Nomina sunt odiosa, men Doremus

Debatten rundt Fru Hjorth, hvis identitet ble blåst på forsommeren, blåste (igjen) over i løpet av uker, ulikt den som har rast i et par år nå, både om hvem den anonyme mediekritikeren Doremus Schafer mon være, og om hvorvidt anonymiteten er ok. Kanskje i mangel av egne superskurker, som Snowden og Assange.

For å være ærlig, bryr jeg meg hverken om skriveriene, ettersom jeg ganske enkelt ikke leser dem, eller om anonymiteten, men kan si så mye:

Skulle jeg først øse av min bunnløse kunnskap, og tømme mine meninger over offentligheten, ville jeg også sørge for at det er meg de tillegges, med mindre de er ytringer jeg ikke kan vedstå meg – i hvilket fall de rimeligvis ikke ville ha falt. Hva skulle man ellers få ut av å ytre seg inkognito? Noe som selvfølgelig inspirerte tegningen for oven.

Det litt fornøyelige er likevel at noe av stridens kjerne later til å være hvorvidt Doremus er anonym eller pesudonym, noe som umulig kan være stort å diskutere, idet at han eller hun er et pseudonym, for det lille knippet redaksjonsmedarbeidere som, av juridiske årsaker, kjenner identiteten. For alle andre: anonym, men med de juridiske implikasjonene den hemmelige pseudonymiteten måtte ha.

Selvsamme Doremus påberoper seg gode grunner til å la seg anonymisere/pseudonymisere, så vi får vel bare ta hans/hennes ord for det, men at det bidrar til å gjøre det offentlige ordskiftet til en underlig arena, se det kan det umulig herske videre tvil om. Personlig har jeg, tross likegyldigheten, næret en hemmelig drøm om at det er Harald Stanghelle som skjuler seg bak ano-pseudonymet, men blir nok skuffet, skulle identiteten noensinne komme for en dag.

All respekt derimot, for dem som opptrer respektfullt og anonymt i sosiale medier, uten at tjukke slekta nødvendigvis skal ha kjennskap til alt man foretar seg.

Og så, selvfølgelig, har jeg en viss forståelse for denne gjengen:

En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous' bumerke. Tegnet av bloggeren.
En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous’ bumerke. Tegnet av bloggeren.

Det skulle da også bare mangle, kriminelle som de er. Det ville være synd om samfunns- og mediedebatten formes etter deres mal, dog, for det er jo just anonymiteten som gjør dem så uinteressante.

Jeg kunne godt tenke meg å lese Doremus’ uteskelser, jeg, hadde jeg bare visst hvem han eller hun er. Gjør jeg ikke det, kan det i bunn og grunn være det samme.

Det er jo også synd. For Doremus, om ikke nødvendigvis for meg. Tar vi utgangspunkt i at jeg neppe er alene, er det selvfølgelig prisen å betale for anonymitet. Forutsetter vi imidlertid at den anonyme har et mål med skriveriene, ønsker å oppnå noe med dem, hadde det jo vært hyggelig med lesere, får vi tro.

Skrev han, som knapt har lesere overhodet, tross identitetsangivelse in extenso, og likevel med injurierende kraft på høyde med Per Sandberg.

Toppillustrasjon: Yeah, right. Bloggers tegning.

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s