Walter Huston: September Song, 1938

Every other year or so I post a version of this tune – there are so many – in the end or the beginning of this month, composed by Kurt Weill, of course, for the Knickerbocker Holiday Broadway production in 1938.

This, however, is the original.

Jeg kan ha vært en smule optimistisk på TV 2s vegne her om dagen.

Spørsmålet er selvfølgelig om det er seigpining vi nå er vitne til.

Much as I wanted to, I did not stay up to see the Hillary and Donald head-on, starting at 3 in the morning, my time, so opted for waking up to a barrage of opinions from fellow countrymen in all conceivable channels, from TV via radio, online newspapers and Twitter to Facebook.

The local verdict? Clinton won a sweeping victory, or so it would seem. But hey, no-one thought that Norway would get a far-right government in 2013, as they didn’t think the British crazy enough to leave the European Union.

As for me, I hold no opinion, sleeping like a baby the whole night through, but I can see no reason why we shouldn’t expect the same kind of craziness from our American friends.

Jeg gjør regning med at mange er Opel Norge, og deres reklamebyrå, påminnelsen evig takknemlig.

Sakset fra denne reklamefilmen (skjermdumpen er hentet fra cirka 0:10 i klippet):

Men for å være alvorlig et øyeblikk … Seriøst, hvem skulle tro at det fins noen som ikke har råd til en Opel – i verdens rikeste land?

Eden Ahbez: Full Moon, 1960

Helteepos, hurra

Som jeg har vært inne på for lengst, begynner vi kanskje å få nok av svulstige filmer og serier som skal fortelle verden hvilket usedvanlig heltemodig folkeferd vi nordmenn er.

Men jeg benker meg foran skjermen klokken 21.10 i kveld, jeg, for å se den kritikerroste serien, Nobel – Fred for enhver pris. Dels, selvfølgelig, fordi kritikerne synes så samstemte, men også fordi husets pikebarn kunne ha godt av en hjemlig samfunnsfag-leksjon, og å få med seg at Norge jevnlig befinner seg i krig – og på hvilket grunnlag.

Eller kan vi ha en generasjon som svever i uvitenhet om at vi er en krigførende nasjon?

Det kunne være moro å finne ut hva hun tenker om saken. Men de norske helteberetningene stopper jo ikke der, for ennå har vi ikke sett Harald Zwarts Den tolvte mann! Ikke Kongens nei, heller, om jeg må være så frimodig å snakke for meg selv.

21.10 i kveld, altså, på vår alles høyt elskede:

nrk-logo

Foto: Aksel Hennie som løytnant Erling Riiser, i det norske helteeposet “Nobel”. Skjermdump fra NRK.

TV 2, TVNorge, TV3 og TVHalden – se om jeg bryr meg

Så skulle det altså bli tøft å drive private TV-stasjoner også, ikke bare aviser, viser det seg, som bare rimelig er, når publikum flykter til strømmetjenestene, og annonsørene reorienterer seg, mot publikums nye arenaer – slik det alltid har vært, og se om jeg egentlig bryr meg.

Rett nok postet jeg denne hjemmesnekrede NRK Super-pastisjen (under) i går, men det betyr ingenlunde at min bekymrede likegyldighet kun strekker seg til statskanalen:

NRK suger
NRK suger. De gangene de forsøker å ligne TV 2. Ellers not so much. Bloggers montasje.

For er det noe jeg ikke forholder meg likegyldig til, er det vel egentlig den. Som alle land, behøver også Norge en statsfinansiert, offisiell kanal, som hverken skjeler til kommersielle eller politiske interesser i sitt virke, noe som naturligvis rettferdiggjør særbehandlingen som blir Krinken til del. Hadde den bare ikke prøvd så hardt å etterape konkurrentene!

Hva resten av mediehusene betreffer, er det både rett og både rimelig at de overlates markedskreftenes gunst, noe som selvfølgelig også forklarer at over 60 TV 2-ansatte denne uken tok sluttpakke, skjønt sparegrepene nok ikke stopper der. Det som er sikkert, er at det umulig kan være statens ansvar å holde kunstig liv i merkantile foretak uten livets rett.

Tar jeg ikke mye feil, dropper TV 2 (og resten av røkla) gradvis de lineære sendingene, som det så flott heter nu om dagen, til fordel for on demand-strømming av allehånde slag, utvilsomt via alt godt etablerte TV 2 Sumo, med alle sine mangler. Vi kan i alle fall ha som utgangspunkt at fremtidens TV 2 vil være kraftig desimert, som logoen for oven også indikerer.

Nå er jeg ikke finere på det, enn at jeg faktisk følger TVNorge og Max’ The Big Bang Theory, slik jeg sist vinter fulgte TV 2s Okkupert, men så stopper det også omtrent der. Følgelig får kanalenes endelikt minimale konsekvenser for den pettersonske husholdning. Skulle likevel savnet etter de storsmell-teoretiserende bli for påtrengende, er jeg viss på at de fins, enten på Flexflix, HBO Nordic eller hva de nå heter, alle sammen. Deres ydmyke blogger har i alle fall klart seg svært godt uten – så langt.

Man er, som en vil forstå, i det hele tatt ingen regelmessig bruker av kommersielle TV-kanaler, så jeg vet ikke hva jeg skal si … Good riddance?

Kristoffer Hivju
Det er senere blitt meg fortalt at Kristoffer Hivju egentlig sier “Welcome to the home of series”, i denne HBO Nordic-reklamen, for anledningen “tekstet” av herværende blogger.

La oss uansett fjese det; vi har altfor mange TV-kanaler (og aviser, i og for seg) per snute i detta landet. At det nå kommer en betimelig shake-out, mange år på overtid, er bare helt naturlig. Ikke at jeg dermed har forståelse for gjenværende kolleger, som ufortrødent later som om intet skal ha skjedd, så lenge de selv – og inntil videre – forblir uberørt. Men der har du den norske solidariteten igjen.

Med alt det sagt, dog:

NRK and chill.

Har du sett én måsadott, har du sett dem alle. Det er min usentimentale holdning til naturen, sammenfattet i en skallet nøtt, skjønt det nok ikke alltid var sånn – som da man bodde slik til, at naturen aktivt måtte oppsøkes, og ikke var noe man simpelthen ikke unnslapp, hvor du enn snudde deg.

Like fullt takket man ja, da fruen inviterte på skogstur i ettermiddag. Man er da ektemann, med de plikter som følger med. Men jeg står ved utsagnet om måsadottene – 100 prosent.

Og så er det alltid like godt å komme hjem til tastaturene, hvor ens indre gretne, gamle gubbe får boltre seg i fri dressur.

Neida, gjør jo ikke det.

Men jeg håper De ser hvorfor fristelsen ble så uimotståelig (skjønt jeg beklager at skrifttypen i “suger” måtte fingeres, etter svært fattig evne).

Canned Heat: Poor Moon, 1969