Rasistene ofre for PK-tyranniet

Er debattklimaet drastisk forverret, og er en gang politisk ukorrekte ytterligheter blitt regelen, heller enn unntaket?

Det er bare måneder siden jeg trakk et småbedrøvet sukk over at vårt hjemlige debattklima har endret seg drastisk, i ytterliggående innvandringskritikeres favør, og tenkte nok at det neppe kunne bli verre.

Skulle jeg selv prøve å besvare det innledende spørsmålet, ville jeg nok si ubetinget “ja”. For det er blitt verre, bare siden i vinter.

Vi er kommet til et stadium i det offentlige ordskiftet, hvor blatant rasisme, som i norsk etterkrigshistorie har vært relativt utenkelig, simpelthen ikke lenger er oppsiktsvekkende. Det som derimot anses oppsiktsvekkende, er protestene mot at vi lar denne utviklingen fortsette.

Hvorfor? Fordi alle krav om at ytringer som en gang i verden var straffbare, igjen må bli det, møtes med kneblingsanklager, ikke bare fra de sedvanlige krenkerne, men alle de presumptivt liberale, som finner krenkelser kult – ganske enkelt fordi de bærer bud om at den absolutte ytringsfriheten endelig er et faktum. Teksten fortsetter under illustrasjonen.

Nettroll
Sint troll, type nett-. Bloggers tegning.

Jeg skal ikke fornærme mine lesere med eksempler, siden vi ser dem daglig, alle sammen; de liberale ikke-rasistene, som forfekter dialog med de ekstreme kreftene, om de befinner seg på den ene eller den andre siden, og mener hatytringene ikke er blitt så mye verre. Man må jo gi dem rett i én ting: De er ikke verre enn mellomkrigsårenes og krigsårenes antisemittisme, men det forekommer en mildest talt underlig at etterkrigsårene så beleilig ekskluderes fra “målestokken”. Er det bare fordi vår tids antisemittisme retter seg mot et annet av de semittiske folkeslagene – med flere?

Aylan
Charlie Hebdos aper.

For Thomas Knarviks apetegninger er jo ikke unike, som vi ser av bejublede Charlie Hebdos “satiriske” tegning til høyre, som en bekreftelse på alle fordommer denne bloggeren hadde om tidsskriftet. Greia er imidlertid at det baller på seg, noe som egentlig ikke burde undre, nå som ytringsansvaret, i og med rasismeparagrafens bortfall, på det nærmeste er pulverisert, med mindre direkte trusler mot enkeltpersoner er involvert. Alt handler, som vi vet, om individet, nu til dags.

Men altså, jo: Vi er faktisk blitt et land som i fullt alvor diskuterer om det er rasistisk å fremstille svensk-iranske politikere som aper, og de spør seg hvordan det på noe vis kan innvarsle et paradigmeskifte.

Det er vel heller ikke så tilfeldig at alt dette skjer, mens Østerrike er en hårsbredd fra fascistisk president, i samme momang som The Donald går sin amerikanske seiersgang, og vi selv har gjort oss til representanter for et av verdensdelens mest restriktive immigrasjonsregimer. For det blåser ubehagelige vinder over det meste av verden, derom kan det da umulig herske mye tvil? Det begredelige er likevel at vi hiver oss på dem.

Når det ikke lenger hefter risiko ved hatytringene, er det også relativt selvsagt at de øker i omfang, slik jeg altså mener de gjør, hvor mye apologetene enn måtte protestere.

Jada, Muhammed-karikaturene og 22. juli gjorde oss kanskje mer vàr for fenomenet, men oppmerksomheten har også økt i takt med omfanget. Inntil vi kom frem til punktet vi i dag befinner oss ved; hvor forekomsten er så voldsom, at det eneste som vekker oppsikt, er ens stille protester mot den.

Så hvor har det brakt oss? Jeg tør påstå at det i offentlighetens øyne ikke er mørkhudede barn som er ofre for rasismen, men rasistene selv. Fordi de kritiseres for den.

Men det stopper med kritikken. Av samme grunn forblir de hatefulle ytringene urisikable – og blomstrer.

Når alt kommer til alt, har krenkelser uten konsekvenser, for krenkerne, ingen pris. For krenkerne. Og for hver gang man påpeker alt sammen, risikeres anklager om at det ikke er rasistene som sprer hat, men en selv.

Sen tilføyelse:

Takk til utrettelige Øyvind Strømmen, som minnet meg på tegningen av nybakt pappa Trond Giske, med en apebaby i armene. Fenomenets voldsomme omfang bidro rett og slett til at tegningen alt var glemt. Det er grenser for hvor mye man klarer å ta innover seg, men det kan da umulig være meningen at det skal være slik? At argumenter og protester derimot skal være det som motvirker den slags, har vi ved selvsyn … fastslått?

Blir alternativet dermed aksept? Eller hva?

Odins soldater
Odins soldater ute og rusler. Bloggers tegning.

Toppillustrasjon: Antirasisten. Bloggers tegning.

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s