Er vi rasister om vi holder det for oss selv?

I løpet av helgen har historien om hijabkledde Malika Bayan, som ble nektet adgang til Merete Hodnes frisørsalong på Bryne, vakt et visst oppstuss på Twitter (på Facebook er ubehagelige emner ikke fullt så populære).

Rett nok er det visst en kjent sak at frisøren sogner til Pegida og andre innvandringsfiendtlige miljøer, men hvor vanlig er egentlig holdningene?

Ikke sjeldnere enn at Frps syvende far i huset, Carl Ivar Hagen, sporenstreks rykket ut til frisørens forsvar (ordrett sitert):

– Hun har valgt å gå med hijab, og da synes jeg at dersom hun ikke får klippet seg ett sted, får hun gå til en annen frisør. Jeg mener at hun må finne seg i at akkurat denne frisørsalongen reagerer på det religiøse, islamistiske symbol som innehaver mener at en hijab er, og da får man respektere at også innehaver får ha sine rettigheter, sier Hagen om hendelsen på TV 2 Nyhetskanalen.

Vi får tro det er en dårlig skjult hemmelighet at Hagen nyter støtte i relativt brede lag, også på dette punktet. Gledelig var det derfor at minervaredaktør Nils August Andresen i går publiserte kommentaren Nå er snart rasismen åpen, der han går i rette med Hagens elleville utspill, men “snart”? Den er vidåpen, og har vært det forholdsvis lenge.

Noen av oss er så gamle at vi er oppvokst i et homogent og hvitt Norge, hvor “neger” var en høyst passabel og nøytral betegnelse på mørkhudede av afrikansk opphav (noe jeg så vidt berørte i en bloggpost her om året), men vi ville jo ikke drømme om å bruke den i dagligtalen nå, hvor nøytral den enn måtte forekomme oss. Like fullt fins det nok av dem som gjør det, fordi de ikke anser den nøytral, tillikemed “svarting”, “staner”, “sotrør” og andre hedersbetegnelser. Selv den en gang nøytraliserende betegnelsen “våre nye landsmenn” ytres utelukkende med dårlig skjult forakt i stemmen.

Andre vet at de, selv om de er oppdratt til ikke å forbinde negerbetegnelsen med noe negativt, ganske enkelt ikke bruker den, med mindre man forsøker å formidle et poeng (som forhåpentligvis er hva jeg nå gjør).

Atter andre er ikke gamle nok til å ha opplevd det “raserene”, homogene Norge, men bærer like fullt de nedarvede holdningene med seg, noe som selvfølgelig tjener som eksempel på just eksempelets makt, som foreldre engang forvalter.

Av samme grunn innrømmer jeg meg skinnhelligheten å påpeke at min datters bestis er muslim, og at jeg er stolt onkel til en liten pike som også er en. Kan hende gjør det meg ekstra ømskinnet, men jeg tror mine lesere vil se at min holdning til spørsmålet har vedvart, langt utover de par små årene de to nevnte forhold har eksistert. At jeg tar anstøt hver gang noen uten kjennskap til meg og mitt, snakker nedsettende om min fortryllende niese, kan De i alle fall ta Dem faen på.

Som en kuriositet må jeg nesten nevne at mine to voksne sønner vanket (og vanker) i så multikulturelle kretser, at de selv en periode snakket “kebabnorsk” over middagsbordet. Alt sammen sikkert egnet til å gi vann på mølla for dem som hevder snikislamiseringen et faktum. Men gjett hva: Det ble folk av dem også.

Fine folk.

Det ble virvlet opp mye grums i den nylige burkinihalloien, men det stopper jo ikke med det. Hijabnekten på Bryne utspilte seg i fjor, dessforuten. Og det er jo, som vi vet, ikke hijaben (som, nettopp under et frisørbesøk, garantert ville bli fjernet) som er problemet, men at slike som Malika Bayan overhodet fins i kongeriket. La oss nå likevel unne oss en nærmere kikk på hvem denne Hodne fra Bryne er, skal vi?

Rasismen lever uansett i beste velgående. Eller som en Twitter-forfølger tvitret her i går:

For nei, mesteparten av rasismen vi ser rundt oss, gir seg ikke nødvendigvis aggressive utslag. I land som liker å anse seg siviliserte, kan den være ytterst subtil, selv om man ikke skal være rare rakettforskeren for å gjennomskue den. Tvert om kan den komme til uttrykk med vennlig smil om munn. Folk kan være fryktelig infame noen ganger.

På den bakgrunnen våger jeg påstanden at et land som ikke lenger er i stand til å fornemme rasemotivert forskjellsbehandling, ikke er hakket bedre enn et som gjør det, og likevel opprettholder den, og at mange av oss som nekter å ta rasismebefengte ord i vår munn, nærer en viss uvilje mot “våre nye landsmenn” lell. Skulle rasismen likevel være så normalisert blitt, at vi simpelthen ikke ser den; desto verre.

Rasisme må ikke nødvendigvis uttales, vøtt. Dess vanskeligere, selvfølgelig, å få øye på den, men vi er jo ikke alle like ubehjelpelige som Carl I Hagen og frisøren på Bryne.

P.S. Etter nøye overveielse, er jeg kommet til at vi kan unne oss et eksempel på forna da’rs harmløse gladrasisme (som jeg, uten videre betenkeligheter, spilte for mine store, da de var små), for å illustrere noen av passusene oppi lia:

Illustrasjon: Antirasisten. Bloggers tegning (resirkulert, av ren og skjær latskap).

One thought on “Er vi rasister om vi holder det for oss selv?

  1. Pingback: Religiøs eller konfeksjonell diskriminering? – Nedtegnelser

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s