Dr. Strangelove: Et deilig gjensyn

Peter Sellers i rollen som group captain Lionel Mandrake og Sterling Hayden som brigadegeneral Jack Ripper i «Dr. Strangelove»

Jeg så et stykke makkverk av en kvasi-film noir-produksjon på TV, og blogget om det, for noen uker siden. Det må ha inspirert fruen, som var i storbyen, med tilgang til alskens bekvemmeligheter, Filmens hus og dets deilige butikk inkludert (ups… hos Norli, var det visst, antagelig i Universitetsgaten. Filmens hus’ butikk er nedlagt. Det er åpenbart lenge siden far var i byen).

Hun hadde notert seg gubbens hang til ordentlig film noir, og var på det rene med min livslange fascinasjon for kombinasjonen Stanley Kubrick, Peter Sellers og, i dette tilfellet, Dr. Strangelove, som inkluderer begge forannevnte. Vi snakker uovertruffen kombo, med andre ord. Ved hjemkomst ble jeg følgelig den stolte innehaver av både den og Malteserfalken, som jeg kommer tilbake til ved et senere høve. At denne bloggeren er brennmerket av snålkjærleiks-doktoren, kommer for øvrig neppe som noen overraskelse for dem som kjenner profilbildet mitt på Fjaseboken og Twitter:

Det er mange år siden jeg så noen av dem nå. Sistnevnte ad nauseam, den første kun én gang, in extenso, vel å merke (det har derimot blitt fryktelig mange bruddstykker gjennem årene). Det var derfor noe av en høytidsstund, da vi benket oss foran TV-en hin kveld, med Herrn Doktor Merkwürdichliebe, som angivelig var hans opprinnelige, tyske navn. Nu skal jeg ikke trette mine skarve lesere med analyse og kritikk av filmen, som har vært gjennemanalysert og -kritisert inntil det kjedsommelige, gjennem en hel generasjon (det vil si min egen), men vil gjerne gi for dagen noen betraktninger, som muligens vil lokke nye generasjoner til å nyde et av filmhistoriens ubestridte mesterverker.

Umiskjennelig Kubrick

Alt i åpningssekvensen anes konturene av noe stort, i kontrasten mellem en B-52s in-flight-bunkring og den smektende vellyden av Try a Little Tenderness:

Miss Scott, general «Buck» Turgidsons sekretær. Var det bare jeg som tenkte Frøken Fryd?
Miss Scott, general «Buck» Turgidsons sekretær. Var det bare jeg som tenkte Frøken Fryd?

Du vet liksom hvem som har regien, uten engang å ha kastet blikk på krediteringen. Det lukter kubricksk grandeur – og sans for kontraster – lang lei, slik han fire år senere demonstrerte, med bruken av strausske wienervalser i det ytre verdensrum, i 2001: En rumodyssé. Denne sansen for kontraster, og de smått bisarre, men svært treffende, persongalleriene, kjennetegner Kubricks arbeider, ikke minst også i mesterlige A Clockwork Orange.

Bare det å lave en sorthvittfilm i 1964, i en tid som ennu hyldet Glorious Technicolors komme, bærer bud om filmskaperens kreativitet og unike integritet. Det var i det store og hele et geni som forlot oss 7. mars 1999, midt i produksjonen av Eyes Wide Shut.

Komedie og samfunnskritikk

Folk har så forskjellig humor – og så forskjellige forutsetninger for å inneha den, ikke minst oppvekst, samtid, og de referanserammene de gir. Jeg var bare to år da filmen ble sluppet, i 1964, som sagt, og vokste dermed opp med frykten og forakten for det russiske, som til de grader preget meg at jeg ennu ikke har klart å mobilisere synderlig tiltro til myndighetene på den andre siden av det fordampede jernteppet. Jeg gikk sågar krigsvakt i 1983, da angivelige ubåter fra Sovjetunionen cruiset de norske fjordene. Man preges av slikt.

Many viewers of Dr. Strangelove did not initia...
Image via Wikipedia

Av samme grunn er det dermed ikke fritt for at man humrer gjenkjennende av paranoiaen som kommer til uttrykk i filmen. Sammenhengende humring, faktisk, gjennem filmens samlede spilletid (på dengang oppskriftsmessige halvannen time), som avstedkom fruens berettigede spørsmål, om filmen var ment som samfunnskritikk, komedie eller satire, som (i siste instans) efter mitt syn sammenfatter de to foregående pent, og dessforuten er riktig dekkende. Men det bringer meg tilbake til forrige avsnitt: Hun var nemlig ti dengang vordende husbond gikk krigsvakt. Gamle griser griser fortsatt best, noe jeg er viss på at salig Sellers og Kubrick umukkende tiltrer.

Med min oppvekst og historiske ballast er det vanskelig å plassere filmen utelukkende i den ene genren eller den andre. Ved siden av Kubricks åpenbare geni, er det nok likevel Sellers’ mesterlige prestasjoner, i rollene som tittelkarakteren, USAs president Merklin Muffley og group captain Lionel Mandrake, som vist i billedet over, som bidrar mest til filmens ubetalelighet. Sellers begikk for øvrig et ordentlig vakkert stykke samfunnsatire i Being There, (Velkommen, Mr. Chance på norsk) sommeren 1980, som jeg snart må se igjen, merker jeg (har ikke sett den siden).

Treffende samtidssatire

Det virkelig skremmende er likevel, om man skal reflektere over filmens underliggende budskap, at filmen fanget mye av 1960-tallets Zeitgeist, om jeg må være så fri. At de gærne generalene i noe monn var så gale, at vi alle var det, og innstilt på mottiltak mot eventuelle dommedagsmaskiner, slike som spinnville general Jack Ripper (sans “the”), gal av frykt for russernes forurensning av våre vestlige kroppsvæsker, iverksatte, uten Det hvite hus’ delaktighet.

Selv norske aviser deltok i spredningen av nytt om hemmelige Spetznas-operasjoner, gjerne på norsk jord.

Dr. Strangelove står således som et, i positiv forstand, hysterisk dokument over en tid som var hysterisk, og som jeg, med hånden på hjertet, savner. Jeg gjør muligens lurt i å stanse her, før jeg blamerer meg helt, men syns vi skal påkoste oss den ubestridte scenen over alle scener:

Neste film ut: Malteserfalken. Når tiden tillater.

P.S. Sprogføringen i denne posten er nok en forbigående raptus, som er sterkt preget av mine umiddelbare omgivelser.

3 thoughts on “Dr. Strangelove: Et deilig gjensyn

  1. I eftertid ser jeg at teksten over kan synes mangelfull, idet den forutsetter inngående kjennskap til filmens handling, noe den granngivelig også gjør. Og for å være ærlig, forventes heller intet mindre av bloggens lesere.

    Den som likevel skulle mangle slike forutsetninger, vil trolig ha større glede av bloggene borte på Sonitus, skjønt det, til orientering, fins en pen slump bakgrunnsinfo bak pekerne i posten.

    Like

  2. Flott skrevet om en virkelig filmklassiker. Hvem skulle tro at Kubrick skulle regissere noe så morsomt? Han virker som en ganske humorløs person, egentlig. Dr. Strangelove er jo kanskje Peter Sellers fineste stund og kanskje den mest sitatvennlige komedien noensinne etter Monty Pythons Holy Grail. “You can’t fight in here! This is the war room!”

    Apropos film noir; har du sett Kubricks film noir “The Killing”? Anbefales!

    Like

    • Ja hvem skulle tro? Det fantes visst ikke grenser for mannens enorme spenn, og det er slående hvor godt han mestret så vidt forskjellige genre.

      Nei, jeg fikk aldri sett The Killing, men skjønner, etter å ha lest litt om den, at den står for tur! Etter en liten vareopptelling, er jeg kommet til at jeg ennå kun har sett ni av de i alt 16 Kubrick-filmene (de tre korte dokumentarene medregnet), og gleder meg alt til resten.

      En liten presisering til posten over, bare: Jeg regner ikke Dr. Strangelove til noir-genren, altså, selv om jeg sauset sammen både det ene og både det andre. :-)

      Like

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s