IMG_0466.JPG
Kultur

Den dyriske dikterinnen

Det var faen ta meg på høy tid. Hun har ruget på en bok de 17–18 årene jeg har kjent henne, full av pussige konstruksjoner, som hefter ved nesten hver stavelse hun ytrer. Kjersti Bjørkmo er en av disse som ikke kan snakke, ikke kan skrive, uten at samtalepartner eller leser bare undres hvor setningene kommer fra. Og for en liten måned siden kom den, på Cappelen Damm, Jeg har prøvd å bli venn med dyrene (så skjønner du kanskje hva jeg mener).

IMG_1675.JPG

Nå er det jo ikke slik å forstå at forsøket mislyktes, og at forfatterinnen er på kant med dyreriket. Skal jeg være ærlig, tror jeg aldri hun trengte å prøve, spesielt siden hun er gått så ettertrykkelig i hundene, oppvokst med dem, som hun er. Vil du ha henne til å smile, trenger du kun å si «Voff», mer skal ikke til. Fuglene derimot, er et annet kapittel, med visse unntak (skjønt jeg fortsatt er usikker på hvor hun står, vis-à-vis kråkene).

Det er ingen anmeldelse, dette, så pass tror jeg du har skjønt, men jeg har jo lest boken, som er en deilig diktsamling, full av eksempler på et tilsynelatende kaos av tanker, bundet sammen av byen, natten, menneskene, dyrene, husene, savnet, nostalgien, og den trollbindende sansen for banaliteter – og det i utgangspunktet usammenhengende, som virker helt naturlig fra hennes penn:

Månen glir som en blek ryggfinne over byen.
Jeg kommer til teglsteinshusene som står
med kjøttsiden ut.
Jeg tenker på at noen har som jobb å tenke
på det verste som kan skje med en kropp.
På kjettinger og lossing av store skip.
På sirener som varsler
når en bro er i ferd med å åpne seg,
og at ingen skal behøve å klamre seg fast.
På menn og kvinner som går av vakt
og hjem for å spise med intakte hender.
En eldre mann på vei gjennom en lysrørkorridor
for å legge et håndskrevet notat
på et skrivebord:
Ikke en fugl ble knust i dag, sjef.

— Styre båten hjem etter lysene

Kjersti Bjørkmo: "Jeg har prøvd å bli venn med dyrene", Cappelen Damm, 2014.

Kjersti Bjørkmo: «Jeg har prøvd å bli venn med dyrene», Cappelen Damm, 2014.

Det er det 49. og siste diktet i samlingen, på like mange sider. Og jeg bare Fy faen, Kjersti! Det er ikke så farlig, hun er nordlending, selv om det ikke er grunnen til at besvergelsene sitter løst i min omgang med henne (eller kanskje litt):

Ikke en fugl ble knust i dag, sjef, hæ!? Og jeg mener … Spise med intakte hender. Det er jo bare så fy faen, om mine lesere – igjen – vil ha meg unnskyldt.

Kjersti Bjørkmo er en fest, selv om jeg betviler at hun mener det sånn, i all sin lakoni, som jeg mer enn fornemmer under gjennomlesing. Faktum er at jeg leste hvert bidige, av samtlige 49, som var de resitert av forfatterinnen selv, slik jeg husker henne på Café con Bar-scenen på Vaterland (NB! Norsk, ikke tysk uttale), en kveld rundt årtusenskiftet. Det gir opplevelsen en egen dimensjon, for anledningen forsterket av streamet innslag fra Poesifest, hos Cappelen Damm nå i ettermiddag – som også var en fest, tross bedriten lyd og altfor høye mikrofonstativer.

Jeg skal ikke gi meg til å forstå diktene, det tviler jeg på at dikterinnen gjør selv, utover å fastslå at jeg liker dem. Men så er jeg vel ikke helt riktig sammenskrudd, jeg heller, kanskje. Ikke dermed sagt at jeg er alene, så til mine defektfeller uti der:

Løp! Alt remmer, tøy og skosåler holder. Og kjøp!

Kjøp, som om du hadde fanden i hælene!

Avslutningsvis, til dikterinnen selv, i fall jeg skulle ha kommet i skade for å skrive noe forkjært:

Voff!

Standard

Ingen burde kalle seg siviliserte uten.

Fotograf: Candida Höfer (tysk, født 1944)

Kultur

Kjennetegnet på en sivilisasjon

Galleri
Kultur

Kjedsomhet: Begjæret etter begjær.

— Leo Tolstoj, f 9. september (i dag) 1828

Sitat

Cover of "Death of an Ordinary Man: A Nov...Onkel Jarle spiller og forteller – et par avsnitt fra boken han for tiden leser (Glen Duncans Death of an ordinary man, 2004), i mangel av annen tekst. Jeg mener … Du skriver ikke tekster til jam sessions! Men trommene er det GarageBands «Anders» som står for.

Mer om Guttemusikken her.

Og boken? Lever neppe opp til debutromanen, Hope, skjønt jeg også leste Weathercock ved et høve. Stor litteratur, som debuten, er det ikke, men man kan jo ikke hjelpe fascinasjonen for forfatteres utvikling, eller mangel derpå (skjønt kanskje det motsatte?).

George Orwells "1984"

We fancy ourselves fallen victim to the worst of Orwell’s bad dreams. Man, would I like to see his good dreams!

Aktualitet, Kultur

If this is bad … I can live with that!

Bilde

Vassili Zaitsev: En sniksskytters dagbok

Lesere med eksepsjonell hukommelse, vil huske at jeg for en halvannet års tid siden la siste hånd på oversettelsen av Vassili Zaitsevs (han som ble spilt av Jude Law i Fiende ved porten, De vet) Za Volgoi zemli dli a nas ne bylo, via Notes of a Russian Sniper. Siden har det, som bekjent, gått både vinter, både vår, og atter både vinter, mens forlaget pakket sammen, og overdro rettighetene til et nytt – som angivelig først skulle utgi boken våren 2014. Den skulle med andre ord være like om hjørnet.

Det var i alle fall hva jeg trodde, til jeg, ved en regulær inkurie, bet meg merke i noe umiskjennelig kjent, borte hos Norli i dag. For sannelig var det ikke den, utgitt i fjor, intet mindre. Fruktene av mitt ansikts sved, lest av utallige, helt, absolutt og holdent uten min kjennskap, hverken til lesing eller hverken utgivelse.

Litt betutta må jeg rett nok medgi at jeg er, over fraværet av stive permer, men den er i det minste kommet på prent, og det er jo også noe.

Forlaget er kontaktet, med stille bønn om to postale eksemplarer (som, ser jeg nu, er e-postalt bekreftet).

Kultur

Oversettere i lykkelig uvitenhet

Bilde
Kultur

Jeg delte denne på Facebook i går aftes, men syns vel strengt tatt den bør bli mine ærede blogglesere til del også, for dette var imponerende saker. Spørsmålet er bare om forfatterne klarer å holde tritt:

Lenke