OK, so I know I posted this back in February, but you know … All things considered.

And in case you wondered. Yes:

Gott mit uns
German military belt-buckle of WW2, with old Prussian GOTT MIT UNS slogan. Photographer: StromBer/Wikimedia Commons.

Top image: Blogger’s illustration.

Muslimske terrorister som kaller seg muslimer – og mennesker som anser seg kristne, men mener det er ok å angi medmennesker på flukt fra krig, har mer til felles enn noen av dem liker å tro.

Én slik ting skiller seg imidlertid spesielt ut:

Ingen av dem handler i tråd med sine respektive skrifter.

StyrkHV: Sp-kampanje? Vi? Pøh!

Styrk HV og Sp

Fra kraftnazi til kjellerleilighet-rebell

Vi husker 1970- og 80-tallets Norsk Front og Nasjonalt Folkeparti med vemmelse. En gjeng som leflet med nasjonalsosialismen, slik Adolf Hitler ville ha den, og som anså Norge en ideell arena for slikt, bare den ikke kom i form av invasjon og okkupasjon.

En gjeng som, ikke uten grunn, vakte allmenn vemmelse, forakt og oppstandelse, ulikt Erik Blüchers arvinger av i dag, oftest omtalt som religions- eller islamkritikere, som om noen av delene egentlig har noe med saken å bestille.

Ikke så rart, kanskje, med tanke på at landet er så restriktivt overfor alt som ikke ligner oss, og fører en politikk selv Blücher kunne ha signert.

Så vi nøyer oss med å kalle dem rampegutter og -piker. Rebeller i sine respektive kjellerleiligheter, enten vi tillegger opprørertrangen positive eller negative konnotasjoner.

Men det er klart, det sier jo sitt at det er omtrent så langt kritikerne deres våger å strekke seg (og likevel må tåle pepper for det):

“Springer Senterpartiets ærend? Vi? Neeiii, det ville jeg da ikke tro …”

Hørt slikt!

Kritik mot Norges feghet inför cancersjuk nobelpristagare | InBeijing – följ Kina!

Den kinesiska aktivisten och tillika nobelpristagaren Liu Xiaobos öde fortsätter röna uppmärksamhet världen över. Som jag skrev här på InBeijing förra veckan – och ännu längre i Expressen – så förflyttades Liu nyligen från fängelse till sjukhus sedan han diagnostiserats med dödlig och långt framskriden levercancer. Diagnosen väckte misstankar. Varför hade den långt framskridna cancern inte upptäckts tidigare? Och varför är det först nu som Liu Xiaobo får vård? Fallet kallades “politiskt mord” av vissa. Vidare avslöjades att Liu inte ens vid detta skedde släpptes fri, fick ta emot besök eller ens återvända till Peking för vård. Fast på ett sjukhus i närheten av fängelset i nordöstra Kina, meddelade Liu Xiaobo förra veckan sin fru Liu Xia önskan om att åka utomlands för behandling. Sedan Liu Xia spred meddelandet har bland annat EU, USA, Kanada, Taiwan och 154 tidigare nobelpristagare uppmanat Kinas president Xi Jinping […]

Les mer: Kritik mot Norges feghet inför cancersjuk nobelpristagare | InBeijing – följ Kina!

Bloggers billedmontasje.

Gode på bunnen

Reciprocation is terrorism, too

Last night’s attack on a Finsbury Park Mosque would appear to be an act of retaliation, but make no mistake about it: Any action carried out as an act of revenge is every bit as terroristic as the act it was intended to retaliate, although I notice how easily I’m provoked by muslims using the incident as proof that Christians/European/white people are every bit as bad as Isil.

Having said that, retaliation is not the way to go about this. Au contraire it is exactly what the terrorists want: An all out clash of civilisations (as pointed out on numerous occasions).

The situation calls for calm composure, even if chances are we’ll have just the opposite.

France beware

A huge fan of France’s newly elected and instated president Emmanuel Macron I remain a staunch supporter of his policy and – up until now – suggested measures, saluting his landslide win in the two stages of the recent presidential election.

A victory in today’s legislative election wouldn’t go amiss either, but there’s every reason to sound the alarm should that victory, too, turn out to be overwhelming.

While I lean more in the direction of Macron’s beliefs than in that of any other candidate, I have always been wary of excessive concentration of power.

Before long my French favourite could emerge an absolute and despotic leader (remember, we do seem particularly susceptible to “strong men” these days).

Certainly I salute the French for taking a firm stand against the nationalists, but feel an urge to remind them that dictators come in many shapes and colours – even in the gentlest of appearances.

There’s something very, very scary about democracies with no real opposition.

Photo: France’s president and En Marche! party leader Emmanuel Macron. Photograph from Business France/Flickr