Refleksjoner

Stille forstillelse

Et totalskadet bilvrak fjernes etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto fra Statsbygg

Et totalskadet bilvrak fjernes etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto fra Statsbygg

Det er jo ingen tvil om at det er en skrekkelig trist dag, tenkte han, og gjenoppfrisket minnet om den totale lammelsen han selv følte, den julidagen for tre år siden. Men årene hadde jo gått, en viss distanse var opparbeidet – manifestert ved det blotte faktum at han skrev om egne tanker i tredjeperson.

«Er det bare et utslag av den allnorske prektigheten, alt sammen», spurte han seg selv – og nå sa han det høyt. Så høyt at han kjente at han kunne ha bitt tungen av seg, straks spørsmålet var stilt.

For man tenker jo ikke slikt.

Hvordan skulle det gå med den nasjonale konsensusen, om folk ga seg til å ytre renspikket kjetteri?

Men han var ikke villig til å la det hindre ham i å sende de etterlatte medfølende tanker, på 22. juli selveste. Han var bare ikke blant dem, og ville ikke late som det heller.

Jeg vet ikke. Kanskje er det bare det at det drepes så mange flere nedi Midtøsten, med den forskjellen at det er business as usual.

Det gjør noe med perspektivene.

Bloggpostene blir automatisk distribuert til mine konti hos Twitter, Facebook, LinkedIn og Google +, noe som vil bidra til at kommentarer levert der, spres for alle vinder, for å si det mildt. For ikke å nevne hvor umulig det blir å følge dem opp, ettersom jeg ikke tilbringer mye tid noen av stedene. Legger du derimot igjen en kommentar her, blir det stående i en kontekst, og dessuten langt enklere å håndtere, både for andre lesere og for meg. På forhånd tusen takk!

These posts are automatically fed to my accounts on Twitter, Facebook, LinkedIn and Google +, which would render comments highly disrupted, to say the least, if left in those social media outlets. Not to mention hard to follow up, as I rarely spend time in either. By leaving your responses here, you leave it in a context, and make it an awful lot easier for me – and other readers – to respond. Thank you so much in advance.

Standard
Aktualitet

Terroraksjonen: Én gal manns verk?

Moskéornamentikk

Det tok den kristne, vestlige verden mellom 1800 og 2000 år å utvikle seg i en demokratisk og liberal retning – med forbehold om at visse kristne land ikke er der riktig ennå, mens andre – som Tyskland og den forhenværende Østblokken – er relativt nyankomne i den demokratiske folden. Den muslimske verden har så langt brukt rundt 1400 år på den samme prosessen.

Hvor demokratisk, hvor menneskevennlig var Europa rundt år 1400 e.Kr.? Jeg skal ikke fornærme lesernes intellekt med inngående beskrivelser av inkvisisjon (taliban), hekseprosesser (sharia-motivert steining), korstog og kristen imperialisme (tilsvarende den jihad enkelte i dag frykter fra muslimsk hold), men oppfordrer til inngående research, om skolelærdommen skulle være tapt på veien.

De som fører an i kritikken av islam derimot, som peker på at religionen befinner seg omtrent der vi var etter 1400 år (men uten henvisning til tidsforkjellen), er svært klar over de faktiske forhold. Forhold det ikke passer deres sak å bekrefte. De nekter å erkjenne islams rett til å utvikle seg i samme takt som kristendommen, men peker på religionens overtramp (etter våre standarder), som er en pekefinger de like godt kunne rettet mot oss selv anno 1400. Er det noen som har tall på hvor mange vi drepte i Guds navn, i henhold til våre egne sharialover, dengang da? Eller hvor mange som har dødd i kristendommens navn de siste tiårene – på Balkan eller i Nord-Irland?

Én ting vet jeg i alle fall: Vi (underforstått: de kristne) har svært lite å være stolte av, i så måte.

Så hvem er de, disse menneskene, som gjør alt de kan for å feie slike kjensgjerninger under teppet, mens de utelukkende tillegger muslimene de samme egenskapene?

Vel, det er akkurat det som er faen… Du finner dem overalt, selv hos dem som var hovedmål for Anders Behring Breiviks aksjon den 22. juli 2011. Som på 1990-tallet, da Aps byrådslederkandidat i Oslo, Rune Gerhardsen, gikk i rette med det han kalte snillismen, etter mange års fremgang for Fremskrittspartiet, som lenge hadde surfet på motstanden mot «silkehanskene» som ble «våre nye landsmenn» (en i utgangspunktet velmenende term, som har utviklet seg i nedsettende retning) til del. I løpet av 2010-tallet satte partisekretær Martin Kolberg seg fore å knekke Frp-koden. For et par år siden mente han å ha funnet den, da han pumpet ut budskapet om aktsomhet overfor islamisme (som for øvrig ikke nødvendigvis kan sidestilles med terrorisme) – noe som skjedde parallelt med at Siv Jensen kvernet, om og om igjen, om snikislamiseringen av landet vårt.

Dette videoklippet er redigert, klippet til så det skal lyde ekstra ille. Men essensen står fast (klikk på lenken til Dagbladet-artikkelen over):

Det kryssklipte opptaket er svært stygt, fordi det utelater de ok tingene hun også sa fra talerstolen, og aksentuerer og repeterer det hårreisende. Men det gjør jo ikke det hårreisende usagt.

Jeg hører formaningene, om indre forsoning, om at det som gjelder nå, er å slutte rekker, men klarer ikke… Finner ingen forsonende trekk ved slike utspill. Til forskjell fra mange er jeg derimot ikke villig til å parkere ansvaret hos Frp. Over et bredt spekter av det politiske landskapet, har oppgjøret med islam (hvem husker ikke hijab-debatten?) gjort seg gjeldende det siste tiåret.

Når vi likevel ser på den anvendte retorikken det siste tiåret, fra mange av våre fremste politikere, over nær sagt hele det politiske spekteret – og med hvilken iver store deler av den norske bloggosfæren tok dem i forsvar, står det ikke til å nekte at våre politiske ledere faktisk har et ansvar, et ansvar for en ordbruk, som med letthet kan tolkes til fordel for dem som er villig til å ta ekstreme virkemidler i bruk. Akkurat det er det naturligvis ingen av politikerne som har ønsket. Likevel har det kommet så uforsonlige utspill fra enkelte hold, at det være lov å mane til moderasjon.

Se for eksempel nærmere på dette utspillet:

Det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hvert eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.

[…]

Og vips så er Norge blitt transformert fra et monokulturelt pottitland til et land hvor mennesker av alle kulturer, tradisjoner og religioner lever sammen i harmoni og skaper en fredelig ny kulturform dere kaller flerkultur. Et slags FN i miniatyr. Har vi forstått dette rett? Er det dette som er intensjonen og den gode drømmen?

[…]

Men, vi vet at vi aldri vil få et meningsfylt svar. Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert, og etter hvert omskapt til symboler for en intolerant og ekskluderende fortid.

Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som …»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!

Anders Behring Breiviks verk? Nei. Avsnittene over er utdrag fra Kent Andersen (styremedlem i Oslo Frp) og Christian Tybring Gjeddes (stortingsrepresentant og leder av Oslo Frp) kronikk i Aftenposten 27. august 2010. Men igjen: Ingen av dem ønsket seg slike reaksjoner som Breivik nå har lagt for dagen. Derimot er det lov å spørre seg hva et slikt politisk klima gjør med forvirrede sinn – og i hvilken grad de opplever aksept for sine handlinger.

I så måte er det mange som har et ansvar. Det fins imidlertid et kynisk miljø av islamkritiske «tenkere», som nå tar sterk avstand fra Breiviks ugjerning, men som i mange år har argumentert for å sette en stopper for Eurabia, for islamifiseringen, men med uspesifiserte midler, som et imperativ til handling, en handling de selv er altfor feige til å bære ansvar for.

Vi finner disse i miljøet rundt Document.no, Human Rights Service, Gates of Vienna, Honest Thinking, Målmannen, og jeg vet ikke hva… Vigrid og de andre nynazistene? Utradert. Nå er det Den tredje bølgen som rår grunnen. Jeg skal være varsom med å klandre innehaverne av disse nettstedene for å egge til strid. Kanskje er det nok å peke på at de holder seg med hoff som ønsker Anders Behring Breiviks europeiske krig velkommen? Jeg tror det.

Vi vegrer oss for å ta denne debatten, for å stille bakmennene til veggs. Den ville avdekke et nasjonalt ubehag vi muligens ikke ønsker. I stedet avfeier vi udådene av 22. juli som et utslag av én gal manns verk – uten tanke for at 1) han kanskje ikke er gal, i strafferettslig forstand, og 2) ikke nødvendigvis har sugd holdninger og handlingstrang fra eget bryst. For det tror jeg oppriktig talt ikke han har.

Hvis vi tror det er nok å bure inn ham som tok de islamkritiske «tenkerne» på ordet, er jeg redd vi snart vil oppdage at Den tredje bølgen foreløpig har manifestert seg som en krusning.

Standard