og om igjen, om snikislamiseringen av landet vårt.

Dette videoklippet er redigert, klippet til så det skal lyde ekstra ille. Men essensen står fast (klikk på lenken til Dagbladet-artikkelen over):

Det kryssklipte opptaket er svært stygt, fordi det utelater de ok tingene hun også sa fra talerstolen, og aksentuerer og repeterer det hårreisende. Men det gjør jo ikke det hårreisende usagt.

Jeg hører formaningene, om indre forsoning, om at det som gjelder nå, er å slutte rekker, men klarer ikke… Finner ingen forsonende trekk ved slike utspill. Til forskjell fra mange er jeg derimot ikke villig til å parkere ansvaret hos Frp. Over et bredt spekter av det politiske landskapet, har oppgjøret med islam (hvem husker ikke hijab-debatten?) gjort seg gjeldende det siste tiåret.

Når vi likevel ser på den anvendte retorikken det siste tiåret, fra mange av våre fremste politikere, over nær sagt hele det politiske spekteret – og med hvilken iver store deler av den norske bloggosfæren tok dem i forsvar, står det ikke til å nekte at våre politiske ledere faktisk har et ansvar, et ansvar for en ordbruk, som med letthet kan tolkes til fordel for dem som er villig til å ta ekstreme virkemidler i bruk. Akkurat det er det naturligvis ingen av politikerne som har ønsket. Likevel har det kommet så uforsonlige utspill fra enkelte hold, at det være lov å mane til moderasjon.

Se for eksempel nærmere på dette utspillet:

Det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hvert eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.

[…]

Og vips så er Norge blitt transformert fra et monokulturelt pottitland til et land hvor mennesker av alle kulturer, tradisjoner og religioner lever sammen i harmoni og skaper en fredelig ny kulturform dere kaller flerkultur. Et slags FN i miniatyr. Har vi forstått dette rett? Er det dette som er intensjonen og den gode drømmen?

[…]

Men, vi vet at vi aldri vil få et meningsfylt svar. Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert, og etter hvert omskapt til symboler for en intolerant og ekskluderende fortid.

Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som …»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!

Anders Behring Breiviks verk? Nei. Avsnittene over er utdrag fra Kent Andersen (styremedlem i Oslo Frp) og Christian Tybring Gjeddes (stortingsrepresentant og leder av Oslo Frp) kronikk i Aftenposten 27. august 2010. Men igjen: Ingen av dem ønsket seg slike reaksjoner som Breivik nå har lagt for dagen. Derimot er det lov å spørre seg hva et slikt politisk klima gjør med forvirrede sinn – og i hvilken grad de opplever aksept for sine handlinger.

I så måte er det mange som har et ansvar. Det fins imidlertid et kynisk miljø av islamkritiske «tenkere», som nå tar sterk avstand fra Breiviks ugjerning, men som i mange år har argumentert for å sette en stopper for Eurabia, for islamifiseringen, men med uspesifiserte midler, som et imperativ til handling, en handling de selv er altfor feige til å bære ansvar for.

Vi finner disse i miljøet rundt Document.no, Human Rights Service, Gates of Vienna, Honest Thinking, Målmannen, og jeg vet ikke hva… Vigrid og de andre nynazistene? Utradert. Nå er det Den tredje bølgen som rår grunnen. Jeg skal være varsom med å klandre innehaverne av disse nettstedene for å egge til strid. Kanskje er det nok å peke på at de holder seg med hoff som ønsker Anders Behring Breiviks europeiske krig velkommen? Jeg tror det.

Vi vegrer oss for å ta denne debatten, for å stille bakmennene til veggs. Den ville avdekke et nasjonalt ubehag vi muligens ikke ønsker. I stedet avfeier vi udådene av 22. juli som et utslag av én gal manns verk – uten tanke for at 1) han kanskje ikke er gal, i strafferettslig forstand, og 2) ikke nødvendigvis har sugd holdninger og handlingstrang fra eget bryst. For det tror jeg oppriktig talt ikke han har.

Hvis vi tror det er nok å bure inn ham som tok de islamkritiske «tenkerne» på ordet, er jeg redd vi snart vil oppdage at Den tredje bølgen foreløpig har manifestert seg som en krusning.

Standard