Puh, endelig over

Så var de over, de evinnelig olympiske lekene, som jeg forestiller meg har truffet rock bottom, regnet i norske seertall og generell oppslutning, iallfall.

Rett nok skal det medgis at denne bloggeren aldri har hatt for vane å følge andre olympiske anliggender enn de etiske, i den grad ord som “etikk” og “IOC” kan benyttes i samme setning – som også er bakgrunnen for at man mener den olympiske bevegelse muligens bør legges helt død, først som sist. Men nok av det.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har filla peiling på de norske seertallene under årets olympiske tildragelser, men inntrykket, etter å ha fulgt både sosiale og tradisjonelle medier gjennom 16 “gloriøse” dager, er nok at trøkket har vært ytterst moderat.

Om det er fordi vi, som nasjon, ikke har hevdet oss nevneverdig i Rio de Janeiro, eller fordi formidlingen besørges av ubehjelpelige TV 2, skal være usagt, men labert, det har det altså vært, av årsaker forbundet med langt mer enn de norske prestasjonene, får vi tro.

Bortskjemte nordmenn

Unntaket var muligens de norske håndballjentenes semifinale-kamp, som samlet over 500.000 individer foran tittekassen, midt på natten – tro det eller ei; denne bloggeren, selv far til en håndballjente (og kun derfor), inkludert. Men det skulle jo ikke gå så bra, det heller:

Thorir Hergeirsson Håndball
Det norske damehåndball-landslagets trener, Þórir Hergeirsson, da tapet mot Russland var en realitet i Rio.

Skrev jeg virkelig “Men det skulle jo ikke gå så bra, det heller”? Landet som, i verdensmålestokk, rangerer som det 120. største, regnet i folketall, klynker og geberder seg over å havne på tredjeplass blant klodens håndballnasjoner. Det er klart det burde fortelle oss noe, enda det i alt kun ble fire bronsemedaljer på “oss” (det vil si på “våre” utøvere), i henholdsvis roing (to), håndball (én) og bryting (én).

På den annen side kan vi, med rimelig grad av sannsynlighet, anta samtlige av de andre dopet, for det er, som bekjent, engang typisk norsk å være god. Bare så synd at astmamedisiner og sommeridrett har så lite med hverandre å gjøre (forestillingen om norske utøveres renhet og uantastelighet, er i beste fall like naiv som ideen om vår betydning for verdensfreden).

Min stille bønn er, som observante lesere vil ha registrert, at årets olympiske leker blir de siste som noen gang vederfares oss, selv om jeg nok syns både åpnings- og avslutningsseremonier kan være spektakulære skuer. Uten at jeg dermed blir sittende oppe for å få med meg årets pangavslutning – og så visst ikke for Kygo, som, etter hva jeg forstår, blir Norges viktigste bidrag til årets leker.

Det sier på mange måter alt.

Jeg sier som Green Day: Good Riddance. Men I hope you had the time of your life, altså. Sort of.

Toppillustrasjon: Olympiske ringer. Man er ikke den stødigste udi latinen, men var jeg noenlunde heldig, skal sitatet i tegningen bety “raskere, høyere, kast/skrot”, med forbehold om at “abicio” burde veket plass for “ecfundo”, “effundo” eller “excutio”, som, så langt man har evnet bringe på det rene, betyr noe av det samme.

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s