Som så mange andre, delte jeg denne osloby.no-saken på Facebook i går, men det tok ikke lang tid, før jeg innså at SOS Barnebyers motiv kom helt i bakgrunnen. Det var den forfrosne Johannes, på busstoppet for 37-bussen, og reaksjonene på hans nedkjølte tilstand, som ble gjenstand for alles oppmerksomhet, så mang en øyekrok ble våt. Teksten fortsetter etter bildet.

En syrisk kvinne med barn på armen, i den FN-drevne flyktingleiren Za’atri i Jordan. Fotograf: Mark Garten/FN

En syrisk kvinne med barn på armen, i den FN-drevne flyktingleiren Za’atri i Jordan. Fotograf: Mark Garten/FN

Ord som «varmende», «rørende», «naaw» og «smelt» gikk igjen, og det var nok ikke under henvisning til den avsluttende oppfordringen:

Barna i Syria fryser.

Send SOS til 2160 (90 kr) og gi en varm jakke.

Atter andre førte videoen som bevis for osloborgernes grenseløse godhet, selv om vi nok kan gjøre regning med at de uønskede scenene, som ble klippet bort, trolig var i flertall.

Nå tviler jeg selvsagt på at alle som, sjarmert av lille Johannes (og dem som forbarmet seg over ham), delte saken og videoklippet i de sosiale mediene, er rammet av varig svekkede sjelsevner. Tvert om er vel problemet at skaden var skjedd, lenge før videoklippet nådde sitt egentlige budskap, helt på tampen. Altså et klassisk tilfelle av kommunikasjonssvikt, enda så drivende godt klippet altså er.

SOS Barnebyer lyktes og mislyktes på én gang. På den ene siden maktet de å gjøre videoklippet viralt, som en ildebrann i tørt gress. Samtidig klarte de å drukne eget budskap, ved hjelp av noe som utelukkende var ment som dramaturgisk grep.

Ikke desto mindre: Send «SOS» til 2160!

Det var det videoen handlet om – og det har vi råd til, i verdens rikeste land.

Heldigvis var det flere som reagerte:

Samtidig som SOS-Barnebyer i Oslo tester ut hvor mange som spontant vil hjelpe en hutrende gutt på en benk på St. Hanshaugen i Oslo, skriver Jan Egeland om et manglende engasjement for Syria. Egeland har fått med seg saken om gutten på benken.

Jan Egeland: – I Syria sitter det mange gutter på benker og fryser – Osloby.no

Tilføyelse 21. februar 2014: Skal vi tro kommunikasjonsbyrået som forestod videoproduksjonen, og gutten som spilte Johannes, tok jeg feil i mine antagelser om at flertallet av de reisende ignorerte den forfosne gutten. Ifølge «Johannes» var det bare tre reisende/passerende som ikke tilbød hjelp.

Aktualitet

English: Fabian Stang ‪Norsk (bokmål)‬: Fabi...Du vet du bor i et overskuddsland, når LO på det nærmeste ivrer for å tariffeste retten til å se OL i arbeidstiden.

LOL!

You go, Fabian!

P.S. Man skal muligens ikke fortenke enkelte i å forveksle OL og LO, som selv sliter med å skille hummer fra kanel (som altså er en tilsiktet forveksling – noe som ikke er til avveksling, hva undertegnede betreffer).

LOL!

Notis
Observasjoner

Coat of arms for the municipality of Oslo (kom...

Langt fra det beste jeg har lest om byen min, men konklusjonen er det vanskelig å motsi:

Kanskje noen av oss har stålkontroll på oslolivet. Kanskje brorparten av Oslos innbyggere sitter avslappet i chaiselongen fornøyd med dagen som har vært. Oslo er antakelig det siste stedet jeg kommer til å ha en adresse. Jeg trives så godt med melankolien og å drømme om det grønne gresset i Paris og New York. Jeg elsker Oslo, jeg bare kommer ikke på hvorfor. (Alle som er i Oslo frivillig er komplette idioter, og jeg er den største av dem alle.)

via Luftslottet Oslo.

Til forskjell fra skribenten, har jeg imidlertid tusen grunner. Og mer.

Hjemlengsel nå.

Lenke

Arne Garborgs plass

Ja, men så riv nå den vederstyggelige Høyblokka, da – og Y-blokka, mens dere er i gang. Så får vi kanskje vakre Arne Garborgs plass tilbake? Her ved Trefoldighetskirken, Deichman og Den svenske kirke (postkort fra Normann, 1938).

Aktualitet

Arne Garborgs plass til heder og fornyet verdighet?

Bilde
Aktualitet

Fritidsklubbene ansvarlig for barnas lovlydighet?

Tøyen Senter, Oslo.

Tøyen Senter, Oslo. (Photo credit: Wikipedia)

Det koker i hovedstaden, etter budsjettforslagene om nedleggelse av flere fritidsklubber i Oslo indre øst. Sist ute er østkant-DJ Don Martin, i Osloby i dag, som tar et kraftig oppgjør med bystyrepolitikerne, under overskriften Å rane barn gir barneran, hvorfra disse utdragene er sakset:

[…] Men så hørte jeg denne uka at de skal legge ned Jordal fritidsklubb. Ikke bare det, men at Jordal-klubben er den eneste i et område som spenner seg over Jordal, Galgeberg, Vålenga, Kampen, Ensjø, Tøyen og Grønland.

[…]

Oslo er en vanvittig trygg hovedstad. Det er den mye på grunn av alle som engasjerer seg for den. Og på grunn av alle underbetalte lærere, deltidsarbeidende fritidsklubbledere, frivillige i foreninger. En del av dem kommer sjøl fra en vanskelig oppvekst – og bruker det til å gjøre andres bedre.

Ikke piss på dem før du går på julebord, Fabian.

Og konkluderer med at å rane barn for fritidsklubber, fort kan avle barneran. Jeg er redd han har mye rett i det, men klarer likevel ikke helt å fri meg fra det enkle faktum at barna i vår kommune har tre alternativer: Fotball, håndball og 4H, som de må reise langt for å ta del i. Litt lengre enn fra Tøyen til Sandvika (legg dessuten til de kronglete veiene). Og slik har det vært i mange år, uten at det har gitt seg utslag i ransstatistikkene (så vidt jeg vet).

20131123-131503.jpg

På den annen side har vi heller ingen ungdom, siden den er tvunget til å forlate øya for videregående opplæring, som også glimrer med lokalt fravær.

Derfor får jeg meg ikke helt til å unngå spørsmålet: Er osloungdommen i besittelse av spesielle behov, eller mangler vi uti her ungdomskriminalitet, fordi det hverken fins potensielle gjerningsmenn eller særlig med mulige fornærmede å snakke om?

Siden jeg ikke kjenner svaret, lar jeg spørsmålet stå åpent, på mer enn ett plan. Men som gammel vålerengaboer (kloss oppi både Jordal og Galgeberg), kan jeg fastslå at det dreier seg om temmelig korte lufteturer. Så om det fortsatt fins én fritidsklubb i Gamlebyen, på Kampen, på Vaterland (hva skjedde med Riverside?) eller på Helsfyr, virker dette som veldig mye skrik og ofseleg lite ull.

Som tingene ser ut herfra.

Just sayin’, dude.

Kanskje det bare er mine fire år på landet, som alt har fraranet meg enhver forståelse for immobilitet.

Standard

20131204-092216.jpg
Bare fordi. Og – dagen før – fordi. Bildet derimot, tok jeg i mai.

Observasjoner

From afar (thank God?)

Bilde
Aktualitet

Frem og tilbake like langt

20131124-192222.jpg

Jeg leser at det skal opprettes tolv nye polutsalg i landet, hvorav to i Oslo, som ærlig talt ikke var et øyeblikk for tidlig. I artikkelen hos Osloby.no står for øvrig følgende også å lese:

Det finnes også mange nye steder som er aktuelle på lenger [sic] sikt, som Gamle Oslo, Lodalen og Bjørvika, men det er avhengig av byplanlegging og handelen.

Nå er jeg imidlertid ikke stort stort yngre enn at jeg husker da de la ned polutsalget i Grønlandsleiret (like ved siden av daværende Jens Evensen, vis-à-vi Politihuset), som ble flyttet til Fyrstikktorget på Helsfyr, for noe over tyve år siden. Et valg jeg fant ytterst pussig den gangen, men det er hyggelig å se at jeg får følge av Vinmonopolet selv, om aldri så sent.

For store avstander

English: Vinmonopolet. Briskeby, Oslo, Norway

Vinmonopolet på Briskeby. (Photo credit: Wikipedia)

I første omgang ønsker Vinmonopolet blant annet å åpne butikk på Vinderen. Jeg har bodd på den kanten også, jeg, og må medgi at polutsalget i Majorstuhuset lå litt langt unna (skjønt fins det fortsatt?). Dessuten bodde i alle fall Vinmonopolet-direktør Kai Henriksen oppi der – i alle fall da jeg gjorde det (vi hadde det med å fritte hverandre ut om trikketidene på Blindern stasjon).

Skjønt for langt og for langt … Skal jeg på Polet i dag, er det en hel dagsekspedisjon, med hurtigbåt, eller ferge og et utall busser. Så det er ikke fritt for at jeg finner dem en smule bortskjemt, alle sammen. Eventuelt at jeg befinner meg altfor langt hinsides sivilisasjonen.

Virkningen er muligens den samme.

Standard
Aktualitet

Ransbølgen en normal sesongvariabel

20131123-131503.jpg

Sven Egil Omdal

«Vi vet jo hvem som har skapt ransbølgen i Oslo. Det er the usual suspects. De er hvite, tilhører middelklassen og mener ikke noe vondt med det», skriver Aftenbladets eminente Sven Egil Omdal (t.h.) i en bloggpost i dag, og har nok mye rett i det:

Ransbølgen i Oslo har det til felles med andre krimbølger at den er en fiksjon, eller i verste fall en tilfeldig og forbigående opphopning av sterkt uønsket atferd. Men mest sannsynlig er den en fiksjon, skapt av de tre P-er som vanligvis får slike bølger til å rulle: Presse, politi og politikere.

Skriver han.

Det er ikke godt å vite hva som motiverer pressens sensasjonslyst, men opplags- og løssalgstall er det nærmeste jeg kommer en forklaring. For ransbølgen de kaver seg opp over, er lite annet enn en sesongbasert krusning. Se bare på denne grafen, som jeg har tjuvlånt av min gode venn Morten Øverbye, som driver nyhetstjenesten Desk.no:

"Ransbølgen"

Som han skrev på Facebook i går:

Frem til 1. november var det anmeldt 800 ran. De første 18 dagene av november ble 58 ran anmeldt. Med seks uker igjen av året ser tallene ut til å lande på samme nivå som 2011 og 2010.Altså ingen grunn til å ta bølgen ennå, media.

Leser statistikk som djevelen leser Bibelen

Oslo er ellers utpekt som Nordens ranshovedstad numero uno, men også her iler Morten Øverbye til med korrigerende tall:

VGs tall er basert på Oslo politidistrikt (627 000 innbyggere), Københavns politi (630 000 innbyggere) og Stockholm City politidistrikt (353 000 innbyggere). Om du justerer for innbyggertall, ligger Stockholm og København over Oslo i september, og Stockholm på høyde med Oslo i oktober og november.

Alt sammen tall som underbygges av politimester Hans Sverre Sjøvold (i Nettavisen):

– Vi har merket en økning i ran, særlig i de tre siste månedene. Det er det ingen tvil om, sier Sjøvold, men sier videre:

– Samtidig er det ikke særlig mange flere anmeldte ran nå enn tidligere, sier han til Nettavisen, som videre skriver at:

Selv om antall personran har gått opp de siste månedene, er Sjøvold klar på at det totale antall anmeldelser går ned på en rekke områder.

Bare i Grønland distrikt, som tar seg av flere av de mest ransutsatte områdene i Oslo, har antall anmeldelser totalt sunket med cirka 4000 saker. Det gir politiet muligheten til å omprioritere ressursene de har til rådighet.

Med lys og lykte

Som jeg skrev i en bloggpost hin dag, har jeg dessuten sett meg litt lei på disse som deler nyheter om ikke-vestlige forbrytere, på Twitter, Facebook, og i blogger, som Document og Fyret, som om verdens forbrytere er muslimske, eller i det minste mørkhudede – og resten like uskyldsrene som den lyse teinten skulle tilsi.

Derfor opprettet jeg i forrige uke bloggen De rene + de ranke, som utelukkende delte nyheter om forbrytelser begått av hvite eller etniske nordmenn. Men det var ingen enkel sak:

For det første viste det seg svært vanskelig å oppdrive kriminalitet overhodet – muligens på grunn av Magnus Carlsen. Snublet jeg først over den, viste den seg hovedsakelig å være begått av etniske nordmenn – eller andre vestlige og hvite gjerningkvinner og -menn. Og oppfylte dermed bloggens viktigste kriterium. Men en enkel jobb, det var det altså ikke.

51 saker fant jeg, på ti dager, i et land på fem millioner innbyggere, og da snakker vi forbrytelser av de ymseste slag.

Ransbølge, min fot!

Her stikker det andre ting under, men spekulasjonene overlater jeg til andre.

Standard
Observasjoner

Home is where … you know your way

VålerengaDet er rart med det. Etter fire år på en øy i havet her vest, klarer jeg fortsatt ikke å skjelne bygdene fra hverandre. Stedsnavnene går i ett, og husene, trærne og veiene er kliss like, om de nå er nye eller gamle. For meg, vel å merke. Jeg tror ikke de lokale har det slik.

I rak motsetning til Oslos bydeler, med sine lokale særpreg, oppdaget jeg, igjen, da jeg så denne førstesidehenvisningen på Dagbladet.no i dag. Ugresset gror aldri så uhemmet som på Vålerenga, tenkte jeg, og syntes nok jeg ellers dro en viss kjensel på Strømsveien. Og riktig nok:

«Politiet fikk den første meldingen om hendelsen klokka 0.33 natt til søndag. De rykket ut til området ved Vålerenga Vertshus, hvor flere personer ble observert løpende i retning Galgeberg, ifølge NTB.»

Står det, når jeg først får klikket på selve saken, for en endelig bekreftelse. Skjønt jeg nok ville betegnet strøket som Jordal, for å være helt spesifikk – med Jordal skole, som jeg knapt har sett siden oppførelsen på tampen av 1990-tallet, vis-à-vis.

For det er unektelig moro, og litt trist, muligens, å sitte på en vestnorsk øy, og identifisere den ene obskure oslogaten etter den andre, uten det minste begrep om de umiddelbare omgivelsenes ytre beskaffenhet. Men så har vi nå engang slikt å gjøre her ute, på min personlige St. Helena … Eller la oss nå ikke bli megalomane: Min personlige Île du Diable eller Sing Sing. Det er et eller annet med øyer, som må ha preget meg, sånn på det ubevisste planet.

Digresjoner til side: Så lenge det går an.

Jeg syns min santen ikke det er så halvgærent, når jeg ikke engang evner å skjelne lokal bygd fra grend. Men så er det den gamle leksa igjen, om at du kan ta gutten ut av byen, men ikke byen ut av gutten. Et munnhell jeg til de grader har fått bekreftet.

For det er altså ikke hjemme, der man henger hatten. Som jeg forutså for fire år og én dag siden. Hvor mye jeg enn skulle ønske det ikke var slik.

Standard