Kultur

Skjerpings, kvinner!

Sitat
Bokomslag
Kultur, Ymist

Nu skriver også jeg bok

Jeg liker å skrive, det er ikke det, men å begå en bok, forekommer meg i overkant – enda denne bloggens samlede verker med letthet akkumuleres til en. Skulle jeg nå likevel ha kastet meg i det, måtte tittelen bli Hvordan få mer ut av alt – eller Håndboken for den som har mer enn samtlige av sine forfedre (sammenlagt), og likevel syns det mangler noe, hvis omslag alt ligger klart, i påkommende tilfeller. Ja, om en forlegger skulle rammes av forbigående delirium – og dermed kjenne sin besøkelsestid, som h*n aldri før har kjent den. Tar jeg ikke mye feil, hadde den fanget tidsånden, på noe vis – eller der Zeitgeist, som det heter, om man har planer om å bli tatt på alvor i litterære kretser (noter det, Petterson).

Nedsiden er, selvfølgelig, at jeg kun rår over et minimum av skriveferdigheter, mens temaet forekommer meg en smule fjernt. Men så ville jeg vel ikke bli den første som begår skriverier over emner som befinner seg milevidt unna skribentens kunnskapsfelt, i den grad jeg har noen. Som lesere er vi nemlig prisgitt forfattere som a) vet hva de skriver om, uten ett skriveført ben i skrotten, eller b) skriver guddommelig, uten den fjerneste formening om hva.

Som språkelskeren jeg engang er, skulle jeg ønske jeg kunne regne meg til de siste. Null substans, men tyve i stil. Jeg tror det kunne ha slått an. Forgylte plattheter over lavtflyvende sko, i stive permers trygge favntak. Der har du meg.

Faren er, selvfølgelig, at forleggeren antagelig måtte hanskes med langt mer enn skytegale jihadister, som følge av en folkelig fatwa landet neppe har sett maken til, siden Sangen om den røde rubin. Om det må være lov å gi fantasien fritt utløp, nu som vi er så godt i gang.

Jeg skulle skrive som Sigurd Hoel reinkarnert, hvor alle karakterene er dis, og snakker penere enn Ole Torp – og det, til alt overmål, i en håndbok. For her snakkes grense- og sjangersprengende litteratur, kan du vite. Teksten fortsetter etter bildet.

HP-sjef Anita Krohn Traaseth og programleder Ole Torp i NRK2s Debatten, mandag 17. mars 2014 (tekstingen, som er ordrett, er tilføyd av bloggeren selv).

Penere enn Ole Torp.

Men først, altså, gjelder det vel å lære seg at skrive. Bare jeg slipper løkkeskrift.

Hva Zeitgeister for øvrig betreffer: Det skulle vel ikke være et nytt nettbrett til vinterferien, frue?

telezeitgeist

Skrev han, og falt i tanker om nylige refleksjoner.

Oy vey, De.

Men for å være helt ærlig, hadde jeg bare lyst til å lage bokomslaget, som er så fingert, at det synes for det blotte øie. Det ble bare for dumt å dele, helt uten noen form for rettferdiggjørende rasjonale. Da er rådene, som bekjent, dyre – om de involverer aldri så mange krumspring (skjønt den som kun tar spøk for spøk, og så videre).

Standard
IMG_0210.JPG
Aktualitet, Kultur

1984 – 30 år senere

Jeg tror det var på høsten 1979, muligens våren 1980. Vi gikk i alle fall i andre gym, da klassen tok for seg Orwells 1984 på originalspråket, som en ytterst sympatisk form for engelskundervisning, mente – og mener – jeg.

Med retningen den teknologiske utviklingen siden har tatt, burde man antagelig vende tilbake til den, med jevne mellomrom. Om ikke annet, så for å få bekreftet hvor rett Orwell skulle få – eller hvor feil han eventuelt tok. Teksten fortsetter etter bildet.

George Orwells "1984"

Personlig er jeg nok av den oppfatning at han var usedvanlig presis, hva den teknologiske utviklingen betraff. Kanskje også når vi ser på hvordan myndighetene bruker de teknologiske mulighetene. Et Oceania har vi vel likevel neppe. Eurasia derimot, kan se ut til å ha manifestert seg, med Vladimir Putin som en slags ny-bolsjeviksk despot (interessant nok inkluderte Orwell Skandinavia og det europeiske kontinentet i denne statsdannelsen).

Jeg hadde blinket meg ut boken, som jeg fant i bokhyllen her i høst (bildet øverst), men så viser det seg altså at NRK kjører den som radioteater, på NRK P2 klokken 15.00 i dag. Et familieselskap gjør at jeg nok må ta den igjen på nett – noe du også kan.

Stykket gjøres tilgjengelig på denne adressen.

Så får vi se, da – hvor rett vi syns han hadde.

Standard
IMG_0466.JPG
Kultur

Den dyriske dikterinnen

Det var faen ta meg på høy tid. Hun har ruget på en bok de 17–18 årene jeg har kjent henne, full av pussige konstruksjoner, som hefter ved nesten hver stavelse hun ytrer. Kjersti Bjørkmo er en av disse som ikke kan snakke, ikke kan skrive, uten at samtalepartner eller leser bare undres hvor setningene kommer fra. Og for en liten måned siden kom den, på Cappelen Damm, Jeg har prøvd å bli venn med dyrene (så skjønner du kanskje hva jeg mener).

IMG_1675.JPG

Nå er det jo ikke slik å forstå at forsøket mislyktes, og at forfatterinnen er på kant med dyreriket. Skal jeg være ærlig, tror jeg aldri hun trengte å prøve, spesielt siden hun er gått så ettertrykkelig i hundene, oppvokst med dem, som hun er. Vil du ha henne til å smile, trenger du kun å si «Voff», mer skal ikke til. Fuglene derimot, er et annet kapittel, med visse unntak (skjønt jeg fortsatt er usikker på hvor hun står, vis-à-vis kråkene).

Det er ingen anmeldelse, dette, så pass tror jeg du har skjønt, men jeg har jo lest boken, som er en deilig diktsamling, full av eksempler på et tilsynelatende kaos av tanker, bundet sammen av byen, natten, menneskene, dyrene, husene, savnet, nostalgien, og den trollbindende sansen for banaliteter – og det i utgangspunktet usammenhengende, som virker helt naturlig fra hennes penn:

Månen glir som en blek ryggfinne over byen.
Jeg kommer til teglsteinshusene som står
med kjøttsiden ut.
Jeg tenker på at noen har som jobb å tenke
på det verste som kan skje med en kropp.
På kjettinger og lossing av store skip.
På sirener som varsler
når en bro er i ferd med å åpne seg,
og at ingen skal behøve å klamre seg fast.
På menn og kvinner som går av vakt
og hjem for å spise med intakte hender.
En eldre mann på vei gjennom en lysrørkorridor
for å legge et håndskrevet notat
på et skrivebord:
Ikke en fugl ble knust i dag, sjef.

— Styre båten hjem etter lysene

Kjersti Bjørkmo: "Jeg har prøvd å bli venn med dyrene", Cappelen Damm, 2014.

Kjersti Bjørkmo: «Jeg har prøvd å bli venn med dyrene», Cappelen Damm, 2014.

Det er det 49. og siste diktet i samlingen, på like mange sider. Og jeg bare Fy faen, Kjersti! Det er ikke så farlig, hun er nordlending, selv om det ikke er grunnen til at besvergelsene sitter løst i min omgang med henne (eller kanskje litt):

Ikke en fugl ble knust i dag, sjef, hæ!? Og jeg mener … Spise med intakte hender. Det er jo bare så fy faen, om mine lesere – igjen – vil ha meg unnskyldt.

Kjersti Bjørkmo er en fest, selv om jeg betviler at hun mener det sånn, i all sin lakoni, som jeg mer enn fornemmer under gjennomlesing. Faktum er at jeg leste hvert bidige, av samtlige 49, som var de resitert av forfatterinnen selv, slik jeg husker henne på Café con Bar-scenen på Vaterland (NB! Norsk, ikke tysk uttale), en kveld rundt årtusenskiftet. Det gir opplevelsen en egen dimensjon, for anledningen forsterket av streamet innslag fra Poesifest, hos Cappelen Damm nå i ettermiddag – som også var en fest, tross bedriten lyd og altfor høye mikrofonstativer.

Jeg skal ikke gi meg til å forstå diktene, det tviler jeg på at dikterinnen gjør selv, utover å fastslå at jeg liker dem. Men så er jeg vel ikke helt riktig sammenskrudd, jeg heller, kanskje. Ikke dermed sagt at jeg er alene, så til mine defektfeller uti der:

Løp! Alt remmer, tøy og skosåler holder. Og kjøp!

Kjøp, som om du hadde fanden i hælene!

Avslutningsvis, til dikterinnen selv, i fall jeg skulle ha kommet i skade for å skrive noe forkjært:

Voff!

Standard

Ingen burde kalle seg siviliserte uten.

Fotograf: Candida Höfer (tysk, født 1944)

Kultur

Kjennetegnet på en sivilisasjon

Galleri
Kultur

Kjedsomhet: Begjæret etter begjær.

— Leo Tolstoj, f 9. september (i dag) 1828

Sitat

Cover of "Death of an Ordinary Man: A Nov...Onkel Jarle spiller og forteller – et par avsnitt fra boken han for tiden leser (Glen Duncans Death of an ordinary man, 2004), i mangel av annen tekst. Jeg mener … Du skriver ikke tekster til jam sessions! Men trommene er det GarageBands «Anders» som står for.

Mer om Guttemusikken her.

Og boken? Lever neppe opp til debutromanen, Hope, skjønt jeg også leste Weathercock ved et høve. Stor litteratur, som debuten, er det ikke, men man kan jo ikke hjelpe fascinasjonen for forfatteres utvikling, eller mangel derpå (skjønt kanskje det motsatte?).