Når man angripes for å føle seg angrepet

Denne bloggeren er blant dem som hvileløst har prøvd å vende vår oppmerksomhet bort fra frykten vi selv føler for terror, til fordel for dem som virkelig lider under den, bare i denne bloggen. Jeg har skrevet i utallige andre, både før og parallelt, men se på dette knippet bepostelser, som et forsvinnende lite eksempel, om Midtøsten alene:

Lenke til poster om Midtøsten

I flere år var dette coverbildet mitt på Facebook:

Syrisk flagg

Shipt to GazaOg lenge var dette symbolet (bildet t.h.), for Ship to Gaza, profilbildet mitt. En organisasjon mange av mine kritikere ikke engang har kjennskap til. Jeg vet ikke om jeg helt gidder å ramse opp, langt mindre søke opp alt jeg har skrevet og sagt om all urett som begås mot verdens muslimer, og alle som flykter fra grusomheter av forskjellig slag, men tror kanskje det kan være på sin plass å sitere noe jeg skrev sommeren 2014:

Det er jo ingen tvil om at det er en skrekkelig trist dag, tenkte han, og gjenoppfrisket minnet om den totale lammelsen han selv følte, den julidagen for tre år siden. Men årene hadde jo gått, en viss distanse var opparbeidet – manifestert ved det blotte faktum at han skrev om egne tanker i tredjeperson.

«Er det bare et utslag av den allnorske prektigheten, alt sammen», spurte han seg selv – og nå sa han det høyt. Så høyt at han kjente at han kunne ha bitt tungen av seg, straks spørsmålet var stilt.

For man tenker jo ikke slikt.

Hvordan skulle det gå med den nasjonale konsensusen, om folk ga seg til å ytre renspikket kjetteri?

Men han var ikke villig til å la det hindre ham i å sende de etterlatte medfølende tanker, på 22. juli selveste. Han var bare ikke blant dem, og ville ikke late som det heller.

Jeg vet ikke. Kanskje er det bare det at det drepes så mange flere nedi Midtøsten, med den forskjellen at det er business as usual.

Det gjør noe med perspektivene.

Og inkluderte, for sikkerhets skyld, denne:


Når en opplever at ens sympati for, og mangeårige engasjement for dem som rammes av terrorisme i andre deler av verden (enn vårt lille hjørne av den), over natten nullifiseres, fordi man, i et svakt øyeblikk viser solidaritet med landet som inspirerte oss andre til demokrati, humanisme, likhet, frihet og brorskap, med det som for øyeblikket er ens profilbilde:

Jacques Tati, i sin fineste, franske skrud – i det som for øyeblikket er denne bloggerens profilbilde i sosiale medier.
Jacques Tati, i sin fineste, franske skrud – i det som for øyeblikket er denne bloggerens profilbilde i sosiale medier.

Og til alt overmål får beskjed om at du nærmest underbygger den vestlige “etnosentrismen”, og kanskje er en smule ømskinnet, janei da … Da er det vel kanskje ikke så underlig om man faktisk blir en smule ømskinnet.

Det er mulig europaflagget oppi her fordrer en forklaring:

Jeg har nemlig en tilståelse å komme med. Like siden folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972 (jada, jeg var bare ti), har det europeiske prosjektet vært noe av en lidenskap. Jeg var tungt, svært tungt involvert i kampanjen forut for og under folkeavstemningen 1994. Jeg etablerte lokallag av Europabevegelsen, hvor jeg senere også ledet fylkeslaget i Oslo. Jeg hadde våkenetter på trykkerier, der jeg nærmest kom i håndgemeng med Nei til EU, om å slippe først gjennom pressa, arrangerte folkemøter, stod på stands, og skrev debattinnlegg, så blekket sprutet.

Make no mistake about it: Det fins ingenting jeg brenner mer for. Ved ett stortingsvalg stemte jeg sågar mot min politiske overbevisning, bare for å sikre norsk EU-medlemskap.

Engasjementet har ikke bleknet, som det fremgår av disse skriveriene, bare i denne bloggen – uten at det har gått på bekostning av engasjementet for dem som lider, under Vestens åk, under Israels svøpe, under terroristers angrep eller Boko Harams bortføringer.

Når ett sølle profilbilde, just idet jeg føler mitt høyt – HØYT – elskede Europa angrepet, møtes med angrep på akkurat den sorgen, fordi jeg ikke samtidig peker på alt jeg ellers påpeker …

Vet du, da får du heller tilgi at jeg blir litt umedgjørlig.

Visst faen bryr jeg meg om Beirut, Irak, Syria, Gaza, Libya, Afghanistan og Jemen! Følg for svingende litt med! Men når enkelte, av forskjellige grunner, er blitt så “sentriske”, at de ikke engang enser grusomhetene som rammer egne nærområder (om det nå er fordi de, av forskjellige årsaker, har interesser annensteds, rett og slett syns det er på tide at “Vesten får smake sin egen medisin” – eller ferdes i miljøer som straffer kritikk av “muslimsk” terrorisme), kan det være grunn til å minne om at svært mange engang har et forhold til Frankrike (og Paris), som vi simpelthen mangler til de nyss nevnte stedene. Det er for pokker klart man blir opprørt.

Min kone, som selv studerte ved en fransk skole, brukte det alene som argument, i tillegg til sin takknemlighet for den franske revolusjonen, og alt den ga oss. I tillegg til kunsten, vinen, maten, musikken, motene, byggverkene, filosofene, skuespillerne, historien … Alt sammen, for helvete.

Det får deg ikke til å trekke på skuldrene over angrepet i Beirut, men nå syns jeg snart dere skal ta dere en bitteliten bolle.

Jada, kanskje er jeg “ømskinnet”. Det skulle vel også bare mangle, for i virkeligheten er det langt verre: Jeg er rystet, langt ned i grunnvollene, over angrepet på det jeg anser essensen av meg selv, og alt annet som er europeisk. Det er så dypt rotfestet, at jeg anser ethvert angrep på Europa, et angrep på min egen person. Til alt overmål er jeg dessuten ihuga føderalist, som ivrer for nasjonalstatenes endelikt:

Nok et gammelt profilbilde.
Nok et gammelt profilbilde, som en forklaring – ikke for å flashe selfies!

Capisce?

Jeg fristes til å sitere VGs Shazia Sarwar, som i går skrev følgende, blant mye annet fint:

Kritiser gjerne den politiske ledelsens ulike reaksjonsmønstre, diskuter gjerne flagg-funksjonen Facebook gjør tilgjengelig for Paris, men ikke for Beirut. Men en slik retorikk på individnivå er farlig. Den stempler medmennesker som iskalde kynikere.

Det er samme type dehumanisering, som vi mener utøves mot muslimer. Å dehumanisere vanlige folk er å frata dem deres menneskelige egenskaper. Den underliggende diskursen er at muslimske liv i Midtøsten er mindre verdt enn livene til vestlige.

Å politisere sorg, VG Nett 15.11.2015

Som mangeårig forkjemper for økt innvandring, som nesten ukritisk tilhenger av å slippe alle flyktninger for vår dør inn i varmen, begynner jeg nå å frykte at “takken” for engasjementet kan bringe meg i tvil om at jeg kan ha tatt feil, noe jeg håper aldri vil skje. Men det er klart jeg begynner å kjenne på den murrende uviljen.

Uavhengig av alt det, dog:

Vive la France!

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s