Hår i suppa

Vi kommer antagelig ikke fra det faktum at kloden knaker mer i sammenføyningene enn den har gjort på en 70–80 års tid, vi gjør jo ikke det, og får anta at vi alle har våre private måter å håndtere det på.

Likevel er det lett å fjetres over alle som tilsynelatende ikke ser elendigheten, skal en dømme etter det som opptar dem i de sosiale mediene. Det er klart det blir for enkelt å stemple dem ubekymret, av den enkle grunn at de utelukkende gir for dagen en happy go lucky-holdning til livet. Kanskje de mener det er hva de sosiale mediene dikterer? Kan hende de er av den oppfatning at verden er elendig nok, om ikke også de skal gi seg til å føye sten til byrden.

Hvorom allting er, hindrer det ikke herværende blogger i å betrakte Facebook-veggen av realitetssky venner, med vantro øynene, store som tinntallerkener.

Årsakene er sikkert like mange som faretegnene, selv om vi ikke skal se bort fra at det fins dem som ikke øyner krisen, før den treffer dem lukt i den private fleisen.

Så har du selvfølgelig dem som postulerer klodens endelikt. Personlig er man vel ikke helt der, men det ville være løgn å hevde seg ubekymret, noe som også kommer til uttrykk i en slått jeg begikk i fjor, med tekst utelukkende hentet fra Twitter (egne og andres tweets):

Jeg kom til å høre på den ved ren slump i dag. Har du hørt den, du også, slår det deg muligens at teksten ikke helt er til å få tak på, men så var det heller ikke meningen. Den skulle, slik verdens lidelser også blir, oppfattes som bakgrunnsstøy, selv om enkelte ord, som iskanten (eller noe om døde barn i vannkanten? Jeg husker ikke lenger), Middelhavet, drept, Putin, Lampedusa, Børge Brende, #jegharopplevd, Nye Deichman, Russland og booyakasha, skjelnes i det ekkoforvrengte lydbildet, som altså var helt tilsiktet. Irriterende bakgrunnsstøy, som verdens lidelser engang er, når vårt fokus befinner seg annensteds.

Jeg ber også om tilgivelse for at deler av arrangementet utvilsomt lyder inspirert av Maurice Ravels Bolero – helt utilsiktet (og uten sammenligning, for øvrig!), kan jeg forsikre, der jeg improviserte formålsløst og uten noter, for overhodet å ha et auditivt bakteppe (om aldri så mye i forgrunnen) for knippet dystre tweets.

Siden er det i alle høver gått ett år, uten at det, stupende oljepriser til tross, har gjort oss mindre happy go lucky, enda fjoråret var en veritabel piknik, til sammenligning. Det er noe ved å stå til halsen i global kvikksand, og rope smilende “You go, girl!” i sosiale medier, vassende i feriebilder.

La oss bare håpe de som øyensynlig ikke enser begredeligheten, har andre utløp enn Facebook. Vi har alle behov for flukt i blant. Blir mitt for påtrengende, svinger jeg bortom og gjør noe her – eller lager en slått, som den oppi lia her (skjønt det jo var noe til flukt …).

Men nå er det OL i Rio, dere! Samba’n er løs?

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s