Pressen priser seg ut, som virkemiddel mot avisdød

I løpet av den siste uken er det blitt kjent at du slipper å abonnere – eller kjøpe en hel digitalavis – for å lese betalartiklene hos Morgenbladet og Kommunal Rapport, som begge har innført mikrobetaling pålydende kr 19,- per artikkel.

Det er klart det får oss gamle penneknekter til å steile, som billet oss inn at det var prisen for en hel avis nu om dagen. Ikke så rart, kanskje, for da man for 35 år siden trådte sine journalistiske barnesko, kostet en hel papiravis den nette sum av kr 2,50 i løssalg, var det ikke det, da? Noe sånt.

Visst har det siden funnet sted en viss lønnsøkning, men visseligen ikke mer enn tre-firegangen, slik at papiravisene koster 15–20 kroner over disk, om vi tar høyde for at mediehusenes multiplikasjonsferdigheter ikke er av de ypperste?

Så feil skulle man imidlertid ta. Morrabla, for eksempel, koster 49 norske penger i løssalg, har jeg latt meg fortelle, tross pressens formidable kostnadskutt, som skulle, skulle, borge for ditto prisreduksjoner. Skulle man jo tro.

Når de nå krever like mye for én artikkel, som man forestilte seg prisen for en hel avis, skal man heller ikke besitte altfor stor resonneringsevne, for å begripe at det kanskje er mer enn papirutgavene som synger på siste verset.

Mikrobetaling er en god idé, det, men hva som er mikro ved 19 kroner, må jo gudene alene vite.

Selv om man rett som det er savner tempoet, halloien og følelsen av å befinne seg i begivenhetenes sentrum, må det medgis en viss lettelse over ikke lenger å inngå i en bransje på full fart mot avgrunnen. For at det er den veien det bærer, kan det umulig herske tvil om (og takke fanden for det).

Trist, selvfølgelig, men ytterst selvforskyldt, som siste ukes tiltak bekrefter.

P.S. Ikke bare er de blitt dyrere, avisene, men tynnere. Less is more, må de ha tenkt:

Aftenposten
Et syltynt eksemplar av avisen som en gang tjente gode penger på fire fete seksjoner – i fullformat (for to kroner og femti øre).

Ynnskyld, men WTF!?

Toppillustrasjon: Aftenposten i alle kanaler. Bloggers montasje.

Lokaljournalistisk smuss

Man regner seg hovedsakelig ikke til dem som finner lokalaviser videre spreke, sånn i alminnelighet, så forestill Dem forskrekkelsen, da man i dagens utgave av stedets hofforgan leste at “[N.N.] har [sic] blitt fast kunde, og kjøper morgonbrødet sitt hjå Villa Lunde Bakeri” (bloggers uthevelse), som det fremgår av denne “faksimilen”:

Etter noen sekunders relativt hikstende fnis, kom man imidlertid til at det hele beror på journalistisk ubetenksomhet, til man så mellomtittelen som proklamerte en av morgenbrødets eventuelle følger; “Bollar i omnen”:

Hell, yeah! Bladet “Tysnes”, zazzy som faen.

Her bør det kanskje anføres at ens humor altså ikke er så infantil. Eller jo, men underbuksehumor, det eier man i alle fall ikke. Eller … Men når man likevel finner denne saken ekstra fornøyelig, er det just fordi humoren, begått av en avis som er tjent med å stå på god fot med stedets mektige bedehuslobby, neppe var tilsiktet.

Toppillustrasjon: Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.

Nomina sunt odiosa, men Doremus

Debatten rundt Fru Hjorth, hvis identitet ble blåst på forsommeren, blåste (igjen) over i løpet av uker, ulikt den som har rast i et par år nå, både om hvem den anonyme mediekritikeren Doremus Schafer mon være, og om hvorvidt anonymiteten er ok. Kanskje i mangel av egne superskurker, som Snowden og Assange.

For å være ærlig, bryr jeg meg hverken om skriveriene, ettersom jeg ganske enkelt ikke leser dem, eller om anonymiteten, men kan si så mye:

Skulle jeg først øse av min bunnløse kunnskap, og tømme mine meninger over offentligheten, ville jeg også sørge for at det er meg de tillegges, med mindre de er ytringer jeg ikke kan vedstå meg – i hvilket fall de rimeligvis ikke ville ha falt. Hva skulle man ellers få ut av å ytre seg inkognito? Noe som selvfølgelig inspirerte tegningen for oven.

Det litt fornøyelige er likevel at noe av stridens kjerne later til å være hvorvidt Doremus er anonym eller pesudonym, noe som umulig kan være stort å diskutere, idet at han eller hun er et pseudonym, for det lille knippet redaksjonsmedarbeidere som, av juridiske årsaker, kjenner identiteten. For alle andre: anonym, men med de juridiske implikasjonene den hemmelige pseudonymiteten måtte ha.

Selvsamme Doremus påberoper seg gode grunner til å la seg anonymisere/pseudonymisere, så vi får vel bare ta hans/hennes ord for det, men at det bidrar til å gjøre det offentlige ordskiftet til en underlig arena, se det kan det umulig herske videre tvil om. Personlig har jeg, tross likegyldigheten, næret en hemmelig drøm om at det er Harald Stanghelle som skjuler seg bak ano-pseudonymet, men blir nok skuffet, skulle identiteten noensinne komme for en dag.

All respekt derimot, for dem som opptrer respektfullt og anonymt i sosiale medier, uten at tjukke slekta nødvendigvis skal ha kjennskap til alt man foretar seg.

Og så, selvfølgelig, har jeg en viss forståelse for denne gjengen:

En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous' bumerke. Tegnet av bloggeren.
En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous’ bumerke. Tegnet av bloggeren.

Det skulle da også bare mangle, kriminelle som de er. Det ville være synd om samfunns- og mediedebatten formes etter deres mal, dog, for det er jo just anonymiteten som gjør dem så uinteressante.

Jeg kunne godt tenke meg å lese Doremus’ uteskelser, jeg, hadde jeg bare visst hvem han eller hun er. Gjør jeg ikke det, kan det i bunn og grunn være det samme.

Det er jo også synd. For Doremus, om ikke nødvendigvis for meg. Tar vi utgangspunkt i at jeg neppe er alene, er det selvfølgelig prisen å betale for anonymitet. Forutsetter vi imidlertid at den anonyme har et mål med skriveriene, ønsker å oppnå noe med dem, hadde det jo vært hyggelig med lesere, får vi tro.

Skrev han, som knapt har lesere overhodet, tross identitetsangivelse in extenso, og likevel med injurierende kraft på høyde med Per Sandberg.

Toppillustrasjon: Yeah, right. Bloggers tegning.

OL for de bemidlede – også i Norge

De som har fulgt denne bloggen over noen år, vil være kjent med at bloggeren selv ikke er synderlig opptatt av olympiske goings on, eller idrett i det store og hele. Med unntak av det uhyrlige i at korrupte organisasjoner, som IOC, overhodet får arrangere sine jevnlige arrangementer, med støtte fra alle som anser underholdning viktigere enn moral og etikk.

Når “vi” engang likevel støtter opp om faenskapen, er det et tankekors at nettopp de nøkkelordene, altså moral og etikk, forlater oss helt, også i formidlingen av forbryterorganisasjonens arrangementer, ved å ordne oss slik at den som skal få “glede” av dem, må betale den kommersielle kanalen TV 2, i form av et TV 2 Sumo-abonnement, som sikkert er en stor trøst for dem som sliter med å få endene til å møtes.

På den annen side er premissen at slike mennesker ikke fins i kongeriket.

Ser vi bort fra det enkle faktum at De olympiske leker ikke burde formidles overhodet, er det all grunn til å kritisere at full uttelling kun innrømmes dem som har råd til, eller ser seg råd til, å betale for det. Skjønt alle i utgangspunktet betaler, i form av reklamepausene vi lar oss eksponere for.

Om det offentlige Norge mener at landet fortsatt skal støtte opp om forbrytersyndikatet, må det også se til at “godet” tilfaller de ubemidlede, ved å bidra til at den eneste egentlige allmennkringkasteren, NRK, blir høystbydende i kampen om senderettighetene (en ordning som for øvrig sier alt om hvilke interesser vi har med å bestille).

Nok sagt.

Helt Texas i Dallas

Det er klart det er trist å høre om de +/- 600 individene som årlig skytes av amerikansk politi, eller om skytingen av fem teksanske politikonstabler i én vending, men det hører engang til den amerikanske dagsorden.

En kan selvfølgelig bare spekulere i hva det er som brått får norske medier til å se det annerledes, men vi kan vel trygt anse dagens dekning, av den omvendte politiskytingen i Texas, hinsides alle tenkelige proporsjoner, hvor tragisk enkeltskjebnene enn måtte være.

USA er og blir engang USA – Texas, hva skyting og bevæpning betreffer, kanskje mer enn noen annen stat.

Det er ikke umiddelbart helt enkelt å få øye på hva det er ved det som skulle være egnet til å overraske.

Foto: Hvitt personell fra Dallas-politiet under oppstilling. Fotograf: Elvert Barnes/Flickr.

Hjorth og hjorth, @fruhjorth

I forbindelse med siste dagers “avsløringer“, av identiteten til twitterkarakteren @fruhjorth, som for øvrig var meg fullkomment ukjent, har pressen igjen benyttet seg av anledningen til å praktisere navlebeskuelse av verste merke, noe som i bunn og grunn var den anonyme/pseudonyme tvitrerens anliggende.

Det påfølgende og ytterst offentlige rabalderet vi alle måtte bivåne, om vi ville det eller ei, bekreftet selvfølgelig @fruhjorts – AKA Mina Ghabel Lunde – poenger, så det formelig sang bortetter.

Personlig kunne man ikke brydd seg mindre om saken, så mange anonyme og pseudonyme bråkebøtter vi har der ute, mediekritikeren @doremus42/@doremus44 (og gad vite hvor mange pseudonymer pseudonymet har!) inkludert (se opp, nå kommer de etter deg også!), men medgir villig vekk at Lunde har fremstått usedvanlig utroverdig i sine post-avslørte forklaringer.

Med det sagt, fins det ikke ett øyeblikks anledning til å ta anonyme og pseudonyme twitterkonti på alvor. Anonymiteten fratar dem både troverdighet og injurierende kraft, og skulle dermed ikke være verdt å hefte seg ved.

Så kan man selvfølgelig innvende at det blir problematisk, om vedkommende til alt overmål har en dagjobb som tillegges tillit og autoritet. Meg bekjent er det imidlertid ingen grunn til å mene at seriøse mennesker ikke kan sitte på useriøse alter egoer.

Så lenge ingen fjols finner det opportunt å blåse pseudonymene, vel at bemærke.

Selv er man mer enn komfortabel med å si sin ærlige mening under fullt navn, men så har man heller ikke sitt virke i dagspressen lenger. I så måte vil jeg oppfordre Mina Ghabel Lunde til å fortsette som hun stevner, dog under fullt navn.

Skal vi tippe at det medfører en smule moderasjon?

Hvem som har hjorth hva på @fruhjorth-kontoen, er visst også noe uklart, etter hva de forteller. Derav den småtabloide overskriften.

For øvrig er det mye som taler for at den offisielt nedlagte Twitter-kontoen lever i beste velgående:

Blogging in a post-blog era

Some twelve years ago most agreed that the emerging blogosphere could very well be an omen of the end of traditional media as we knew them, and may have been right, to a certain extent.

Thing is, of course, that the old media had long since embarked on a suicidal path leading to its own demise, starting with its free distribution of online news until then reserved for the paper editions, in the hope that online advertising would compensate, perhaps even abundantly, for the disappearance of paper-based advertisements, as well as subscriptions and single-copy sales.

Along came the bursting dot com bubble, shortly followed by the blogosphere, or should I say blogosfear, instilling much terror in the newsrooms, resulting in popular blogs that soon came to be serious competitors on a global scale. Suffice it to mention Arianna Huffington, whose HufPo grew exponentially, in terms of traffic, until it, upon a few years in existence, ended as a media powerhouse to be reckoned with internationally, as a media conglomerate, eventually encompassing several national editions, including English (of course), French, Spanish, Italian, Japanese, German, Arabic, Portuguese, Korean and Greek – coinciding with the trad media’s discontinuation of paper editions, one newspaper after the other. All the while, of course, other blogs swelled into national and international players of distinct repute.

The rest, as they say, is history. Enter, however, the seven or eight later years’ shift in the blogosphere, too, with a growing number of platforms, in tandem with the immense growth in social media participation, all contributing to the blogosphere’s – no longer a singular, interacting, community* – gradual disruption.

I really cannot speak for bloggers everywhere, but I do know that in my own neck of the woods, i.e. Norway, most of those wanting to be part of the media democratisation gave up, reverting to Twitter or Facebook, while others were absorbed by the traditional media, which could very well have been their driving force in the first place. The rest of us, on the other hand, simply gave up or carried on, in spite of it all, slowly waking up to a reality rendering blogging synonymous with lifestyle blogging, and that alone. Pink bloggers, we call them, predominantly comprising younger females showing off today’s outfit, makeup and fitness tricks, clubbing adventures and travels, amassing a huge following.

In other words I – an old man pushing 55 – admit to be a blogger at the risk of being lumped in with said crowd, which is why I find myself returning to square one, increasingly blogging in English, as I did when I once started out (coz there really wasn’t a Norwegian blogosphere worth speaking of), thereby creating a distance to what is currently considered blogging in my native country.

Truth be told I find myself paying more attention to my blogs, at the cost of my social media presence.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Disgusted by the domestic blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger’s self portrait selfie.

As for the future of trad media, I fear the worst is yet to come, but it’s nothing to do with blogs. So I’ll carry on as if nothing ever happened, observing walls tumbling down, hopefully including the paywalls.

Top photo: Andy Warhol, Debbie Harry, an art blog and an Amiga 1000. Subtitles added by blogger. Speaking of art blogs, I do keep one, you know (among numerous others), even if I rarely take the time to keep it up-to-date.

*Some may even remember when the entire Internet was one.

Helt kinesisk

Hun demonterte laptopen, dro ut en mikrobrikke, og utbrøt “The chip’s Chinese”.

Og teksteren bare …

Skjermdump fra "Mr. & Mrs. Smith", 2005.
Skjermdump fra Mr. & Mrs. Smith, 2005.

Nomina sunt odiosa.

Maarud, så må’ru.

DAB: Baklengs inn i fremtiden

I fjor vedtok Stortinget at FM-båndet skal stenges, med virkning fra 2017, for å erstattes av det “nye” DAB-nettet, som for lengst har vist seg en foreldet teknologi. Av stortingspartiene var det kun Frp som stemte mot, noe partiet også fortjener honnør for.

For hvori ligger fornuften i å erstatte det velfungerende FM-båndet, med en teknologi som ikke bare er foreldet, men som i stor grad kan vise seg helt unødvendig, så lenge stadig flere benytter seg av nett-radio (og TV), i allehånde strømmingsløsninger?

Rett nok må denne bloggeren medgi at han ikke bruker FM-båndet, av den enkle grunn at radiosignalene ikke når vår fjerntliggende øy på vestlandskysten. Til gjengjeld har vi et ubegripelig vell av kanaler, både på nett og gjennom Kabel-TV, som mer enn veier opp for det ikke-eksisterende savnet. Av samme grunn blir man heller ingen DAB-bruker, skjønt jeg ser poenget, både med FM og DAB, om man er på farten, og nødig bruker månedens mobildata-kvote på radiolytting. Da tror jeg vi vil gjøre klokt i å huske på at de mobile datakostnadene nok er et forbigående fenomen, for det er fremtiden de er myntet på, disse dabberiene, er det ikke? Så bruk for all del FM eller DAB så lenge – eller Internett, når De er stasjonær.

At landets 15 millioner FM-radioer derimot  erstattes, av like mange DAB-radioer, er det adskillig verre å svelge. Hva koster FM-radioene i snitt? Skal vi si rundt tusingen? 15 milliarder norske penger, altså – eller 7,5 mrd, om de koster det halve, hva vet jeg?

For vi har, etter hva de forteller, ikke bedre ting å bruke pengene på.

I tillegg kommer rimeligvis kostnadene forbundet med nettutbyggingen. Jeg aner ikke hvor mye, men det skulle ikke forundre om summen går mange ganger utenpå beløpet som samlet lempes over på radiobrukerne selv.

Legg så til at Norge er det eneste landet i verden som stenger FM-båndet. Svenskene har gått så langt at de simpelthen har skrinlagt hele DAB-prosjektet.

Personlig gidder jeg virkelig ikke å krangle om saken, i landet som flyter i manna, melk, honning og penger, og derfor knappest aner hva det skal bruke noen av delene til, men skulle det bry Dem, har De en sak, akkurat der.

Illustrasjon: Tivoli FM/AM-radio, tegnet av blogger.

Internett og journalistisk paranoia

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

“Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!”, roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.