My apologies for reverting to simple music posts lately. Although I generally love being a grumpy old man (honestly, I find an immense pleasure in it!), sometimes you just don’t feel like it, which is when I lapse into nonsensical posts, such as these.

I am, however, confident that before long something comes up that is worthy of my precious grumpiness. Meanwhile, a music post or two is a distinct possibility.

Sincerely and so forth.

Hvileløst virrende, vet ei hvorhen. Tre måneder etter siste makeover, gis bloggen full ansiktsløfting igjen, som formodentlig også forklarer den dvaske oppdateringstakten (vi snakker work in progress), ved hjelp av designtemaet Snaps denne gangen.

Ha tålmodighet.

Hjelp, vi har fått bloggplakat!

OMG, WTF, OMG, vi har fått bloggplakat! Slik lyder den:

  1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.
  2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.
  3. Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.
  4. Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.
  5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.
  6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.
  7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.
  8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.
  9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.
  10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer: 116 123. De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no.

Hjelpes, hva skal jeg skrive om nå!?

Bill.mrk.
Bekymret

Blogging in a post-blog era

Some twelve years ago most agreed that the emerging blogosphere could very well be an omen of the end of traditional media as we knew them, and may have been right, to a certain extent.

Thing is, of course, that the old media had long since embarked on a suicidal path leading to its own demise, starting with its free distribution of online news until then reserved for the paper editions, in the hope that online advertising would compensate, perhaps even abundantly, for the disappearance of paper-based advertisements, as well as subscriptions and single-copy sales.

Along came the bursting dot com bubble, shortly followed by the blogosphere, or should I say blogosfear, instilling much terror in the newsrooms, resulting in popular blogs that soon came to be serious competitors on a global scale. Suffice it to mention Arianna Huffington, whose HufPo grew exponentially, in terms of traffic, until it, upon a few years in existence, ended as a media powerhouse to be reckoned with internationally, as a media conglomerate, eventually encompassing several national editions, including English (of course), French, Spanish, Italian, Japanese, German, Arabic, Portuguese, Korean and Greek – coinciding with the trad media’s discontinuation of paper editions, one newspaper after the other. All the while, of course, other blogs swelled into national and international players of distinct repute.

The rest, as they say, is history. Enter, however, the seven or eight later years’ shift in the blogosphere, too, with a growing number of platforms, in tandem with the immense growth in social media participation, all contributing to the blogosphere’s – no longer a singular, interacting, community* – gradual disruption.

I really cannot speak for bloggers everywhere, but I do know that in my own neck of the woods, i.e. Norway, most of those wanting to be part of the media democratisation gave up, reverting to Twitter or Facebook, while others were absorbed by the traditional media, which could very well have been their driving force in the first place. The rest of us, on the other hand, simply gave up or carried on, in spite of it all, slowly waking up to a reality rendering blogging synonymous with lifestyle blogging, and that alone. Pink bloggers, we call them, predominantly comprising younger females showing off today’s outfit, makeup and fitness tricks, clubbing adventures and travels, amassing a huge following.

In other words I – an old man pushing 55 – admit to be a blogger at the risk of being lumped in with said crowd, which is why I find myself returning to square one, increasingly blogging in English, as I did when I once started out (coz there really wasn’t a Norwegian blogosphere worth speaking of), thereby creating a distance to what is currently considered blogging in my native country.

Truth be told I find myself paying more attention to my blogs, at the cost of my social media presence.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Disgusted by the domestic blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger’s self portrait selfie.

As for the future of trad media, I fear the worst is yet to come, but it’s nothing to do with blogs. So I’ll carry on as if nothing ever happened, observing walls tumbling down, hopefully including the paywalls.

Top photo: Andy Warhol, Debbie Harry, an art blog and an Amiga 1000. Subtitles added by blogger. Speaking of art blogs, I do keep one, you know (among numerous others), even if I rarely take the time to keep it up-to-date.

*Some may even remember when the entire Internet was one.

Ny bunad

Det var ikke lenger noen vei utenom. Egentlig var jeg jo tilfreds med bloggens designtema, Ryu, som til alt overmål var responsivt, den gangen det ble installert. Siden har jeg ikke brydd meg med å lese egen blogg på mobilen (jeg mener … kom igjen!), til jeg måtte finne noe, on the fly, og til min bestyrtelse ble oppmerksom på at så ikke lenger var tilfellet:

Nedtegnelser i gammel drakt, betraktet i mobilt breddeformat.
Nedtegnelser i gammel drakt, betraktet i mobilt breddeformat.

Enda verre i høydeformat:

Nedtegnelser i gammel drakt, betraktet i mobilt høydeformat – eller stående format, om De vil.
Nedtegnelser i gammel drakt, betraktet i mobilt høydeformat – eller stående format, om De vil.

Ikke til å undres, kanskje, at man var de akutte, apoplektiske anfallene nær.

Så man byttet til dette designtemaet, The Independent Publisher, som kanskje ikke på langt nær holder Ryus mål, på PC-skjermen, vel at bemærke, men på mobilen: Definitivt. Trur eg. La meg sjekke.

Jau:

Nedtegnelser i ny drakt, betraktet i mobilt høydeformat.
Nedtegnelser i ny drakt, betraktet i mobilt høydeformat.

Da så!

Fort gjort, heldigvis, i en port.

Derimot er jeg langt fra sikker på om jeg er happy. Bli med andre ord ikke forbauset om bloggen brått fremstår i nok en drakt.

P.S. Næsj, ikke happy, med håndteringen av “featured images”, nærmere bestemt. Så nytt tema, forholdsvis prompte – og uten further ado.

P.P.S. Jeg landet til slutt på designtemaet Orvis. Vanvittig lett, minimalistisk og elegant – og dertil fullkomment responsivt (har jeg brakt i erfaring).

Nedtegnelser in English

I never quite managed to get my head around the fact that a significant amount of my readers hail from countries other than my own, even though it is written in my native tongue, which is Norwegian, a language spoken by a measly five million people.

Back when I published my first websites some 20 odd years ago the Norwegian online community was way too small to bother with a “home page” in Norwegian. There wasn’t much of a domestic blogosphere to speak of when I launched my first blog either, back in 2003, rendering my first five years of blogging partially English.

Many blogs have since passed, leaving me blogging solely in Norwegian for years on end, which really isn’t fair, considering the vast number of foreign visitors. However, instead of launching yet a blog in English, I opted for making Nedtegnelser (Notes) bilingual, with posts in English found in the above menu.

Growing international unrest and instability has brought about an increase in posts relating to global affairs for which domestic readers in general have a somewhat limited interest, prompting the need to address foreign readers, who will stand a chance at grasping one’s ramblings, for a change.

Also, I could really use the practice.

Thank you so much for bearing with my Norwegian meanderings thus far. I hope you will find some of my future writings a little less challenging.

Her jubileres

This just in:

10_aar

19. mai 2006* migrerte man til WordPress, fra Blogger, som man til da hadde brukt, siden før Google kjøpte virksomheten i 2003 – og angrer ikke ett sekund, uten at det skal være til forkleinelse for Blogger, som sikkert passer andre minst like godt.

Hva denne bloggeren imidleetid betreffer, fins det ikke tvil om at man er i besittelse av et verktøy som fyller ethvert webbasert behov, privat som profesjonelt.

Yay, WordPress.

*En sannhet med mindre modifikasjoner, ettersom man installerte det WordPress-baserte nettstedet Depesjer adskillige måneder før, men da som egenhostet løsning (altså ikke på WordPress.com).

Omforladels

Man har, i ett og alt man skriver, som utgangspunkt at bloggen er så obskur, at den på det nærmeste er for dagbok med hengelås å regne, men vet vel, innerst inne, at det kanskje ikke er sant.

Sladdet bok
Blogger med bok han ikke har videre sans for, skjønt han granngivelig har oversatt den, og derfor fant en besladdelse på sin plass.

Ikke desto mindre behandler jeg den som en, og vil nok, under den forutsetningen, fortsette å skrive det som måtte falle en inn. Som da jeg her i går, mest for meg selv, fastslo at jeg ikke setter fantasylitteraturen videre høyt. Det er ikke den eneste sjangeren jeg misliker, men den topper nok, som jeg poengterte, listen.

Som regel passerer bloggerens uteskelser ubemerket, men denne gangen ble man tatt i skole på Twitter, med beskjed om hvor besynderlig det er at “Krim og fantasy gir kred å ikkje like”, og at det derfor er “[…] sos. akseptabelt og sosiokulturell markør å seie det høgt”. Foruten, selvfølgelig, at slik kritikk angivelig føyer seg inn i et mønster jeg må medgi at jeg ikke har sett så mye til (men hvis eksistens man ikke dermed betviler).

Det tjener ingen hensikt å nevne navn, men det var da jeg kom til å huske at min Twitter-kritiker selv begår bøker innen sjangeren, noe som rimeligvis påkalte et visst monn av konduite, og, muligens, behov for å jekke ens mangelfulle fascinasjon noen hakk ned. For alt jeg vet, kunne nyss nevnte kritikers bøker bidra til å endre mitt syn på sjangeren, selv om jeg ikke akkurat holder pusten.

Jeg forstår i alle fall indignasjonen, og skulle helt sikkert ikke ha uttalt meg på et fullt så generelt grunnlag. Uforbeholdne beklagelser, derfor, uten at det betyr at jeg for fremtiden vil behandle bloggen som annet enn et verktøy for svært interne nedtegnelser, dog.

Når alt kommer til alt, insinuerte gårsdagens bepostelse ingenlunde at fantasy-litteraturen er dårlig. Bare at den ikke passer meg, og mine urealistiske krav til realisme.

Det er med andre ord lite som taler for at andres innsigelser med det første vekker noen fantasyentusiasme i en, uten at jeg dermed forholder meg uforstående til at entusiastene finner det uforståelig.

Men for nu: Mea culpa.

At jeg ikke like sjangeren, må på ingen måte forstås slik at jeg mener andre ikke bør like den. Bare så den misforståelsen er ryddet av veien. Vi har alle våre preferanser.

Toppfoto: Jim Carrey i et promobilde fra “Dumb and Dumber 2”. Foto fra Universal Pictures

Jarle Podersons Pettcast, mars 2016

Jeg liker, som jeg begrunner i denne podcasten, ikke podcaster.

Men kan meget vel komme til å lage flere.

I så fall kan abonnement tegnes her. I påkommende tilfeller.

P.S. Jeg trenger et popfilter!

Ondhetstyrannenes kunnskapsløse, tomme trusler

Som vi til stadighet ser, må enhver godhetstyrann, i alle fall de som lufter egne meninger, gjøre regning med å få skrevet sitt påpasset av ondhetstyrannene, slik jeg fikk, i kjølvannet av gårsdagens “Holocaust”-bepostelse:

[ … ] Så Gud hjelpe dere globalister som nå driver fram nye Lebensraum-folkevandringer, som også vil føre til nye Holocaust mot Europas urbefolkning.

Skriver “ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.” i sin kommentar.

Her burde det kanskje presiseres at man er føderalist, med opphevelse av de europeiske nasjonalstatene som målsetting, til fordel for en europeisk føderasjon. Men det blir spiseflikking. Viktigere er det at ingen bør la seg skremme av slett kamuflerte trusler, som
“[ … ] Så Gud hjelpe dere globalister som nå driver fram nye Lebensraum-folkevandringer”. Jeg har mottatt langt mer utilslørte trusler før, om kuler plantet i pannebrasken og den slags, men vi vet jo hvordan disse menneskene er.

Desto fornøyeligere, selvfølgelig, når de hevder jødene en “europeisk urbefolkning”, slik “ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.” også presterer i kommentaren:

Jødene var ikke innvandrere i Europa. Men har bodd her minst siden Karl den Stores tid, og dermed fra de første nasjonaldannelser. Askenazy-jødene var således en europeisk urbefolkning, akkurat som germanerne, slaverne, latinerne. Det er faktisk vi innfødte europeere som er vår tids jøder!

Misforstå meg endelig rett: Europeiske jøder er et svært naturlig og velkomment innslag i Europa (kjære vene, ethvert skolebarn vil vite at de etablerte det europeiske bankvesenet, først i Venezia, slik vi kjenner det), men den som hevder dem annet enn migranter fra Palestina, hvor lenge det enn måtte være siden, er på villspor av uante dimensjoner.

Når den renrasede nordmannen til alt overmål presterer følgende kraftsalve:

[ … ] Mens de afrikanske og arabiske folkevandrerne som nå flommer over Middlehavet er vår tid «nazister». Nazismen var nemlig en ektrem utvekst av Vølkish-bevegelsen, som også utviklet Lebensraum-ideen. Om at ekspansive folkegrupper, sperret inn av trange grenser på ressursfattige områder, hadde rett til å overta landområder fra folkefattige, nasjoner. Når muslimske menn nå flommer over Middelhavet og marsjerer oppover Balkan, er de på samme jakt etter Lebensraum som de Wehrmacht-innvandrerne som i 1939 brøt ned de polske grensestolpene, og i 1941 padlet over San-elvea for innvandre Russland (Fall Barbarossa).

Ja, da vet du i grunnen hvem du står overfor. De har jo alltid vært der, men fortrinnsvis i de mørke avkrokene av Internett. Etter regjeringen Solbergs tiltredelse, kan det virke som om de i økende grad anser tankegodset sitt comme il faut (eller skulle vi si Salonfähig?), og ser vi på Norges offisielle politikk, er det all grunn til å gi dem rett i det.

Det er, slik tingene står, vi liberale og humant orienterte som er ekstremistene, godhetstyrannene, i alle fall om vi bruker myndighetenes offisielle holdninger som målestokk – mens “ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.” og hans/hennes geliker står last og brast med Regjeringen. Det er nesten så en undres hvorfor de stadig opererer anonymt (skjønt noen av dem er kommet ut av skapet). Etter alle solemerker er de pinlig oppmerksom på hvor langt ute på viddene de er.

Dithen hadde vi kanskje aldri trodd vi skulle komme. Så var det vel også noe av poenget med gårsdagens post, En gang i verden.

Det er meg for øvrig en gåte at tidspunktet for ens etnisitets inntreden på et kontinent, skal være avgjørende for hvilke rettigheter en skal vederfares. Jødene som kom før “Karl den Stores tid” (men, “ETNISK NORSK”, det fantes europeiske “nasjonaldannelser” lenge før hans tid), skal ha de samme, selvskrevne rettighetene som resten av oss. Og fortjener den samme respekten som Ola og Kari. Dermed er det ikke sagt at de som kom noen hundre år senere, eller i løpet av høsten som gikk, skal strippes alle folkerettslige rettigheter.

Graver vi oss langt nok bak i tid, migrerte de indoeuropeiske stammene – eller vi, da – fra … Vel, det ligger vel egentlig i navnet, uten at det av den grunn bør gi oss spesielle fortrinn.

Summarisk håndtering, slik vi nå ser den utspille seg på norsk jord, er noe vi forbinder med nazistenes Volksgerichtshof, om vi nå først skal gi oss de tyske glosene i vold.

Sånt kan vi kort og godt ikke være bekjent av, uten samtidig å gi avkall på rettsstats-betegnelsen vi ynder å smykke oss med.

Jeg lot den ariske nordmannens kommentar stå, som jeg skrev i mitt tilsvar. Ikke bare på grunn av uviljen mot eventuelle kneblerstempler, men fordi verden er tjent med å se hvilke vrangforestillinger disse menneskene lider under.

Å true til taushet, med dulgte trusler derimot, tror jeg kanskje har motsatt effekt, “ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.”.

Jeg fortsetter nok ufortrødent, parce que:

Je suis Jarlie
C’est moi! Og det under fullt navn. Feiging.