Kirkemedlemskap eller ei? Pfftt …

“Kirken den er et gammelt hus, derfor så må den rives”, kauket vi i ungdommen, et par venner, som var aktive i Hedningsamfunnet, og relativt nykonfirmerte jeg, med statskirke-medlemskapet i orden. Det skulle i alle fall ikke stå på opprørstrangen, hvor flåset og useriøst opprøret enn var.

Innpå 40 år senere klarer jeg likevel ikke helt å fri meg fra følelsen av kirkelig gammelmodighet, både hva kvinner, homofile og andre folk og religioner betreffer – for å nevne noe. Følgelig er det ikke fritt for at man gikk en tanke halleluja, da det forleden gikk ut bud om at Den norske kirke omsider har muliggjort digital inn- og utmelding, som førte til 15.053 utmeldinger, etter fire skarve dager. And counting, utvilsomt.

For Den norske kirke, som bevilges et fast, statlig-kommunalt beløp i året, betyr det fint lite, regnet i kronasje. Frikirkelige og andre trossamfunn derimot, som bevilges tilskudd på grunnlag av medlemsmassen, gnir seg rimelig nok i hendene, siden en utmeldelse nødvendigvis ikke er jevngodt med ateistisk omvendelse, men byr på utsikter til nye sjeler og klingende mynt, som tilskudd til kollekten.

Noen av oss nøler likevel (eller kanskje nettopp derfor?), for det er jo rart med det, døpt som vi er, i Den norske kirke, med påfølgende konfirmasjoner, bryllup, egne barns dåp og konfirmasjon, begravelser, julehøytid og hva det ellers måtte være.

Bibelen
Tett utsnitt fra Bibelen. Bloggers foto.

Jeg kjenner på det der selv, jeg. På hvordan Kirken er innvevd i livet, fra vugge til grav. Hva nettopp graven angår, er det også vanskelig å løpe fra kjensgjerningen at mange av oss religionskritikere garderer oss med årene. Hvem vet, det kan jo tenkes at det venter frelse (eller helvetes pinsler) hinsides gravens mørke dyp? Best da, å være på den sikre siden, ikke sant?

For egen del kan man ikke hevde akkurat den faktoren spesielt utslagsgivende, siden holdningen til spørsmålet har forblitt uforandret gjennom livsløpet, men at Kirken og landet er så sammenfiltret, at en sorti også innebærer amputasjon av en flik identitet, se det står jo ikke til å nekte.

Sebastián López de Arteagas (1610–1652) "Cristo en la cruz", eller "Kristus på korset". Bloggers utsnitt av foto fra Wikimedia Commons.
Sebastián López de Arteagas (1610–1652) “Cristo en la cruz”, eller “Kristus på korset”. Bloggers utsnitt av foto fra Wikimedia Commons.

Følgelig, og siden man ennå har barn å konfirmere (skjønt spørsmålet om borgerlig- eller kirkelighet ennå er uavklart), forblir man simpelthen på stedet hvil, i en slags erkjennelse av at det nå engang er stemningsfullt med kimende kirkekloker, når julen omsider ringes inn – og det enda det nærmeste man personlig kommer en kirke, er stedets bedehus, som også tjener som valglokale, og dermed frekventeres annethvert år.

Dypere stikker det ikke, og likevel forblir man en paralysert somlekopp, som formodentlig går i graven med medlemskapet i Den kongelige norske kirke intakt, med mindre noen åpenbaringer skulle vederfares en. Man vet jo aldri.

Toppfoto: Uggdal kyrkje på Tysnes. Bloggers foto.

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s