Kommunefusjons-nekt som pressmiddel?

Som det fremgår av bloggposten Kommune avstår fra medbestemmelse i går, fattet vårt lokale kommunestyre onsdag vedtak om å avslutte arbeidet med kommunereformen, som kommunene er pålagt, om de vil unngå tvangsekteskap.

Et ubegripelig vedtak, naturligvis, ettersom man dermed også takker nei til fritt å velge sine sengekamerater. De nå forsmådde beilerne, som fortsetter sine forhandlinger, heter Fusa og Os.

Man skal selvfølgelig vokte seg for å foregripe, og dette forblir spekulasjoner, basert på oppfattede signaler i ordskifter rundt emnet, men ytringer fra lokalpolitisk miljø kan tyde på at vedtaket ble fattet for å øve press på statlige organer, om fremskyndelse av infrastrukturelle tiltak, som, av en endeløs rekke årsaker, henger i ytterst tynne tråder.

Vi snakker om fastlandsforbindelsen en fergefri E39 ville gi, om prosjektet noen gang materialiseres, til hvilket det sant å si ikke er stort mer å si, enn:

  1. Å forestille seg at Stortinget, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Finansdepartementet og Samferdselsdepartementet skulle fremskynde en distrikts- og samferdselspolitisk månelanding, et mastodontisk, kostbart og omstridt prestisjeprosjekt, fordi en kommune på 2797 sjeler setter seg på bakbena, er … Her må jeg medgi at språket svikter meg, men forutsetter at eventuelle lesere forestiller seg hvilke tanker som raser gjennom en fortørnet bloggers hode.
  2. Eventuelle forventninger om fritak fra kommunereformen, med utgangspunkt i mangelfull infrastruktur, må bero på store misforståelser om Statens intensjoner om å bringe reformen, som har ligget i støpeskjeen i cirka 20 år, og vil ha store samfunnsøkonomiske konsekvenser, i mål.

Jeg får vondt av en slik naivitet, og av å bevitne hvordan lokalpolitikere på denne måten skusler bort gylne muligheter, i håp om å fremskynde et prosjekt som i alle fall ikke fullføres i vår levetid, om noen gang overhodet (det trodde jeg ikke da alle piler pekte rakt inn i himmelen, langt mindre nå, når tæringen på Oljefondet er iverksatt).

Normalt ville jeg ha nøyd meg med å riste på hodet, men siden jeg berøres direkte av inkompetansen, blir jeg både trist og sint. Slik praksis bidrar jo ikke til å skape tillit til lokaldemokratiet, akkurat, et lokaldemokrati de for øvrig mener forsvinner i en kommunesammenslåing.

Skulle det likevel skje, hadde det kanskje vært til innbyggernes beste.

Alt sammen, selvfølgelig, forutsatt at det er korrekt oppfattet at en mikroskopisk kommune overhodet tror seg i stand til å øve statlig press, enda det bare ender i tvangssammenslåing, i stedet for en frivillig. Mye taler dessverre for det.

Vårt eneste håp nå, er at Fylkesmannen tvangsgifter oss med dem vi likevel ønsket, men jeg er sannelig ikke sikker på om jeg ville ha omfavnet en som først hadde gitt meg kurven. Litt stolthet har man dog, selv om vi saktens kan håpe det samme ikke gjelder Osafus.

Ser vi derimot oss selv i speilet, må det være lov å spørre hva vi har igjen, om de trekker på skuldrene av våre trusler, og dermed fratar oss forestillingen om egen storhet? Med skam å melde, ikke stort. Samtidig nærer man en viss sympati for lokalpolitikerne, som, i sin dypeste desperasjon, lovet potensielle tilflyttere pendlervennlig bro, i en ikke altfor fjern, om enn utopisk, fremtid. Det er klart det er surt å bite i seg tomme løfter, men De vet hva de sier: Når også krybben er tom, bites hestene med. Som vi ser.

Sen tilføyelse:

Man registrerer at selv de reformvennlige partiene, som stemte for sammenslåing, ikke later til å ta det ferske nederlaget videre tungt. Formodentlig fordi de, lik en bjørn i Hundremeterskogen, nærer håp om å få både honning og melk, skjønt valget altså stod mellom ett av to.

Samtidig vet vi alle at vi har partier som ville motsette seg alt som inneholder ordene “union” eller “sammenslåing”, uavhengig av følger og betingelser, om det så ga oss direkte t-baneforbindelse til Bergen sentrum, med avgang hvert femte minutt (eller kanskje nettopp derfor?).

Å pokker, jeg slenger på den gifen igjen:

Animert Jarle
Fortørnet blogger.

Illustrasjon: En fergefri E39 langs vestlandskysten, er blant annet tenkt løst med flytende undervannstunnel over Bjørnefjorden, som ville forbinde denne bloggerens kommune med bergenshalvøyen. Illustrasjon fra Statens vegvesen.

4 thoughts on “Kommunefusjons-nekt som pressmiddel?

    • Det har du helt rett i, Fred Rune.

      På denne måten kan man toe sine hender, og peke på Staten, når vi ender med en mindre ønskelig konstellasjon.

      I akkurat dette tilfellet var det imidlertid stemning for en sammenslåing på tvers av fjorden. Helomvendingen kom som lyn fra klar himmel, med krav om infrastrukturell tilrettelegging som forutsetning for å akseptere hele reformen.

      Nå viser det seg faktisk at det forventes (!) at kommunen får dispensasjon fra reformen, til fastlandsforbindelsen er på plass. Slike urimelige krav hører selvfølgelig ingen steder hjemme, men fremmes ikke desto mindre.

      Like

  1. Pingback: – Vegvesenet feilvurderer nytten av vegprosjekt – NRK Hordaland – Lokale nyheter, TV og radio – Nedtegnelser

  2. Pingback: By og land, mann mot mann? – Nedtegnelser

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s