Helt Texas i Dallas

Det er klart det er trist å høre om de +/- 600 individene som årlig skytes av amerikansk politi, eller om skytingen av fem teksanske politikonstabler i én vending, men det hører engang til den amerikanske dagsorden.

En kan selvfølgelig bare spekulere i hva det er som brått får norske medier til å se det annerledes, men vi kan vel trygt anse dagens dekning, av den omvendte politiskytingen i Texas, hinsides alle tenkelige proporsjoner, hvor tragisk enkeltskjebnene enn måtte være.

USA er og blir engang USA – Texas, hva skyting og bevæpning betreffer, kanskje mer enn noen annen stat.

Det er ikke umiddelbart helt enkelt å få øye på hva det er ved det som skulle være egnet til å overraske.

Foto: Hvitt personell fra Dallas-politiet under oppstilling. Fotograf: Elvert Barnes/Flickr.

Hjorth og hjorth, @fruhjorth

I forbindelse med siste dagers “avsløringer“, av identiteten til twitterkarakteren @fruhjorth, som for øvrig var meg fullkomment ukjent, har pressen igjen benyttet seg av anledningen til å praktisere navlebeskuelse av verste merke, noe som i bunn og grunn var den anonyme/pseudonyme tvitrerens anliggende.

Det påfølgende og ytterst offentlige rabalderet vi alle måtte bivåne, om vi ville det eller ei, bekreftet selvfølgelig @fruhjorts – AKA Mina Ghabel Lunde – poenger, så det formelig sang bortetter.

Personlig kunne man ikke brydd seg mindre om saken, så mange anonyme og pseudonyme bråkebøtter vi har der ute, mediekritikeren @doremus42/@doremus44 (og gad vite hvor mange pseudonymer pseudonymet har!) inkludert (se opp, nå kommer de etter deg også!), men medgir villig vekk at Lunde har fremstått usedvanlig utroverdig i sine post-avslørte forklaringer.

Med det sagt, fins det ikke ett øyeblikks anledning til å ta anonyme og pseudonyme twitterkonti på alvor. Anonymiteten fratar dem både troverdighet og injurierende kraft, og skulle dermed ikke være verdt å hefte seg ved.

Så kan man selvfølgelig innvende at det blir problematisk, om vedkommende til alt overmål har en dagjobb som tillegges tillit og autoritet. Meg bekjent er det imidlertid ingen grunn til å mene at seriøse mennesker ikke kan sitte på useriøse alter egoer.

Så lenge ingen fjols finner det opportunt å blåse pseudonymene, vel at bemærke.

Selv er man mer enn komfortabel med å si sin ærlige mening under fullt navn, men så har man heller ikke sitt virke i dagspressen lenger. I så måte vil jeg oppfordre Mina Ghabel Lunde til å fortsette som hun stevner, dog under fullt navn.

Skal vi tippe at det medfører en smule moderasjon?

Hvem som har hjorth hva på @fruhjorth-kontoen, er visst også noe uklart, etter hva de forteller. Derav den småtabloide overskriften.

For øvrig er det mye som taler for at den offisielt nedlagte Twitter-kontoen lever i beste velgående:

Blogging in a post-blog era

Some twelve years ago most agreed that the emerging blogosphere could very well be an omen of the end of traditional media as we knew them, and may have been right, to a certain extent.

Thing is, of course, that the old media had long since embarked on a suicidal path leading to its own demise, starting with its free distribution of online news until then reserved for the paper editions, in the hope that online advertising would compensate, perhaps even abundantly, for the disappearance of paper-based advertisements, as well as subscriptions and single-copy sales.

Along came the bursting dot com bubble, shortly followed by the blogosphere, or should I say blogosfear, instilling much terror in the newsrooms, resulting in popular blogs that soon came to be serious competitors on a global scale. Suffice it to mention Arianna Huffington, whose HufPo grew exponentially, in terms of traffic, until it, upon a few years in existence, ended as a media powerhouse to be reckoned with internationally, as a media conglomerate, eventually encompassing several national editions, including English (of course), French, Spanish, Italian, Japanese, German, Arabic, Portuguese, Korean and Greek – coinciding with the trad media’s discontinuation of paper editions, one newspaper after the other. All the while, of course, other blogs swelled into national and international players of distinct repute.

The rest, as they say, is history. Enter, however, the seven or eight later years’ shift in the blogosphere, too, with a growing number of platforms, in tandem with the immense growth in social media participation, all contributing to the blogosphere’s – no longer a singular, interacting, community* – gradual disruption.

I really cannot speak for bloggers everywhere, but I do know that in my own neck of the woods, i.e. Norway, most of those wanting to be part of the media democratisation gave up, reverting to Twitter or Facebook, while others were absorbed by the traditional media, which could very well have been their driving force in the first place. The rest of us, on the other hand, simply gave up or carried on, in spite of it all, slowly waking up to a reality rendering blogging synonymous with lifestyle blogging, and that alone. Pink bloggers, we call them, predominantly comprising younger females showing off today’s outfit, makeup and fitness tricks, clubbing adventures and travels, amassing a huge following.

In other words I – an old man pushing 55 – admit to be a blogger at the risk of being lumped in with said crowd, which is why I find myself returning to square one, increasingly blogging in English, as I did when I once started out (coz there really wasn’t a Norwegian blogosphere worth speaking of), thereby creating a distance to what is currently considered blogging in my native country.

Truth be told I find myself paying more attention to my blogs, at the cost of my social media presence.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Disgusted by the domestic blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger’s self portrait selfie.

As for the future of trad media, I fear the worst is yet to come, but it’s nothing to do with blogs. So I’ll carry on as if nothing ever happened, observing walls tumbling down, hopefully including the paywalls.

Top photo: Andy Warhol, Debbie Harry, an art blog and an Amiga 1000. Subtitles added by blogger. Speaking of art blogs, I do keep one, you know (among numerous others), even if I rarely take the time to keep it up-to-date.

*Some may even remember when the entire Internet was one.

Helt kinesisk

Hun demonterte laptopen, dro ut en mikrobrikke, og utbrøt “The chip’s Chinese”.

Og teksteren bare …

Skjermdump fra "Mr. & Mrs. Smith", 2005.
Skjermdump fra Mr. & Mrs. Smith, 2005.

Nomina sunt odiosa.

Maarud, så må’ru.

DAB: Baklengs inn i fremtiden

I fjor vedtok Stortinget at FM-båndet skal stenges, med virkning fra 2017, for å erstattes av det “nye” DAB-nettet, som for lengst har vist seg en foreldet teknologi. Av stortingspartiene var det kun Frp som stemte mot, noe partiet også fortjener honnør for.

For hvori ligger fornuften i å erstatte det velfungerende FM-båndet, med en teknologi som ikke bare er foreldet, men som i stor grad kan vise seg helt unødvendig, så lenge stadig flere benytter seg av nett-radio (og TV), i allehånde strømmingsløsninger?

Rett nok må denne bloggeren medgi at han ikke bruker FM-båndet, av den enkle grunn at radiosignalene ikke når vår fjerntliggende øy på vestlandskysten. Til gjengjeld har vi et ubegripelig vell av kanaler, både på nett og gjennom Kabel-TV, som mer enn veier opp for det ikke-eksisterende savnet. Av samme grunn blir man heller ingen DAB-bruker, skjønt jeg ser poenget, både med FM og DAB, om man er på farten, og nødig bruker månedens mobildata-kvote på radiolytting. Da tror jeg vi vil gjøre klokt i å huske på at de mobile datakostnadene nok er et forbigående fenomen, for det er fremtiden de er myntet på, disse dabberiene, er det ikke? Så bruk for all del FM eller DAB så lenge – eller Internett, når De er stasjonær.

At landets 15 millioner FM-radioer derimot  erstattes, av like mange DAB-radioer, er det adskillig verre å svelge. Hva koster FM-radioene i snitt? Skal vi si rundt tusingen? 15 milliarder norske penger, altså – eller 7,5 mrd, om de koster det halve, hva vet jeg?

For vi har, etter hva de forteller, ikke bedre ting å bruke pengene på.

I tillegg kommer rimeligvis kostnadene forbundet med nettutbyggingen. Jeg aner ikke hvor mye, men det skulle ikke forundre om summen går mange ganger utenpå beløpet som samlet lempes over på radiobrukerne selv.

Legg så til at Norge er det eneste landet i verden som stenger FM-båndet. Svenskene har gått så langt at de simpelthen har skrinlagt hele DAB-prosjektet.

Personlig gidder jeg virkelig ikke å krangle om saken, i landet som flyter i manna, melk, honning og penger, og derfor knappest aner hva det skal bruke noen av delene til, men skulle det bry Dem, har De en sak, akkurat der.

Illustrasjon: Tivoli FM/AM-radio, tegnet av blogger.

Internett og journalistisk paranoia

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

“Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!”, roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Papiravisen er død, leve papiravisen!

Avisene sliter nå, og det har de gjort lenge, med sluttpakke på sluttpakke, år etter år, til vi sitter tilbake til det vi nå har. Til å være en som overhodet ikke leser papiraviser, skal man selvfølgelig vokte seg for å trekke konklusjoner. Det er nemlig mange år siden man sist åpnet et eksemplar av Verdens Gang. Det er det selvfølgelig gode grunner til, for det er ingen tvil om at avisen var elendig, den gang da, med unntak av de første par sidene etter forsiden, selvfølgelig.

Det som møtte meg, da jeg åpnet gårsdagens utgave derimot, skulle bli en åpenbaring. Ikke bare var stoffet like dårlig, det var også mye mindre av det. Mye mindre. Selv tradisjonelle VG-lesere, som foretrekker trashy lektyre, får lite igjen for pengene. Bortsett fra det meningsfylte intervjuet med Kjendisfarmen-aktuelle Kari Jaquesson, da (bildet over), som kan fortelle VG at hun ikke er “noen camping-babe, akkurat”.

Nå er ikke VG alene om slankehysteriet, som det fremgår av den tynne lefsa under, avbildet i en nesten tre år gammel bloggpost om kuttene.

Aftenposten
En syltynn lefse.

Jeg vet ikke … Det er jo dyrt å trykke papiraviser, så klart. Mye dyrere enn nettutgavene. Papir-, trykk- og distribusjonskostnadene er mildest talt formidable, så man skal jo ikke fortenke avisene i å skjele til Internett. Problemet er bare at betalingsmurene fort kan vise seg å bli også nettavisenes endelikt. Eller som en Facebook-venn uttrykker det, i all offentlighet (hvilket betyr at jeg neppe løper videre risiko ved å gjengi det her):

Jada, vi vet at mikrobetalings-løsningene er på vei, at eksperimenter alt har lykkes, til de grader at de eksperimenterende ser ut til å beholde dem. Men de kommer etter at de redaksjonelle ressursene er helt utarmet, skrellet til benet, slik at nyhetsforbrukerne ikke har andre valg enn å betale for sekunda vare, skjønt det er kvaliteten som er mangelvare. Og er det noe vi vet, er det at udekkede behov gir gyldne anledninger, for dem som måtte kjenne sin besøkelsestid.

Nå har jeg selvfølgelig prøvd før, men skulle jeg forsøke meg igjen, hadde det antagelig blitt på papir – og det skulle ha sett sånn ut:

Bare Tidender.
Bare Tidender – en tenkt papiravis, med ugjennomtenkt navn.

(Her bør det kanskje anføres at Senterpartiet for tiden ikke sitter i landsmøte, men overskriften er noe av en våt drøm, som jeg håper De tilgir.)

Den skulle ha vært gratis, selvfølgelig, i staffasjefritt, sorthvitt fullformat – og helt annonsefinansiert, dog uten content marketing. Og så skulle den hatt en nettutgave, som kun forteller hvor du får papirutgaven. Alternativt kunne den ha vært en nettavis, med en papirutgave som kun byr på QR-kode for nettavisen, og dermed kun må trykkes én gang.

Men seriøst, mediehusene burde kanskje overveie en tilværelse som utgiver av papiravis alene – eller utelukkende nettavis, med en e-avis attåt. Det later til å gå den siste veien, noe som selvfølgelig åpner en papirnisje, for dem som vet å utnytte anledningen.

Papiravisen er død, leve papiravisen?

Det, sier jeg Dem, det hadde jo vært noe.

Og skam få den som ikke “Skam” vil bekikke

Om du ønsker en plass i det offentlige ordskiftet av 2016, er endeløse timer foran SkamGame of Thrones og House of Cards, så vel som et knippe serier man i farten ikke helt erindrer, en helt avgjørende forutsetning.

Den siste der kan man i noen grad forstå, om man er kommet over de verste pubertets-tilbøyelighetene, vel å merke (skjønt man altså har unngått den, men da kun fordi den anses så obligatorisk, og hverken har HBO Nordic eller Flexflix).

Ikke desto mindre er Skam blitt en kollektivkulturell referanse i de sosiale mediene, blant mennesker helt opp i bloggers alder, ikke fordi de er bekymrede eller interesserte foreldre – nei, fordi de digger fjortisbertene og -dudesa. Og jeg mener … det er jo da man ramler litt av.

Som far til en 13-årig pike, har det selvfølgelig slått en at man kanskje burde gi serien en sjanse, om ikke annet, for å forstå avkommet og hennes virkelighet. Men bøgda er ikke Oslo, skjønt enkelte ting er universelle. Samtidig klarer man ikke helt å fri seg fra følelsen av at ungdommen har rett til å ha noe for seg selv, uten at 40-50-årige teen-wannabes skal blande seg, og dertil adoptere fjortisenes samlede vokabular.

Skulle De være blant dem som ikke følger Skam, kunne De like gjerne ha iført Dem usynlighetskappe på Twitter, noe jeg i og for seg merker, når de “kulturelle” referansene farer ubegripelig forbi. Det er da man er glad valget er selvpålagt.

Nå er man helt på det rene med at man antagelig banner i kjerka, for det er visst et monn av skam forbundet med alder – i alle fall med å vedkjenne seg den. Selv da man relativt nylig bekjente at man ikke hadde videre sans for fantasylitteraturen (eller filmene i kjølvannet), endte det simpelthen med at man måtte stå skolerett, for ikke å dele irettesetterens smak.

Jeg mistenker at også denne bebloggelsen ender lukt i samme kanossagang, men jeg kan forsikre “Jente 16” i dagens Aftenposten om at unntakene altså fins. For jeg er altså enig: Det burde knyttes megen skam til å bivåne Skam i voksen alder. Pussig nok er det motsatt.

Denne karen derimot …

Derrick

Da er det smil og lutter marmelade i stuen! Synd, dog, at Oberinspektoren bare har det i kjeften, televisert mangelvare, som risen engang er.

Toppfoto: Scene fra den nettbaserte NRK-serien “Skam”. Foto fra NRK.

P.S. Et annet av bloggerens hatobjekter: Minutt for minutt-konseptet.

P.P.S. Det er vel bare å krype til korset, idet man noe motvillig må medgi at man hin år faktisk så Krinkens relativt eminente Unge lovende. Men de var i det minste voksne – ish.

Og vantro

Dopingsjokk

Nåja, sjokk og sjokk …

Norsk pressehjelp til Snowden

Man kan mene mangt om Edward Snowden, noe folk forsåvidt også gjør.

Det store gross betrakter ham som noe av en elektronisk frihetskjemper, mens andre, som denne bloggeren, ikke er i tvil om at han har sveket Vesten og sitt eget hjemland på det groveste.

Hvordan det enn måtte forholde seg, noe jeg også tror en gang kommer for en dag, har Redaktørforeningen, Journalistlaget og Presseforbundet i dag bestemt seg for å bistå Snowden, i hans bestrebelser på å komme til Norge for å motta Ossietzky-prisen Norsk PEN fant det opportunt å tildele ham i år, uten fare for utlevering til landet han svek. Teksten fortsetter under bildet.

Edward Snowden
Den amerikanskfødte avhopperen Edward Snowden. Bloggerens egen illustrasjon.

Ellers er det vel bare å fastslå at det har gått norsk sport i å berømme mannen, med Bjørnsonprisen i fjor, og stadige ymt om fredspris-nominasjon, og det stopper sikkert ikke der.

Det skal i det minste bli interessant å følge bestrebelsene.

Toppillustrasjon: Edward Snowden på vei til Russland med hemmelige dokumenter. Bloggers tegning.