Flere rasister – eller “bare” etterlengtet utløp for tiårs uforløst hat?

Til å være relativt samfunnsengasjert, er man bemerkelsesverdig uvillig til å gi seg diskusjonene i vold, med denne bloggen som eneste utløpskanal (kanskje jeg burde døpe den Avløpet?).

Ikke desto mindre hender det at man ramler i fella, som da jeg i dag endte i en mindre polemisk utveksling, med en som var overbevist om at forekomsten av hatytringer i det offentlige rom ikke har økt. I alle fall nektet han å akseptere påstanden, med mindre noen kunne slå ugjendrivelig tallmateriale i bordet.

Det er klart jeg er enig i at det hadde gjort saken langt enklere, men tilbakevisning av ukvantifiserte fenomener, som forblir ukvantifisert, fordi kvantifiseringsarbeidet ville bli altfor omfattende til at det er praktisk mulig, er jo en pussig tilnærming. Ikke bare er den pussig, den er også svært utbredt, som vi ser, vi som til stadighet støter på den.

For de vet jo hva de gjør, når de avkrever en beviser det er umulig å samle, just på grunn av deres enorme omfang. Bevis right there, altså, men nei, du …

I et forsøk på å komme motdebattanten i møte, ymtet jeg likevel om den potensielle muligheten at holdningene alltid har vært der, bare at de ble holdt i sjakk av redaktørstyrte medier. Nå derimot, når meningene flyter fritt, kommer altså de seiglivede holdningene også til uttrykk, noe de jo ikke gjorde før, enda de granngivelig var der. Men jeg må jo si jeg finner den tanken mer deprimerende, enn at fremmedhatet faktisk har økt i omfang.

Tanken på at alle vi er vant til å anse anstendige – alle de godslige besteforeldrene … At de egentlig bobler og syder av uforløst rasisme? At en omfangsrik, om aldri så uuttalt, rasisme egentlig er en del av vår arv?

Søren om jeg vet, men den tanken grenser da til det uutholdelige, gjør den ikke?

Nå kjenner jeg ikke motdebattantens alder, men holder det ikke for usannnsynlig at han, som meg, ennå har Erik Blücher friskt i minnet. Ved overgangen 1970–1980-tallet, ble både han og hans lille flokks holdninger ikke bare ansett spesielle, men også fullkomment uhørte – så uhørte at du husker dem godt, 30–40 år senere.

At rasismeparagrafen på det nærmeste er død, fordi retten til ansvarsfri ytring prioriteres høyere, bidrar kanskje ikke til å gjøre saken bedre. Men når du ikke lenger kan bevege deg i sosiale medier, uten å vasse i selvsamme Blüchers tankegods, flere ganger om dagen, er det all mulig grunn til å hevde at noe faktisk har skjedd. Det er ikke noe jeg føler nevneverdig behov for å bevise.

Spørsmålet er bare om det er oss selv det har skjedd noe med, eller er om det bare er de gamle NS-erne, som endelig får utløp for tiårs innestengt rasisme?

Etter aktørenes alder å dømme, virker det ikke slik.

Ipso facto, da, kanskje?

P.S. Jeg håper mine lesere tilgir resirkuleringen av nettrollet oppi toppen. Jeg har bare ikke tid til å lage nye tegninger, hver gang jeg har noe på hjertet.

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s