Stopp statsstøtten til alle tvilsomme organisasjoner, Erna!

At Erna Solberg nå fjerner statsstøtten til Mehtab Afsars Islamsk Råd Norge, er ærlig talt helt på sin plass – og på høy tid. At hun samtidig nekter å diskutere bortfall av det samme for Hege Storhaugs Human Rights Service, er tilsynelatende tilsvarende ubegripelig.

Når jeg skriver “tilsynelatende”, er det ikke fordi jeg ville drømme om å tillegge statsministeren sympatier for HRS og deres rasistiske tankegods, men fordi det for Erna Solberg handler om såkalt realpolitikk – om det enkle faktum at hele hennes tilværelse som statsminister, avhenger av støtten fra regjeringspartner Frp, hvis HRS-sympati ingen må finne på å betvile.

Som sjef for en de facto rasistisk regjering, har ikke-rasistiske Erna Solberg få andre valg.

Der har du én av grunnene til at jeg avstår fra å involvere meg i partipolitikken. Jeg vil ha mine meninger i fred – og dertil kunne stå for dem.

Det er en luksus statsministeren (eller lojale partimedlemmer som sådan) ikke kan unne seg – med mindre hun hadde hatt sine meningers mot, selvfølgelig, og tok sin hatt og gikk.

Elvis Presley: Viva Las Vegas

While an avid supporter of unity over fragmentation, I also favour democracy over fascitoid regimes.

Enough said, I think.

When extremism changes our view of normalcy

Most people weren’t surprised by yesterday’s Alternative für Deutschland landslide election, perhaps because we long since allowed extreme views in our own governing bodies, to such an extent that their views increasingly become our own, seen as the standard to which we’re all held.

Seen in light of this, Americans supporting a proto-fascist’s U.S. presidency, or Norwegians, securing another four years of xenophobic rule, should of course not be surprised by a German 12.6 percent AfD support. We should, however, be surprised that extreme views no longer surprise us. Maybe because “they” are now “us”.

The German election received significant news coverage yesterday, as it should, regardless the outcome – granted with some attention to the extremist advance, although few bothered to raise an eyebrow (which is my real concern here).

The term “white shirts” is about to establish itself as descriptive of the white-shirt-clad neo-Nazi Nordic Resistance Movement, whose marching no longer affects or concerns us, lulled into the impression that it’s all as it should be, rendering even authorities on extremism fairly indifferent to their success.

Why?

Perhaps because said Nazis do not define themselves Nazi, and after all, we have to take their word for it, no?

No.

In any event yesterday’s extremism is seen as today’s state of normalcy, and it should scare the living daylight out of us. Unfortunately, brought to a state of indifference, it does not. Furthermore and off the top of my head, I can think of only two groups rejecting the Nazi term used on modern-day Nazis: The moderate voices advocating dialogue over condemnation – and the Nazis themselves.

As mentioned in this blog on many an occasion, we often ask ourselves how the interwar Germans could possibly allow Adolf Hitler’s rise to power.

Really? I mean, really?

Photo: White shirts marching in Sweden (and increasingly, hardly noticeable, in our very own streets).

Elton John: Rocket Man

Would it be fair to say that it’s hard to find better theme music for the The Donald v Li’l Kim controversies these days?

Tre romboller, og det gikk en djevel i Larsen.

Dunkel realisme

Men optimistisk, det er jeg ikke.

Also sprach der Petterson

Det ble Ap, gitt … #valg17

Jada, jeg er usedvanlig konservativ. Av legning, vel å merke, ikke overbevisning. Vi snakker den typen anstendig konservatisme Francis Sejersted og Sjur Lindebrække var eksponenter for, ikke den som pleier omgang med rasistiske kraftpopulister.

Derfor gikk stemmen denne gang til dem som med størst sannsynlighet kan bidra til å holde Frp unna maktens korridorer.

Men optimistisk, det er jeg ikke.

Ap-leder Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets landsmøte 2017. Fotograf: Sandra Skillingsås/Arbeiderpartiet, digitalt bearbeidet av blogger.

Åtte år på landet, og jeg har ennå ikke vennet meg til de nynorske valgkortene.

Valgkort

Gamle venner er i sannhet vonde å vanne.

Hvorom allting er: Godt (h)val(g), da, De!