Oslo 2022

Aktualitet

Se alltid lyst på livet

Bilde
Foto: Oslo-ordfører Fabian Stang (H) foran de nye OL-ringene i Holmenkollbakken. Foto fra Oslo 2022.
Aktualitet, Refleksjoner

Den falske OL-motstanden

OL-ringer over Oslo. Egen montasje.

OL-ringer over Oslo. Egen montasje.

Det er få ting som lyder like hult som Oslo 2022-tilhengernes meningsløse argumenter, men noe har vi da. Ikke minst de Oslo 2022-kritiske ordførerne landet rundt, som hadde jublet om det var deres region som skulle «velsignes» med evenementet.

At de hadde jublet, er for øvrig litt mer enn en antagelse – noe jeg antar at de selv er pinlig klar over.

Ikke dermed sagt at Oslo 2022 er en god idé, for det er det virkelig ikke. Men dere som disser Oslo-lekene, fordi de ikke utspiller seg i eget nærområde, dere burde kanskje gå i dere selv.

Virkelig. Slik smålighet behøver vi ikke.

Foto: Oslo-ordfører Fabian Stang (H) foran de nye OL-ringene i Holmenkollbakken. Foto fra Oslo 2022.

Standard
OL-ringer over Oslo. Egen montasje.
Uncategorized

Derfor er #Oslo2022 en dårlig idé

Dersom du ferdes i de sosiale mediene, er det praktisk talt umulig ikke å snuble oppi et og annet vepsebol av en disputt om berettigelsen av et Oslo-OL i 2022, ofte med parter som har de ymseste motiver, både for sin entusiasme og sin kritikk.

På den ene siden har du vestlendingene, som er sterke motstandere av ethvert tiltak som tilfører hovedstaden og Østlandet noe som helst, og nordlendingene, som er betutta over at Tromsø ikke engang fikk prøvd seg som kandidat – og så har du dem som simpelthen mener IOC er en korrupt organisasjon, som dertil påfører sine arrangører altfor strenge kostnadskrav, og gjør seg skyldig i urimelig innblanding. Foruten dem som ganske enkelt syns vi har bedre ting å bruke pengene på, uavhengig av en eventuell beliggenhet.

På motsatt side finner du selvfølgelig oslopatriotene, som jeg sant å si har en viss forståelse for, skjønt patriotisme generelt er et ytterst fremmed konsept – sammen med alle som, på ymse vis, har en økonomisk interesse av arrangementet, om de er hotellkonger, entreprenører, idrettspamper eller lokal- og rikspolitikere.

English: MOSCOW. President Putin with Jacques ...

GODT SELSKAP: IOC-president Jacques Rogge og Russlands president Vladimir Putin. (Photo credit: Wikipedia)

Personlig er jeg av den oppfatning at Oslo sammenfatter det beste av alt vi som nasjon har å by på, foruten at byen både er vår vakreste og beste. En by jeg simpelthen er umåtelig glad i, og anser mitt hjem, tross mitt hittil femårige eksil. Hadde det følgelig vært aktuelt å arrangere noe norsk OL overhodet, er det simpelthen ikke mulig å forestille seg noen bedre alternativer – om vi ser bort fra at gjenbruk av  (de smått oppgraderte) Lillehammer-anleggene er en langt bedre idé.

Så det er ikke der skoen trykker.

Min innbitte motstand handler om noe så grunnleggende som motstand mot alt som involverer IOC, i sin nåværende inkarnasjon. Det inkluderer deltagelse i olympiske leker annensteds – som Sotsji hin vinter, selv om det ikke skulle gå slik.

Til tilhengernes forsvar bør det dog innvendes at de, akkurat som i forkant av 1994-lekene, nærer håp om at den sittende Internasjonale olympiske komité lar seg reformere. Forut for Lillehammer-lekene måtte imidlertid kontraktene undertegnes på IOCs premisser, som de må denne gangen. Det vil også den påfølgende arrangøren være henvist til, uten at det nødvendigvis vil ha avstedkommet reformer av nevneverdig slag.

Representanter for den russiske politimilitsen OMON (Otryad Mobilniy Osobogo Naznacheniya. i engelsk transkripsjon), i en speilvendt gjengivelse (bloggerens egen illustrasjon).

Representanter for den russiske politimilitsen OMON (Otryad Mobilniy Osobogo Naznacheniya. i engelsk transkripsjon), i en speilvendt gjengivelse (bloggerens egen illustrasjon).

Som nevnt oppi lia her, er det mange som har svært sterke og økonomiske insentiver for å arbeide for et OL i Norge, hvorav noen spesifikt for et Oslo-OL. Penger er, som vi vet, en usedvanlig sterk drivkraft, som blant annet bidro til at ja-siden både var organisert og bemidlet, da fjorårets folkeavstemning i Oslo gikk av stabelen. Og likevel har den lokale pendelen siden svingt fra et ekstremt knapt ja-flertall, til et ikke fullt så knapt nei-flertall. Og det er i Oslo. I landet for øvrig er motstanden massiv, enda nei-siden helt mangler de nevnte insentivene, og dermed aldri har hatt noe i nærheten av samme kjangs til å organisere arbeidet.

Det må være lov å spørre hvor lange tentakler Norges idrettsforbund, med særforbund, har inn i IOC-systemet, med mindre det da er omvendt, men hvordan Idretts-Norge kan tjene på et kostbart OL, når alt de lyster av anlegg og fasiliteter, kan skaffes til veie for en langt billigere penge, helt uten IOCs involvering, det er meg virkelig en gåte.

På den annen side: Om det nå er slik at Oslo 2022 blir en slik økonomisk suksess som de hevder, er det overhodet ikke behov for noen statsgarantier. Så da er det vel fritt frem, da?

I og for seg. Om det ikke var for IOC.

Så enkelt. Og likevel så vanskelig?

Egentlig ikke.

Standard
OL-ringer over Oslo. Egen montasje.
Aktualitet, Refleksjoner

Oslo 2022: Løpet er kjørt

Så var det bestemt. Tre byer regnes nå som offisielle kandidater til den ærefulle (?) oppgaven å stå som arrangør av De olympiske vinterleker 2022, og Oslo befinner seg i «godt» selskap, sammen med kasakhstanske Almaty og kinesiske Beijing.

At de øvrige byene har droppet sine søknader, én etter én, later ikke til å affisere trioen, fra to totalitære nasjoner, og én demokratisk, som svever i en slags forestilling om at den, tillikemed de forannevnte, avhenger av den smule goodwill et OL fører med seg (slik det gjorde for Russland i vinter?).

For oss som stiller oss tvilende, som endog mener pengene kunne ha vært bedre anvendt, er jeg redd løpet nå er kjørt. Med den offisielle kandidatstatusen følger brått en forpliktelse vi føler vi ikke like godt kan unndra oss. Legg så til at de to alternativene hører hjemme i diktaturer – og vi vet at IOC avhenger av Stortingets statsgaranti, på 35 usle milliarder (som et foreløpig estimat), som er for lommerusk å regne, i verdens nest rikeste land (etter Luxembourg).

Jeg tror Stortinget innvilger den garantien, enda de fleste kommentatorene later til å tvile – Aftenpostens Harald Stanghelle inkludert.

IOC – og verden – står uten reelle valg, om ikke hele OL-sirkusets stigma skal forverres ytterligere, da.

Det vet de på Løvebakken, og er det noe vi elsker, er det å fremstå som redningsmenn – hvor lite verden for øvrig egentlig bryr seg om vinterleker. Det visste Oslo kommune, Olympiatoppen og Idrettsforbundet, som hele tiden har spekulert i just den kjensgjerningen. Vi luller oss inn i en forestilling om at resten er opp til Stortinget. Da tror jeg vi overvurderer rikspolitikerne våre.

Vi svever også i en forestilling om at De olympiske leker er en ære, som blir the good guys til del, enda senere års erfaring har vist at det motsatte er tilfellet. Jeg begynner i det hele tatt å bli usikker på hvilken forestillingsverden vi befinner oss i.

Men dette er the point of no return, piker og gutter. Løpet er kjørt.

Spørsmålet om statsgaranti skulle ha vært avgjort, lenge før det kom til dette.

Men så er det vel også grunner til at det er blitt trenert.

Standard

Som så mange andre, delte jeg denne osloby.no-saken på Facebook i går, men det tok ikke lang tid, før jeg innså at SOS Barnebyers motiv kom helt i bakgrunnen. Det var den forfrosne Johannes, på busstoppet for 37-bussen, og reaksjonene på hans nedkjølte tilstand, som ble gjenstand for alles oppmerksomhet, så mang en øyekrok ble våt. Teksten fortsetter etter bildet.

En syrisk kvinne med barn på armen, i den FN-drevne flyktingleiren Za’atri i Jordan. Fotograf: Mark Garten/FN

En syrisk kvinne med barn på armen, i den FN-drevne flyktingleiren Za’atri i Jordan. Fotograf: Mark Garten/FN

Ord som «varmende», «rørende», «naaw» og «smelt» gikk igjen, og det var nok ikke under henvisning til den avsluttende oppfordringen:

Barna i Syria fryser.

Send SOS til 2160 (90 kr) og gi en varm jakke.

Atter andre førte videoen som bevis for osloborgernes grenseløse godhet, selv om vi nok kan gjøre regning med at de uønskede scenene, som ble klippet bort, trolig var i flertall.

Nå tviler jeg selvsagt på at alle som, sjarmert av lille Johannes (og dem som forbarmet seg over ham), delte saken og videoklippet i de sosiale mediene, er rammet av varig svekkede sjelsevner. Tvert om er vel problemet at skaden var skjedd, lenge før videoklippet nådde sitt egentlige budskap, helt på tampen. Altså et klassisk tilfelle av kommunikasjonssvikt, enda så drivende godt klippet altså er.

SOS Barnebyer lyktes og mislyktes på én gang. På den ene siden maktet de å gjøre videoklippet viralt, som en ildebrann i tørt gress. Samtidig klarte de å drukne eget budskap, ved hjelp av noe som utelukkende var ment som dramaturgisk grep.

Ikke desto mindre: Send «SOS» til 2160!

Det var det videoen handlet om – og det har vi råd til, i verdens rikeste land.

Heldigvis var det flere som reagerte:

Samtidig som SOS-Barnebyer i Oslo tester ut hvor mange som spontant vil hjelpe en hutrende gutt på en benk på St. Hanshaugen i Oslo, skriver Jan Egeland om et manglende engasjement for Syria. Egeland har fått med seg saken om gutten på benken.

Jan Egeland: – I Syria sitter det mange gutter på benker og fryser – Osloby.no

Tilføyelse 21. februar 2014: Skal vi tro kommunikasjonsbyrået som forestod videoproduksjonen, og gutten som spilte Johannes, tok jeg feil i mine antagelser om at flertallet av de reisende ignorerte den forfosne gutten. Ifølge «Johannes» var det bare tre reisende/passerende som ikke tilbød hjelp.

Aktualitet

English: Fabian Stang ‪Norsk (bokmål)‬: Fabi...Du vet du bor i et overskuddsland, når LO på det nærmeste ivrer for å tariffeste retten til å se OL i arbeidstiden.

LOL!

You go, Fabian!

P.S. Man skal muligens ikke fortenke enkelte i å forveksle OL og LO, som selv sliter med å skille hummer fra kanel (som altså er en tilsiktet forveksling – noe som ikke er til avveksling, hva undertegnede betreffer).

LOL!

Notis
Observasjoner

Coat of arms for the municipality of Oslo (kom...

Langt fra det beste jeg har lest om byen min, men konklusjonen er det vanskelig å motsi:

Kanskje noen av oss har stålkontroll på oslolivet. Kanskje brorparten av Oslos innbyggere sitter avslappet i chaiselongen fornøyd med dagen som har vært. Oslo er antakelig det siste stedet jeg kommer til å ha en adresse. Jeg trives så godt med melankolien og å drømme om det grønne gresset i Paris og New York. Jeg elsker Oslo, jeg bare kommer ikke på hvorfor. (Alle som er i Oslo frivillig er komplette idioter, og jeg er den største av dem alle.)

via Luftslottet Oslo.

Til forskjell fra skribenten, har jeg imidlertid tusen grunner. Og mer.

Hjemlengsel nå.

Lenke