Til helvete på første klasse

Jeg misunner optimistene, den gjengen som uanfektet deler sin ubekymrede tilværelse på feisboken, og som utelukkende ser muligheter i fremtidsutviklingen. Jeg gjør virkelig det, og skulle, med hånden på hjertet, ønske jeg delte verdensanskuelsen.

Hver den som har skummet mine bebloggelser, vil imidlertid vite at så dessverre ikke er tilfellet, men det vanker blomster på den som klarer å overbevise meg om disse faktorenes bestridelighet:

Eksplosiv befolkningsvekst

befolkningsvekst
Fra én til ti milliarder – på 283 år.

I år 1800 hadde kloden en relativt bærekraftig befolkning, på én milliard beskjedne hoder, som det skulle ta 127 år å doble, innen verdenssamfunnet nærmet seg den store depresjonen, på 1930-tallet. Som grafen over viser, skulle det kun ta 33 år å nå et nytt milliardmerke neste gang, i 1960. Deretter henholdsvis 14, 13, 12, 12, 14, 18 og 40 år, om alle fremskrivninger klaffer, og uten at jeg skal ha sagt hva som får forskerne til å tro det dabber slik av de kommende 60-70 årene. Jø og fyse, de skulle vel aldri gå i verdenskrig-tanker?

Det er klart ren logikk tilsier at fire milliarder formerer seg raskere enn én, det skulle da også bare mangle, men har vi in mente at det begynner å bli 40 år siden vi konkluderte at smertegrensen var i ferd med å nås, på et tidspunkt da vi var mellom fire og fem milliarder verdensborgere, skal du ikke være mye rakettforsker for å begripe at dagens syv milliarder, enn si 2083s ti milliarder, byr på et aldri så lite problem – både hva forbruksvare- og matproduksjon, klima, miljø, migrasjon, og geopolitiske utfordringer og konflikter betreffer.

For jeg mener … Hvis vi tror vi har sett flyktningkrise, tror jeg vi skal vente noen år med å uttale oss.

Legger du så til at vi risikerer skrullinger, både i Kreml og Det hvite hus, foruten dem vi selv holder oss med (you know who you are), innser du smått om senn at det selvfølgelig ikke går bra.

Med mindre, naturligvis, vi ordner oss slik at vi ganske enkelt ufruktbare blir. Ikke så bra for menneskeheten, men kloden, så vel som dyre- og planteliv, ville muligens ha grunn til å juble. Kanskje vi skulle glede oss på deres vegne?

For oss derimot, ser det dunkelt ut, men joda, jeg misunner altså dem som ikke ser det, for de er visst ikke så få.

Noen mørkemann vil jeg likevel ikke ha på meg at jeg er, her jeg gjør James Taylors ord til mine, fra slåtten The Secret O’ Life, 1977:

The secret of life
Is enjoying the passage of time.
Any fool can do it,
There ain’t nothing to it.
Nobody knows how we got
To the top of the hill.
But since we’re on our way down,
We might as well enjoy the ride.

Shit, her er den, in extenso, i et opptak fra den gangen vi talte fire komma noen skarve milliarder. God søndag!

Toppillustrasjon: Jada, dommedagsklokken skal gi en indikasjon på vårt omtrentlige forhold til en atomkrig, men de færreste anser vel en slik menneskehetens nødvendigvis eneste endelikt.

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s