På halvannet år har Schibsted fått tre ganger så mange digitale avisabonnenter – Medier24.com

Jeg tror jeg kan ha funnet forklaringen på Schibsteds voldsomme nedbemanninger.

Det går simpelthen altfor godt:

Veksten er størst blant de unge, og Netflix og Spotify får deler av æren.

Source: På halvannet år har Schibsted fått tre ganger så mange digitale avisabonnenter – Medier24.com

Gir bort blogg med gratisversjoner av nettavisenes betalingsartikler – gratis, selvfølgelig

Man er flyvende forbannet på nettavisenes betalingsmur-praksis, når de skamløst planker andre mediers gratisartikler, for så å resirkulere dem på egne plattformer – mot betaling. Og, ikke minst, hvilke vanvittige uvesentligheter de tar betalt for.

Det er også årsaken til at jeg i våres etablerte bloggen Fripluss på impuls. Navnet, og løsningen, kunne ha vært bedre, selvfølgelig, men den ble altså rigget til in the spur of the moment, som de sier, og helt uten tanke for at den kunne ha vært betydelig bedre. For det kunne den, om den hadde vært drevet av noen som la litt sjel og kjærlighet i arbeidet. Det har jeg ikke gjort. Ikke fordi jeg ikke brenner for det, men fordi jeg altså er familiefar, og dertil yrkesaktiv, med for mange øvrige jern i ilden.

Av samme grunn har jeg også for lengst bestemt meg for å gi den bort, om noen skulle føle seg kallet til å følge opp intensjonen om å dele de kostnadsfrie originalene av nettavisenes videresolgte tyvegods.

Pluss-journalistikken betalingsmurer journalistikk nettaviser aviser
Er det sånn vi vil ha det? Og, ikke minst, vil vi betale for det? Bloggers montasje.

Jobben, om man kan kalle den det, er gresselig enkel. Kopier noen innledende linjer fra det skamløst betalingsbetingede tyvegodset, google noen av de avgjørende stikkordene, og kopier noen linjer fra originalsak, på engelsk eller norsk, og verden er en gratis, ofte langt bedre, gjengivelse rikere. Med lenke, selvfølgelig. Lenken er og gir alt!

Et slikt alternativ kan fort vise seg et go to-sted, for dem som måtte dele vårt syn på nettavisenes skamløse frekkhet. Derfor overdrar jeg den gladelig, helt gratis, selvfølgelig (noe annet ville være i strid mot bloggens grunntanke, om at information wants to be free) i håp om at noen, gjerne et kollektiv at bidragsytere, finner utfordringen fristende. Forutgående kjennskap til WordPress, som er bloggens publiseringsplattform, er muligens en liten forutsetning.

Send meg bare noen linjer via dette kontaktskjemaet (eller en melding på Twitter eller noe), så begynner vi å snakke:

Går det ikke som jeg håper, får den bare fortsette sin mistrøstige tilværelse, stemoderlig behandlet, som den engang er.

P.S. Og fortsatt fins det dem som klør seg i hodet over avisenes fallitt.

Jeg kan ha vært en smule optimistisk på TV 2s vegne her om dagen.

Spørsmålet er selvfølgelig om det er seigpining vi nå er vitne til.

TV 2, TVNorge, TV3 og TVHalden – se om jeg bryr meg

Så skulle det altså bli tøft å drive private TV-stasjoner også, ikke bare aviser, viser det seg, som bare rimelig er, når publikum flykter til strømmetjenestene, og annonsørene reorienterer seg, mot publikums nye arenaer – slik det alltid har vært, og se om jeg egentlig bryr meg.

Rett nok postet jeg denne hjemmesnekrede NRK Super-pastisjen (under) i går, men det betyr ingenlunde at min bekymrede likegyldighet kun strekker seg til statskanalen:

NRK suger
NRK suger. De gangene de forsøker å ligne TV 2. Ellers not so much. Bloggers montasje.

For er det noe jeg ikke forholder meg likegyldig til, er det vel egentlig den. Som alle land, behøver også Norge en statsfinansiert, offisiell kanal, som hverken skjeler til kommersielle eller politiske interesser i sitt virke, noe som naturligvis rettferdiggjør særbehandlingen som blir Krinken til del. Hadde den bare ikke prøvd så hardt å etterape konkurrentene!

Hva resten av mediehusene betreffer, er det både rett og både rimelig at de overlates markedskreftenes gunst, noe som selvfølgelig også forklarer at over 60 TV 2-ansatte denne uken tok sluttpakke, skjønt sparegrepene nok ikke stopper der. Det som er sikkert, er at det umulig kan være statens ansvar å holde kunstig liv i merkantile foretak uten livets rett.

Tar jeg ikke mye feil, dropper TV 2 (og resten av røkla) gradvis de lineære sendingene, som det så flott heter nu om dagen, til fordel for on demand-strømming av allehånde slag, utvilsomt via alt godt etablerte TV 2 Sumo, med alle sine mangler. Vi kan i alle fall ha som utgangspunkt at fremtidens TV 2 vil være kraftig desimert, som logoen for oven også indikerer.

Nå er jeg ikke finere på det, enn at jeg faktisk følger TVNorge og Max’ The Big Bang Theory, slik jeg sist vinter fulgte TV 2s Okkupert, men så stopper det også omtrent der. Følgelig får kanalenes endelikt minimale konsekvenser for den pettersonske husholdning. Skulle likevel savnet etter de storsmell-teoretiserende bli for påtrengende, er jeg viss på at de fins, enten på Flexflix, HBO Nordic eller hva de nå heter, alle sammen. Deres ydmyke blogger har i alle fall klart seg svært godt uten – så langt.

Man er, som en vil forstå, i det hele tatt ingen regelmessig bruker av kommersielle TV-kanaler, så jeg vet ikke hva jeg skal si … Good riddance?

Kristoffer Hivju
Det er senere blitt meg fortalt at Kristoffer Hivju egentlig sier “Welcome to the home of series”, i denne HBO Nordic-reklamen, for anledningen “tekstet” av herværende blogger.

La oss uansett fjese det; vi har altfor mange TV-kanaler (og aviser, i og for seg) per snute i detta landet. At det nå kommer en betimelig shake-out, mange år på overtid, er bare helt naturlig. Ikke at jeg dermed har forståelse for gjenværende kolleger, som ufortrødent later som om intet skal ha skjedd, så lenge de selv – og inntil videre – forblir uberørt. Men der har du den norske solidariteten igjen.

Med alt det sagt, dog:

NRK and chill.

Neida, gjør jo ikke det.

Men jeg håper De ser hvorfor fristelsen ble så uimotståelig (skjønt jeg beklager at skrifttypen i “suger” måtte fingeres, etter svært fattig evne).

P Cast, September 2016

Links mentioned in pødcast:

Aftenposten
En syltynn lefse.

Dette er avisen, en gang i verden bestående av fire smekkfulle seksjoner i fullformat (og dertil en innholdsrik aftenutgave), som nok en gang kutter bemanningen – med 40 sjeler denne gangen.

– Vi kan trygt redusere antall artikler [!], og satse mer på dybde, sier sjefredaktøren, ifølge Medier24.

P.S. Koster sikkert også mye mer enn da du fikk mye mer – for mye mindre.

Skulle vi ikke bare selge avisene til Zuckerberg?

Det har vært noen underlige dager, der et 44-årig bilde, av Vietnamkrigens ubeskrivelige gru, helt har dominert det norske nyhetsbildet, og innvilget landet en dags berømmelse i internasjonal presse. Vi var, kort sagt, i fyr og flamme, og denne bloggen var antagelig intet unntak, selv om utgangspunktet mitt muligens var motsatsen til norsk offentlighets.

Det er, som jeg må ha gjentatt inntil det kjedsommelige, Facebooks soleklare rett å avgjøre hva som skal formidles på plattformen deres, just som Espen Egil Hansen og Gunnar Stavrum har en selvskreven rett til å avvise bilder og budskap i sine respektive aviser. En rett Aftenposten for øvrig påberopte seg, da avisen nektet å trykke bildet av napalmpiken, sommeren 1972 – til også de, etter vedvarende påtrykk (mye lenger enn Facebook), ble tvunget til å sette det på prent, mandag 13. november – om enn bare i den svært lokale aftenutgaven:

Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972.
Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972, med napalmpiken, fotografert innpå et halvår i forveien.

Så er det også en kjent sak at avisen, tillikemed Erna Solbergs parti, stod på napalmbombernes side i konflikten.

Skjønt det har liten hensikt å dvele ved fortiden. Som forhenværende journalist i selvsamme avis, så vel som nok en dagsavis med tvilsom track record forbundet med siste verdenskrig, skal jeg være varsom med å trekke paralleller mellom samtidsutgavene og deres forgangenhet.

Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.
Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.

Begge de her gjengitte faksimilene stammer imidlertid fra en tid da Aftenposten hadde en mening med det de bedrev, utover å tjene penger, vel å merke. Abonnements-, løssalgs- og annonseintekter var til for journalistikkens skyld, mens dagens journalistikk – eller det lille som fins igjen av den – er til for inntektenes. På mange måter ikke ulikt Facebook og Mark Zuckerbergs motivasjon.

Den store avisdøden

De har den interessen til felles, og mangler antagelig andre interesser helt. Selv om vi nok krever at avisene i det minste må opprettholde et skinn av journalistisk integritet, er de henvist til å strømlinjeforme sine virksomheter, dels fordi nyheter for lengst gratis er blitt, og fordi deres griske eiere fjernet nok et av inntektsgrunnlagene, rubrikkannonsene, som behendig ble flyttet til en separat, forbrukermelkende tjeneste ved navn Finn.

På mange måter kan vi kanskje hevde ringen sluttet, idet at våre aller første papiravisers spede begynnelse var som renspikkede annonsepamfletter, ispedd religiøst oppbyggelige ord, hvis videre overlevelse fordret leseverdig informasjon mellom advertissementene.

Til vi i dag sitter tilbake med aviser som i økende grad baserer seg på betalt content marketing og fallerte betalingsmurer, hvis innholds kvaliteter nok kan diskuteres.

Walls tumbling down

Vent, jeg kalte betalingsmurene fallerte? Jeg gjorde jo det, selv om landets samlede redaktørkollegium vil hevde dem en ubetinget sukess. At suksessen vanskeliggjør bortforklaringer av fortsatte nedbemanninger i stor stil, tror jeg ikke plager dem nevneverdig. Underholdning, ikke troverdighet, er nå engang hva vi forventer av pressen anno nå omkring.

For alt jeg vet, ligger forklaringen i at noen bare er blitt for glad i å svinge øksen. Det fordrer uansett ikke så voldsomme redaksjonsressurser, om krig med de sosiale mediene defineres som pressens fremtidige raison d’être.

Om alt dette ser jeg for øvrig at medblogger Sven Henriksen i dag gjør seg noen interessante tanker.

De sosiale overtar

Det er klart jeg forstår frykten. Vi leser jo ikke avisartiklene lenger, knapt nok forsidene deres, men snippets av dette og hint, sporadisk innflettet mellom venners statusoppdateringer. Det er på den måten vi skaper oss en noenlunde helhetlig oversikt (om ikke akkurat innblikk), uten at det dermed gir klirrende mynt i redaksjonskassene, med desperasjonen vi så komme til uttrykk på Aftenpostens forside i går til følge:

Symptomatisk nok gjort kjent på Facebook. Seriøst. Butikkene fører ikke Facebook, unnskyld … Aftenposten hvor jeg bor. Likevel fikk jeg forsiden med meg, timer før den fantes i avisstativene (der den føres, vel å merke).

Kampen om oppmerksomhet

Det har vært noen underlige dager, skrev jeg innledningsvis, for det har det virkelig. Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansens ansikt har vært smurt utover avissider og TV-skjermer verden over.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.
Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Men han var jo, som denne tegningen av i går viser, langt fra alene om å ta æren for forfatter Tom Egelands ensomme kamp mot Facebook. Også kollega Gunnar Stavrum prøvde så godt han kunne, sammen med statsminister Erna Solberg (H). Blant de mer absurde innslagene, finner fant vi dette oppslaget:

Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).
Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).

Siden det engang blir stadig vanskeligere å skjelne mellom de sosiale og de tradisjonelle mediene, og begge parter likevel lefler med algoritmer og robotisert journalistikk, hadde det kanskje ikke vært så dumt om Zuckerberg bare kjøpte Aftenposten, og andre blekker som er blitt ofre for hans voldsomme suksess, såvel som for egne feiltrinn?

Er ikke det en naturlig slutning av at pressen avkrever Facebook løsninger den, ikke Facebook selv, kan leve av?

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje. Facebook
Har Mark Zuckerberg alt overtatt avisenes redaktøransvar? Bloggers egen montasje.

Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet, er at avisene umulig kan bli dårligere.

Skrev han, blant annet under henvisning til en gammel bebloggelse.

Mer enn noe står likevel dette spørsmålet tilbake: Herregud, hva er det vi holdet på med?

Toppillustrasjon: WHAT THE FACE: Statsminister Erna Solberg (H) tok opp kampen med Facebook. Bloggers tegning og montasje.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Stavrum og Hansen eller Facebook. Hvem er sterkest?

Når man møter eget selv i døren

Man er, for å si det forsiktig, mildt oppgitt over redaktører som protesterer mot andre redaktørers rett til å redigere – en rett de for øvrig alt har gitt sitt samtykke til.

Nå plutselig anført av en avis som selv nektet å trykke bilde av vettstkremt napalmpike, da det ble tatt.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Beskjemmet blogger.

Presisering

Det omdiskuterte bildet, som ble tatt 8. juni 1972, kom omsider på trykk i Aftenposten, etter stor ståhei (ikke ulik dagens, i og for seg), 13. november samme år: