Suksessoppskrift for distriktstilflytting

Tallenes tale er udiskutabel – og så tydelig som den overhodet kunne blitt: Kommunen vi for tiden bebor, Tysnes i Hordaland, har vært gjenstand for en markant avfolkning fra midten av 1900-tallet til i dag, som det fremgår av denne “plansjen”:

Befolkningsutvikling, Tysnes, 1951-2011
Kilde: SSB, grafikk: Jarle Petterson

Når kommunen dekker en samlet flate på om lag 255 km², som svarer til Oslo kommune, inkludert byens egen del av Marka, og innbyggertallet lyder 2756 (per 31.12.2011), skjønner man at det kommunale servicetilbudet blir kostbart. Så kostbart at lokalpolitikerne ikke ser andre utveier enn å iverksette sparetiltak, som gjør det mer umulig å besørge tilflytting enn det allerede var. Men la meg ikke foregripe.

Markant forgubbing

Dramatikken i situasjonen kommer ikke først og fremst til syne i den samlede befolkningsutviklingen, men i den innbyrdes alderfordelingen av den gjenværende befolkningen. Per 31.12.2012 bodde det 1217 innbyggere mellom 0 og 39 år i kommunen, og 1539 mellom 40 og 90+. Altså en “gubbeovervekt” på 322. Det virker kanskje ikke så avskrekkende, men demonstrerer med all tydelighet hva som er problemet. For av de 1217 mellom 0 og 39 år, skal hovedvekten av dem mellom 0 og 19 forlate kommunen for videregående eller høyere utdannelse, siden kommunen selv ikke har noen av delene. Vi kan med andre ord trekke 665 mellom 0 og 19 fra de 1217 mellom 0 og 39.

Og da er vi kommet til kjernen av alle utkantkommuners evige problem:

Hvordan får vi den ressurssterke ungdommen, boblende av pågangsmot og kompetanse, til å vende hjem igjen, produsere nye generasjoner og, på andre vis, bidra til lokalsamfunnets videre vekst?

Den grunnleggende forutsetningen er at de møter et tilbud de føler de kan leve med. Lokale arbeidsplasser er ingen forutsetning, så lenge forholdene ligger til rette for dagpendling. Men bo må man uansett, om man leier eller eier, og her er det enkelte minstekrav, som alltid benyttes i boligannonser – om minstekravene fins på stedet, vel å merke (i motsatt fall finner den aktuelle målgruppen noe annet). La oss sakse noen eksempler fra Finn.no:

I umiddelbar nærhet ligger også ICA Supermarked, Kaffebrenneriet, SATS Treningssenter, flotte grønne parker, turveier, serveringssteder, samt flere skoler og barnehager. Det er også gåavstand til et av Oslos flotteste klatre- og golfsentre, samt barnas favoritt “Hopp i havet”.

[…]

Kort vei til det meste av forretninger og servicetilbud på Holmlia senter. Barnehager, skoler, idrettsanlegg, svømmehall, samt flotte turområder og rekreasjonsmuligheter i nærområdet.

[…]

Tilhører Kastellet skolekrets, og skolen ligger innenfor kort gangavstand. Kort vei til turområdet på Ekebergsletta, nærbutikk på Kastellet, barnehager, idrettsanlegg samt badeplasser langs Bundefjorden.

Å gjengi flere, blir bare altfor rått parti, og jeg kan høre innvendingene: “Ja, men du kan jo ikke sammenligne med Oslo”, som selvfølgelig er en berettiget protest, men den ene faktoren går igjen alle steder: Kort vei til skole er et av de mest brukte (og mestselgende) salgsargumentene. At jeg endte med et knippe osloeiendommer, beror utelukkende på ren og skjær latskap.

Finner de ikke den korte skoleavstanden her, finner de den der – som er just hva vi prøver å forhindre.

Slutt å gi ungdommen flere grunner til å bli i byen

Det er en grunn til at avkommet vårt blir i Oslo eller andre større byer, nemlig, når de først har fått smaken på det. Men vi kan overtale dem, i alle fall om vi sørger for det ene minstekravet, om kort vei til skole og barnehage – og dermed noen ekstraytelser, som gjerne følger med (som nærbutikk, et nærmiljø som trives, osv osv osv).

Kommunen skal imidlertid ha honnør for at den har lagt så mange attraktive tomter ut for salg. Markedsføringen derimot, har bygdefolket selv måttet forestå – som disse to halvsidene, som jeg laget til regionavisen Bergens Tidende sist sommer (klikk på bildet for leselig faksimile i fullt format):

BT-annonse

Merk gjerne salgs-pitchen:

Eg [bygda] kan lokke med nydelige tomter, ny butikk, skule, barnehage…

Og salget er i full sving, det. Denne boligen stod klar i det annonserte byggefeltet på nyåret:

Ny enebolig på Kattaland

Straks etter påbegynte Tysnes Bolig arbeidet på denne firemannsboligen samme sted, der samtlige leiligheter er solgt:

Firemannsbolig under oppføring på Kattaland

Byggherren er selvfølgelig strålende fornøyd, og har, etter hva jeg forstår, bestemt seg for å selge nok et tilsvarende kompleks samme sted.

Men det var før ordførerens utspill for noen uker siden, om å legge ned skolen i bygda.

Katta i sekken

Man skal ikke se bort fra at det nå sitter fire – hittil forventningsfulle – familier rundt om, som begynner å få en vemmelig følelse av katta i sekken-kjøp, etter forlokkende løfter om “nydelige tomter, ny butikk, skule, barnehage…” og sådant mere. De har i alle fall ikke fått hva de ble forespeilet. Man skal rett og slett ikke fortenke dem i at de lar seg inspirere av huskjøperen på Vinstra, som ville omgjøre kjøpet, da det ble kjent at boligen angivelig var hjemsøkt.

Rett nok kjenner vi ikke til noen gjenferd, men vi har politikere som kan ha minst like avskrekkende effekt. Med mindre de da tror at Tysnes Bolig har håp om å få solgt enda fire – uten et lokalt skoletilbud.

Heh… Særlig.

For om vi ikke har spøkelser, ser det nå ut til at lokalpolitikerne kommende tirsdag samles for å skape en spøkelsesbygd, i et forsøk på å spare noen få millioner. Her er en video, som i svært grove trekk viser hvilket lokalsamfunn de vurderer å avvikle:


Jeg beklager kvaliteten og den slappe regien (filmsnutten ble rasket sammen i all hast)

Økte inntekter heller enn sparing

Som jeg påpeker i YouTube-klippet, er det mange inntektsbringende veksttiltak som kan iverksettes, fremfor å spare seg til fant. For når krybben er tom, kan det være bedre å fylle den, enn å la hestene bites. Ett av dem er såre enkelt:

Gratis enebolig i Nes kommune

— Aftenposten 9. februar 2012

Vi sakser igjen:

For å overbevise Oslo-beboere om at livet på landet er bra, tilbyr Tun Eiendom AS i samarbeid med den svenske modulhusbyggeren Älvsbyhus å låne ut en enebolig gratis til en Oslo-familie som er villige til å prøve noe annet.

– Vi ønsker å finne en ung familie som bor trangt i Oslo, som trenger større plass og som har virkelig lyst til å prøve ut livet utenfor sentrale Oslo, sier Syver A. Oliver, daglig leder i Tun Eiendom.

Boligen som skal «gis bort» i ett år, er på 165 kvadratmeter, med fire soverom, to stuer, to bad, varmepumpe, og har en verdi på i underkant av tre millioner kroner.

Familien betaler kun forbruk og strøm mens de bor i huset.

[…]

For å ville gi opp fordelene ved å bo i Oslo lokker Oliver med blant annet 300 meter strandlinje på boligfeltet, barnehageplass på dagen, flott natur og ikke uoverkommerlig reisevei til Oslo.

[…]

Og for de som lurer på hvordan det er å bo der ute – familien skal blogge om livet i huset på landet, slik at det blir mulig å følge dem.

De virkelige vinnerne

Men vi kan bedre enn som så. Vi kan lodde ut de fire leilighetene i den neste firemannsboligen (som utvilsomt vil bli oppført, om skolen får bestå), til fri disposisjon i ett år – men inklusive strøm (se punktlisten under). Kun til barnefamilier, naturligvis. Kampanjen vil rimeligvis nå langt flere enn vinnerne (skjønt fire vinnerfamilier alene ikke er til å kimse av), og utvilsomt avstedkomme reportasjer, både i regionaviser og televiserte distriktssendinger. Gevinsten kan egentlig ikke måles i penger, men for anledningen bør den kanskje nettopp det.

Og det skal bekostes av en alt bunnskrapt kommunekasse?

Nikspiks. Kommunens eneste befatning med dette, blir en økning i inntektene. Dette gildet betales av aktører som ikke lenger vil være tjent med at kundemassen rømmer bygda, og finner nye leverandører på sine respektive områder. Aktører som vil profittere big time på en markant befolkningsvekst. Jeg snakker om aktører som:

  1. Tysnes Sparebank (som er behjelpelig med lån, når familiene overtar leilighetene etter årets utløp)
  2. Tysnes kraftlag (som også besørger ett års fri strømforbruk til vinnerne)
  3. Tysnes breiband (som også tilbyr ett års fri bruk av bredbånd, TV og fasttelefoni – kablene er allerede lagt)
  4. Andersland bygg
  5. Tysnes Bolig
  6. Lien Trelast
  7. Tiko

Og en rekke andre aktører (av hvilke noen større enn de ovenfornevnte), som ikke nødvendigvis har en direkte gevinst av tilflyttingen, utover at den sikrer fremtidig arbeidskraft.

Sommeren 2008 bidro jeg med en rekke artikler til en temaavis om distriktsutvikling, utgitt av NHO, i anledning den årlige konferansen for SMB-foretak: Småtinget. Én av sakene jeg skrev, handlet om fiskeværet Lovund (som Lundegrend, med cirka 400 innbyggere) i Lurøy kommune i Nordland:

Lovund: Suksess mot alle odds

Suksessformelen mot fraflytting er å utvikle sted og næring samtidig, sier forsker Knut Bjørn Stokke ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Lovund, Lurøy, Nordland, Norway.

På 70-tallet var det gamle fiskeværet Lovund (bildet til høyre) i Lurøy kommune, i likhet med mange andre øysamfunn langs nordlandskysten, truet med avfolkning.

– Eksemplet Lovund viser at også avsidesliggende strøk kan fremstå som attraktive bosteder, når man samtidig med å etablere interessante arbeidsplasser, også legger til rette for et godt lokalsamfunn å bo i, hevder Stokke.

NIBR står bak rapporten Steds- og næringsutvikling på Lovund – fra krise til suksess, som viser hvordan det lille lokalsamfunnet har snudd en negativ utvikling til vekst og optimisme.

Dobbelt  så  mange  innbyggere

– Lovund er et helt spesielt kasus, forteller Stokke.

– Alt peker oppover på Lovund, som, med sine 390 beboere, aldri før har hatt flere innbyggere. I dag bor nesten dobbelt så mange som på 70-tallet på øya.

– Vi peker på tre forhold i rapporten vår, som kan forklare Lovunds vekst. For det første er gründere og ildsjeler en klar forutsetning for å oppnå slike resultater. Det lokale næringslivet har hatt gode støttespillere, både i lokalsamfunnet, i myndighetene og i bankene, og har vært svært flinke til å etablere sosiale relasjoner, fortsetter han.

Samspill mellom sted og næring

– På et lite sted som Lovund, er også samspillet mellom sted og næring helt avgjørende. De næringsdrivende behøver arbeidskraft for å lykkes. Derfor har de vært aktive pådrivere for å utvikle lokalsamfunnet, med ny svømmehall, squashhall og så videre. Det er nettopp dette engasjementet fra de næringsdrivende selv som mangler mange steder. I stedet forventes det at det offentlige har kapasitet til å legge til rette for alt, noe som ofte ikke er tilfellet, sier Stokke, som berømmer også det lokale næringslivet for å ha trukket offentlige instanser aktivt med i utviklingen. Det at næringslivet har stilt opp med midler, har blant annet gjort det lettere å få kommunale midler til ulike tiltak.

Næringslivet har vært drivkraften

Den første oppdrettslaksen i Nord-Norge ble fraktet med sjøfly i plastposer til Lovund tidlig på 1970-tallet. I dag er oppdrettsselskapet Nova Sea ett av landets største.

– Det som har vært situasjonen på Lovund, er at kommunen ikke har evnet å legge til rette for næringsutvikling, sier administrerende direktør Karsten Nestvold i Nova Sea.

– Det har næringslivet gjort selv. Men én ting skal kommunen ha ros for: den gode havneutbyggingen, som  er svært viktig for lokalsamfunnet, mener Nestvold.

– Etter press fra næringslivet, ble det etter hvert satset på barnehage, skole, eldretilbud og så videre. Det har kostet mye, men igjen: Også her har næringslivet vært drivkraften.

Lovund skiller seg markant ut fra de øvrige kretsene i kommunen, og er ifølge Nestvold gjenstand for en smule misunnelse:

– Kommunen har en vanskelig balansegang her, som ikke tør å satse der hvor man lykkes, av frykt for kritikk fra kretsene hvor det ikke går fullt så bra, men vi har vist at det er mulig å nå langt, selv uten kommunal tilrettelegging!

Med klar adresse til lokalpolitikerne, som samles for å berede grunnen for fortsatt avfolkning kommende tirsdag: Jeg har kun nevnt ett konkret eksempel på inntekts- og befolkningsøkende tiltak, helt uten å legge hodet mer i bløt enn jeg normalt gjør, når jeg tar en dusj. Vi er nok mange som mener at vi bør kunne forvente minst det samme av dere.

  • Slutt å stirre på skotuppene!
  • La være med alt snakk om at folketallshemmende innsparinger er eneste vei ut av uføret!
  • Se bortenfor kommunekassen når dere diskuterer tilflyttingstiltak (jfr eksempelet over)!
  • Det er ingen som har gitt dere mandat til å gjøre Tysnes-samfunnet til en spøkelseskommune

Tro på bygda – eller legg den ned

Det er en kjent sak at de som tror på en sak også satser på den. Det fins mengder av eksempler på lokalsamfunn som har satset, i stedet for å spare seg til styrt avvikling – og lykkes med det.

Har man derimot ingen tro på lokalsamfunnet (utlagt: ikke vil ta den risikoen det vitterlig er å satse), medgir man også at kommunen altså ikke har livets rett, og at videre seigpining kun gjør vondt verre.

Men for all del: Om man, som en kommune i det geografiske skjæringspunktet mellom arbeidskraftpressede Bergen, Haugesund, Os og Stord, ønsker å etablere inntrykk av den absolutte handlingslammelse…

Be my guest.

Det var i grunn bare det jeg hadde på hjertet. Ikke småtteri, bare det, kanskje. Men det måtte ut. For så oppgitt tror jeg aldri jeg har vært over noen, i mitt snart 50-årige liv.

Velkomen til Tysnes

(Og la oss pynte litt på brura, mens vi først er igang, hæ?)

Viktig tilføyelse:

I lokalavisen Bladet Tysnes sist torsdag, leverte ordføreren følgende misvisende uttalelse (min uthevelse):

– Viss me skal leggja ned Lunde skule frå hausten av, må det gjerast vedtak i kommunestyret i februar. No brukar me meir pengar enn me har. I tillegg går elevtalsutviklinga ned.

Dette medfører ikke riktighet. Dersom vi ser bort fra en eventuell tilflytting (de solgte leilighetene i ovenfornevnte firemannsbolig inkludert), viser fødselstallene for Lundegrend følgende elevtallsprognose for Lunde skule (med en videre stigning til 30 elever per skoleåret 2026/27):

Skoleår 11/12 12/13 13/14 14/15 15/16 16/17 17/18 18/19 19/20
Elevtall 17 19 17 19 14 18 18 19 21

Hva den reelle utviklingen blir, om man får solgt tomtene, som tross alt er lagt ut for salg, er en helt annen sak. Det stemmer imidlertid at man står foran en nedgang ved skolene som ikke er foreslått nedlagt (forstå det, den som kan).

Kommunen forutsetter videre at man får 19 nye boliger i bygda frem mot år 2020. Når det er oppført fem nye, bare de senere månedene, kan man spørre seg om prognosens etterrettelighet. Det opereres for øvrig med et potensial på 75 nye boliger.

7 thoughts on “Suksessoppskrift for distriktstilflytting

    • Det skal jeg hilse og fortelle deg, Fred Rune. Skylappene er på, og øreproppene dyttet hardt inn (jeg lurer på om de får dem ut igjen).

      Talk to the hand later til å være kommunalpolitisk modus operandi.

      Like

  1. Særs interessant og grundig og godt dokumentert og gjennomtenkt innlegg! Eg er sjølv innflyttar i Tysnes, med bakgrunn frå Stavanger, Bergen og Trondheim (altså storbyar) og med arbeidsgjevar i Oslo gjennom meir enn 20 år. Dei første åra her kjendest rett nok som ei slags landsforvisning og eg mistreivst, men eg ser i dag at det var mest min eigen feil. I dag stortrivst eg her – og saman med Olav Skjellevik har eg dei siste åra vore den mest brukte bussguiden i kommunen – og det er kanskje me som veit mest om Tysnes, både samfunnn og historie. Ironisk nok har Olav budd heile sitt vaksne liv i Sandnes, det er morosamt å tenkja på…

    Så til saka. Eg har tre born, to døtre med høgare utdanning som begge bur i Bergen (no Os for den eldste), og ein son som studerer i Manchester UK. Dei likar storbylivet alle tre, og ingen av dei har den ringaste interesse av å flytta tilbake til Tysnes, som manglar bortimot ALT.

    Bortsett frå ein ting – god plass. Vårt beste salsargument bør vera at Tysnes ligg tett opptil den nest største byen i landet. La oss bli ein forstad til Bergen/Os! Då må gode kommunikasjonar med buss inn til Bergen sentrum koma på plass. I dag er det eit u-land! Om den no nedlagde direktebussen ikkje svarte seg, så hadde det med å gjera at det ikkje vart satsa NOK – sats MEIR!

    Den tida eg var aktivt med i styret i Høgre i Tysnes og følgde betre med i lokalpolitikken enn eg gjer no, var det ideligen snakk om å skapa arbeidsplassar, industri, kyststamveg og fanden og hans oldemor. Alt det der kan me berre gløyma, for det kjem ikkje til å skje – i stor nok målestokk. Og gløym kaffebarar, Tysneshall og kafear – det har dei betre andre stader.

    Først og fremst må me sikra oss tilflytting for dagpendlarar. I Oslo er det tusenvis av menneske som kvar morgon kjem lange vegar med tog for å gå på jobb, folk som bur i små kommunar langt oppi dalom. Me treng kommunikasjonar som er gode nok til at ungdommen kan dra over til Os og til Bergen for å gå på skule eller kino og koma heim att om kvelden. Plass har me – massevis av plass! Og argument som eit trygt og godt samfunn for alle. Men du får ikkje unge menneske til å gje opp det spennande bylivet for å sitja her nede og keia seg om dei ikkje i det minste kan stikka inn til byn når dei vil. Kort sagt – la oss bli ein forstad og sovekommune, ein villakommune – tre mål tomt til alle! Ta dei nedlagde gardane rundt Våge og legg golfbaner der.

    PS. Så lenge situasjonen er så begredeleg som no, ser det ut som einaste vegen ut er samanslåing i ein større kommune. Men kven vil ha oss?

    Like

    • Nå er riktignok Notodden noe større, med en god del tilbud i seg selv. Men du verden hvor viktig Timexpressen er, men avganger hver time, hele døgnet, året rundt, til Oslo. Men Notodden hadde ikke vært grunnlag nok alene: Den tar med seg KOngsberg og Drammen. Jeg vet ikke hva slags muligheter for slikt det er i Tysnes.

      Like

      • Vi må vel være nøkterne nok til å innse at et 24-timers kollektivtilbud er mye forlangt, men om den nye kyststamveien, med fastlandsforbindelsen, vedtas i den neste transportplanen, er veldig mye gjort. Da blir Tysnes med ett svært attraktivt, som pendler-eldorado.

        Like

    • Tusen takk for de hyggelige ordene, Knut. Etter 2½ på Tysnes, kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver innledningsvis. For det er ikke fritt for at 22 år i Oslo kan gjøre noen hver en smule forvent – spesielt om man i sin tid forlot Bergen med begrunnelsen at byen var for liten, for homogen og altfor klaustrofobisk. Slik tilfellet var for egen del.

      (At jeg var vettskremt da vi forlot Oslo til fordel for Bærum, “langt pokker i vold ute på landet”, sier kanskje litt om den ekstrem-urbane holdningen. Heldigvis brukte ikke toget, som ett av mange transportalternativer, mer enn tolv minutter til Nationaltheatret stasjon.)

      Det hindrer meg likevel ikke i å nære visse håp om å finne min plass i lokalsamfunnet, om vi blir boende. Rett nok forutsetter det et monn av lokalt servicetilbud, som tydeligvis er i ferd med å smuldre hen, men håpet er fortsatt lysegrønt.

      Jeg kan ikke annet enn nikke gjenkjennende til det du skriver om barnas valg, som tangerer selve kjernen i problemet: De unges uvilje mot å returnere – en uvilje det heller ikke er vanskelig å forstå. Selv er jeg gift med en ektefødt tysnesjente, som også tilbrakte innpå 15 år i Oslo, men som til slutt ga etter for hjemlengselen, ulikt sine søsken, som bor i USA, Trondheim og Os. Men selv hun må medgi at det tidvis har sine utfordringer. Kommunestyrets eventuelle vedtak om å nedlegge Onarheim skule og (for vår del) Lunde skule, vil rimeligvis legge nok en sten til byrden.

      Og jeg tror du har helt rett: Tysnes’ store pre er den gunstige beliggenheten, i forhold til næringsintensive sentra, som Bergen, Os, Stord, Haugesund og, i noe monn, innover i fjorden. Foruten at en viss grad av fortsatt lokal næringsutvikling ikke er en helt urimelig forventning. Men forholdene er jo overhodet ikke tilrettelagt for pendling. Samtidig er det jo ikke vanskelig å se det bedriftøkonomisk betenkelige i kollektivtilbud som ikke er selvbærende. Med økt tilflytning derimot… Situasjonen minner i det hele tatt litt om Catch 22.

      Rundt midten av 1980-tallet, da jeg forlot fødebyen for godt, var Nordhordland (primært ved Lindås), de indre delene av Sotra – og Askøy i ferd med å lykkes i sine bestrebelser på å ta av for mye av boligpresset som hadde begynt å gjøre seg gjeldende i Bergen. Nå kan man selvfølgelig undres hva det er som har hindret andre omegnskommuner i å følge eksempelet. La oss håpe det ikke bunner i en uvilje mot frykt for bergensk kultureksport. For vi er nødt til å innse at en vesentlig del av en befolkningsvekst nødvendigvis komme fra det holdet. I alle fall om den forjettede kyststamveien, med fastlandsforbindelse, kommer på plass.

      Som deg, tror jeg ikke vi har andre valg enn en sunnhordlandsk storkommune – eventuelt en som er tuftet på Bjørnefjorden-triangelet Tysnes-Fusa-Os – og någo attåt, kanskje.

      For naturlovene gir oss dessverre nok en begrensning: Hvor det få mennesker bor, fins det formodentlig også få gode politikere.

      Like

  2. Pingback: Ny frisk for bygda | Nedtegnelser

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s