Ingen burde kalle seg siviliserte uten.

Fotograf: Candida Höfer (tysk, født 1944)

Kultur

Kjennetegnet på en sivilisasjon

Galleri
Kultur

Kjedsomhet: Begjæret etter begjær.

— Leo Tolstoj, f 9. september (i dag) 1828

Sitat

Cover of "Death of an Ordinary Man: A Nov...Onkel Jarle spiller og forteller – et par avsnitt fra boken han for tiden leser (Glen Duncans Death of an ordinary man, 2004), i mangel av annen tekst. Jeg mener … Du skriver ikke tekster til jam sessions! Men trommene er det GarageBands «Anders» som står for.

Mer om Guttemusikken her.

Og boken? Lever neppe opp til debutromanen, Hope, skjønt jeg også leste Weathercock ved et høve. Stor litteratur, som debuten, er det ikke, men man kan jo ikke hjelpe fascinasjonen for forfatteres utvikling, eller mangel derpå (skjønt kanskje det motsatte?).

George Orwells "1984"

We fancy ourselves fallen victim to the worst of Orwell’s bad dreams. Man, would I like to see his good dreams!

Aktualitet, Kultur

If this is bad … I can live with that!

Bilde

Vassili Zaitsev: En sniksskytters dagbok

Lesere med eksepsjonell hukommelse, vil huske at jeg for en halvannet års tid siden la siste hånd på oversettelsen av Vassili Zaitsevs (han som ble spilt av Jude Law i Fiende ved porten, De vet) Za Volgoi zemli dli a nas ne bylo, via Notes of a Russian Sniper. Siden har det, som bekjent, gått både vinter, både vår, og atter både vinter, mens forlaget pakket sammen, og overdro rettighetene til et nytt – som angivelig først skulle utgi boken våren 2014. Den skulle med andre ord være like om hjørnet.

Det var i alle fall hva jeg trodde, til jeg, ved en regulær inkurie, bet meg merke i noe umiskjennelig kjent, borte hos Norli i dag. For sannelig var det ikke den, utgitt i fjor, intet mindre. Fruktene av mitt ansikts sved, lest av utallige, helt, absolutt og holdent uten min kjennskap, hverken til lesing eller hverken utgivelse.

Litt betutta må jeg rett nok medgi at jeg er, over fraværet av stive permer, men den er i det minste kommet på prent, og det er jo også noe.

Forlaget er kontaktet, med stille bønn om to postale eksemplarer (som, ser jeg nu, er e-postalt bekreftet).

Kultur

Oversettere i lykkelig uvitenhet

Bilde
Kultur

Jeg delte denne på Facebook i går aftes, men syns vel strengt tatt den bør bli mine ærede blogglesere til del også, for dette var imponerende saker. Spørsmålet er bare om forfatterne klarer å holde tritt:

Lenke
20140220-110911.jpg
Kultur

Imot naturen: At long last

Fruen kom hjem fra Mammut-salg i går. Hun hadde bare sveipet innom bokhandelen, sånn i forbifarten, og rasket med seg Tomas Espedals Imot naturen, siden hun sikkert var lei alt maset om at Tomas er en barndomsvenn, hver gang fjeset spretter opp på fjernsynet eller hvor det nå er – og jeg sant å si ikke har lest noen av bøkene hans på femten år, tror jeg visst det er (Hotel Norge eller Blond, jeg husker ikke lenger helt). Det var en følge av at jeg møtte ham i ett av Bergens vannhull, en lørdags ettermiddag. Ham, og min eksforlovedes venninne, Kjersti (en skulle nesten tro jeg var havnet i et espedalsk drama, når sant først skal sies).

Med sine 164 sider, var den utlest alt i går aftes, men ga likevel valuta for pengene, enda man kanskje skulle ha forventet flere sider for 129 spenn på Mammut-salg. Men hvilke sider! Og sammenlignet med en kinobillett … Jeg er selvfølgelig fruen evig takknemlig, for er det én mare som har ridd samvittigheten, år om annet, er det mitt livslange svik mot Tomas’ forfatterskap, og dette ga, som forrige gang, mersmak – enda det ikke førte noensteds sist. Det tror jeg ikke skal gjentas.

Noen anmeldelse, i egentlig forstand, får du ikke av meg. Til det er den for gjennomanmeldt nå, tre år etter utgivelsen. Og dertil belønnet med bragepris. Og så er jeg blottet for anmelderens forutsetninger, dessforuten, hva de nå mon være. Men én ting, eller to, vil jeg si:

Han har en gudbenådet penn, den gode Espedal, tross gyldendølenes sviktende korrektur, hvis vanligvis resulterende ergrelser er som bortblåst, takket være en formidlingsevne og fortellerglede, som er paret med et nær poetisk språk – og et rystende livsløp.

Fiksjon, virkelighet og påtagelighet

Han nevnte det ikke med én stavelse, der vi satt over pilsene våre for femten år siden, enda han befant seg midt i tumultene, skal vi tro Imot naturen. Og det gjør jeg. Senere er jeg blitt klar over at hans avdøde kone, Agnete, som får behørig omtale i boken, også var ett av mine gamle bekjentskaper, fra russetiden, som jeg husker svært godt – just fordi hun var like spektakulær, like teatralsk som Tomas beskriver henne. Takke faen for at hun ble russerevyens prima donna (særskrivingen er, av flere grunner, italiensk, ikke norsk).

Etter – i affekt – å ha forlatt en utro Agnete i Oslo, der de begge kurses i Norad-regi, returnerer Tomas sporenstreks til Bergen, hvor han ikke lenger har noe igjen:

Hvor skulle jeg gjøre av meg? Jeg hadde en kamerat som var i byen, han bodde i foreldrenes hus i Eikeveien. Jeg tok bussen til Hellen Skole, gikk ned svingene til huset hvor jeg hadde vært så ofte som barn. Det var altså en reise tilbake; jeg måtte finne et eller annet holdepunkt, et utgangspunkt, kanskje, jeg visste ikke, gikk i en tåke og et kaos som førte meg akkurat hit.

Eirik åpnet døren.

Tomas Espedal i Bokprogrammet, NRK2, 5. november 2013.

Tomas Espedal i Bokprogrammet, NRK2, 5. november 2013.

Når han skriver det, vet jeg ikke bare hvor Eikeviken er. Jeg vet hvem Eirik er. Vi tålte ikke synet av hverandre i ungdommen, Eirik og jeg, som politiske horn i hverandres sider. En reise tilbake, if ever I had one.

Tomas skriver at han i løpet av besøket, som overnattingsgjest, presterer å sette huset i lys lue. Det får meg til å grunne på hva som er biografisk, og hva ren fiksjon. Uten at jeg dermed stenger for alle eventualiteter.

Skulle det derimot, som jeg mistenker, være biografisk, er det til å miste pusten av. Noe jeg granngivelig var nær ved. Utroskap, gryende oppbrudd og ildspåsettelse i én og samme momang, er voldsomt nok i eventyrenes verden!

Likevel blir det altså en veldig nær opplevelse, det å lese Tomas’ utlegninger. En reise tilbake i tiden, med klare bilder av hans mor, far, søsteren Christine (rett nok ikke nevnt i boken), venner, og av Tomas selv. Enda vi har befunnet oss i separate verdener, like fra tidlig barndom til i dag, blir tangeringspunktene ytterst … skal vi si tangible? Skildringer om og av en venn jeg en gang satte veldig høyt, og som med dette når minst like store høyder.

Ærlig, sårt, vondt og vakkert

«Si meg, er han en gammel gris», spurte kone pone, etter å ha bladd gjennom bokens første sider.

«Nei, det tror jeg da ikke», svarte jeg, og tenkte at gamle griser griser best, «men han har levet, og har valgt en selvkonfronterende, nesten smertelig ærlig og utleverende fortellerstil». Jeg leste de første sidene, og skjønte hvorfor hun hadde spurt. Men den var et fortellergrep, den innledningen, som åpnet en beretning som var vakker, skjør og vond, og som rystet meg til det innerste. Bokens tittel, Imot naturen, spiller på skammen forbundet med forholdet mellom en eldre mann og en «jente», som han skriver. Dog ikke mer jente enn at hun befinner seg på den rette siden av tyveårs-grensen, for dem som måtte mistenke annet. Skambelagt, ikke desto mindre, på en måte forfatteren belyser innsiktsfullt, om enn en smule egosentrisk, som alle elskende, vil jeg tro.

Var det dette ville, gale livet Tomas hadde levd? Jeg syntes jeg hadde vært gal, men dette overgikk det meste, skjønt I get him, som de sier utomskjærs. Som de aller fleste, er jeg blitt min skjerv intensitet til del, jeg også, om det er aldri så tilbakelagt. Og det er så grenseløst gjenkjennelig, alt sammen. Boken måtte leses ferdig i går. Å legge den fra seg, var overhodet ingen opsjon.

Men faen, Tomas … Virkelig?

Ingen Knausgard – heldigvis!

Tomas Espedal er en utleverende forfatter, men det er seg selv han byr på – ikke, som Karl Ove Knausgård, omgivelsene. Eller, som Tomas’ store kjærlighet, Janne, sier, mens de synkronleser Knausgård til sengs:

Leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun.

Så leste de videre, og Tomas bare:

Leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Selv kommer jeg aldri til å lese ham. Tomas Espedal derimot …

Drit i kulturkjerringene, nå trenger jeg et nytt fix.

Så hvor begynner jeg? En vill flukt av parfymer (1988), får vi tro. Tomas Espedal er ikke fornøyd med sitt tidlige forfatterskap, men jeg mistenker koketteri. Så spar jeg meg gjennom resten av repertoaret, på tolv bøker, inklusive Hotel Norge eller Blond – jeg husker fortsatt ikke hvilken. For den tolvte, av i alt tretten, den har jeg i alle fall lest.

P.S. Men Tomas, du skriver pretty damn close to riksmål, altså.
P.P.S. Faen, er det du som er avbildet på omslaget!?

Standard