As self-declared inventor of the word “fake” (true story!), perhaps the current U.S. president should be wary of how he himself is seen, because while no supporter of the Mexican wall – or the Obamacare repeal and replacement, I cannot help wondering how the Donald’s two urgent-most measures seem less feasible than any other.

Photo: U.S. President Donald Trump. Detail from official White house portrait.

Could we, per chance, justify another Spanish civil war, if it, like the last one, yielded another The Fifth Column – or yet a Guernica?

I really wouldn’t know, but something good should come out of this.

In any event, the conduct of generalissimo Francisco Franco’s good old La Guardia Civil, has been a proper disgrace.

So shame on you, Spain.

Estelada blava. The Catalan flag katalonsk flagg Catalonia Katalonia

Top photo: Pablo Picasso’s Guernica, 1937. Oil on canvas, 776.6 x 349.3 centimetres. Catalan flag, the Estelada blava: Blogger’s own drawing.

Stopp statsstøtten til alle tvilsomme organisasjoner, Erna!

At Erna Solberg nå fjerner statsstøtten til Mehtab Afsars Islamsk Råd Norge, er ærlig talt helt på sin plass – og på høy tid. At hun samtidig nekter å diskutere bortfall av det samme for Hege Storhaugs Human Rights Service, er tilsynelatende tilsvarende ubegripelig.

Når jeg skriver “tilsynelatende”, er det ikke fordi jeg ville drømme om å tillegge statsministeren sympatier for HRS og deres rasistiske tankegods, men fordi det for Erna Solberg handler om såkalt realpolitikk – om det enkle faktum at hele hennes tilværelse som statsminister, avhenger av støtten fra regjeringspartner Frp, hvis HRS-sympati ingen må finne på å betvile.

Som sjef for en de facto rasistisk regjering, har ikke-rasistiske Erna Solberg få andre valg.

Der har du én av grunnene til at jeg avstår fra å involvere meg i partipolitikken. Jeg vil ha mine meninger i fred – og dertil kunne stå for dem.

Det er en luksus statsministeren (eller lojale partimedlemmer som sådan) ikke kan unne seg – med mindre hun hadde hatt sine meningers mot, selvfølgelig, og tok sin hatt og gikk.

Og der var plakaten man har mekket for gjenforenings-evenementet til svigerfars 1980-tallskor, Fjordablæst, ferdig – i liggende A3-format (svigerfar: Barte-Sam i midten).

Tenna i taket og hæla i tapetet, formoder man.

Følg med på oppslag i et landlig busskur nær Dem.

Nynorsk? Pøh, easy breezy!

Krøkere krokere

Den skal, som bekjent, tidlig krøkes og så videre, noe som i og for seg også ble klart, da jentungen kom trekkende med denne boken i dag, hjemlånt fra skolebiblioteket, og utvilsomt inspirert av flere Anne Frank-gjennomlesninger gjennom årene, skjønt det forekommer meg at Jan Erik Vold representerer et ørlite byks på den litterære skalaen.

Vi snakker Ruth Maiers dagbok, selvfølgelig, som neppe er videre lystelig lesning, men så tror jeg vel også avkommet er slik disponert, og ventelig får utbytte av den. For alt jeg vet, tjener boken sågar som innfallsport til Gunvor Hofmos univers, for hun er nok disponert for det med.

Alt i alt kvalifiserende til alpeluen hun har bedt meg hente i boden, skulle jeg mene (check ✅).

Foto: Ruth Maiers dagbok. Bloggers foto.

Elvis Presley: Viva Las Vegas

While an avid supporter of unity over fragmentation, I also favour democracy over fascitoid regimes.

Enough said, I think.

Incidentally, if a Saudi female driver should happen to run into a car driven by a male …

Evenementer, bygninger og lokaler, innhyllet i lilla belysning. Det kunne sågar ha vært vakkert, var det ikke så grenseløst uoppfinnsomt.

When extremism changes our view of normalcy

Most people weren’t surprised by yesterday’s Alternative für Deutschland landslide election, perhaps because we long since allowed extreme views in our own governing bodies, to such an extent that their views increasingly become our own, seen as the standard to which we’re all held.

Seen in light of this, Americans supporting a proto-fascist’s U.S. presidency, or Norwegians, securing another four years of xenophobic rule, should of course not be surprised by a German 12.6 percent AfD support. We should, however, be surprised that extreme views no longer surprise us. Maybe because “they” are now “us”.

The German election received significant news coverage yesterday, as it should, regardless the outcome – granted with some attention to the extremist advance, although few bothered to raise an eyebrow (which is my real concern here).

The term “white shirts” is about to establish itself as descriptive of the white-shirt-clad neo-Nazi Nordic Resistance Movement, whose marching no longer affects or concerns us, lulled into the impression that it’s all as it should be, rendering even authorities on extremism fairly indifferent to their success.

Why?

Perhaps because said Nazis do not define themselves Nazi, and after all, we have to take their word for it, no?

No.

In any event yesterday’s extremism is seen as today’s state of normalcy, and it should scare the living daylight out of us. Unfortunately, brought to a state of indifference, it does not. Furthermore and off the top of my head, I can think of only two groups rejecting the Nazi term used on modern-day Nazis: The moderate voices advocating dialogue over condemnation – and the Nazis themselves.

As mentioned in this blog on many an occasion, we often ask ourselves how the interwar Germans could possibly allow Adolf Hitler’s rise to power.

Really? I mean, really?

Photo: White shirts marching in Sweden (and increasingly, hardly noticeable, in our very own streets).