As self-declared inventor of the word “fake” (true story!), perhaps the current U.S. president should be wary of how he himself is seen, because while no supporter of the Mexican wall – or the Obamacare repeal and replacement, I cannot help wondering how the Donald’s two urgent-most measures seem less feasible than any other.

Photo: U.S. President Donald Trump. Detail from official White house portrait.

Stopp statsstøtten til alle tvilsomme organisasjoner, Erna!

At Erna Solberg nå fjerner statsstøtten til Mehtab Afsars Islamsk Råd Norge, er ærlig talt helt på sin plass – og på høy tid. At hun samtidig nekter å diskutere bortfall av det samme for Hege Storhaugs Human Rights Service, er tilsynelatende tilsvarende ubegripelig.

Når jeg skriver “tilsynelatende”, er det ikke fordi jeg ville drømme om å tillegge statsministeren sympatier for HRS og deres rasistiske tankegods, men fordi det for Erna Solberg handler om såkalt realpolitikk – om det enkle faktum at hele hennes tilværelse som statsminister, avhenger av støtten fra regjeringspartner Frp, hvis HRS-sympati ingen må finne på å betvile.

Som sjef for en de facto rasistisk regjering, har ikke-rasistiske Erna Solberg få andre valg.

Der har du én av grunnene til at jeg avstår fra å involvere meg i partipolitikken. Jeg vil ha mine meninger i fred – og dertil kunne stå for dem.

Det er en luksus statsministeren (eller lojale partimedlemmer som sådan) ikke kan unne seg – med mindre hun hadde hatt sine meningers mot, selvfølgelig, og tok sin hatt og gikk.

When extremism changes our view of normalcy

Most people weren’t surprised by yesterday’s Alternative für Deutschland landslide election, perhaps because we long since allowed extreme views in our own governing bodies, to such an extent that their views increasingly become our own, seen as the standard to which we’re all held.

Seen in light of this, Americans supporting a proto-fascist’s U.S. presidency, or Norwegians, securing another four years of xenophobic rule, should of course not be surprised by a German 12.6 percent AfD support. We should, however, be surprised that extreme views no longer surprise us. Maybe because “they” are now “us”.

The German election received significant news coverage yesterday, as it should, regardless the outcome – granted with some attention to the extremist advance, although few bothered to raise an eyebrow (which is my real concern here).

The term “white shirts” is about to establish itself as descriptive of the white-shirt-clad neo-Nazi Nordic Resistance Movement, whose marching no longer affects or concerns us, lulled into the impression that it’s all as it should be, rendering even authorities on extremism fairly indifferent to their success.

Why?

Perhaps because said Nazis do not define themselves Nazi, and after all, we have to take their word for it, no?

No.

In any event yesterday’s extremism is seen as today’s state of normalcy, and it should scare the living daylight out of us. Unfortunately, brought to a state of indifference, it does not. Furthermore and off the top of my head, I can think of only two groups rejecting the Nazi term used on modern-day Nazis: The moderate voices advocating dialogue over condemnation – and the Nazis themselves.

As mentioned in this blog on many an occasion, we often ask ourselves how the interwar Germans could possibly allow Adolf Hitler’s rise to power.

Really? I mean, really?

Photo: White shirts marching in Sweden (and increasingly, hardly noticeable, in our very own streets).

Muslimske terrorister som kaller seg muslimer – og mennesker som anser seg kristne, men mener det er ok å angi medmennesker på flukt fra krig, har mer til felles enn noen av dem liker å tro.

Én slik ting skiller seg imidlertid spesielt ut:

Ingen av dem handler i tråd med sine respektive skrifter.

Fra kraftnazi til kjellerleilighet-rebell

Vi husker 1970- og 80-tallets Norsk Front og Nasjonalt Folkeparti med vemmelse. En gjeng som leflet med nasjonalsosialismen, slik Adolf Hitler ville ha den, og som anså Norge en ideell arena for slikt, bare den ikke kom i form av invasjon og okkupasjon.

En gjeng som, ikke uten grunn, vakte allmenn vemmelse, forakt og oppstandelse, ulikt Erik Blüchers arvinger av i dag, oftest omtalt som religions- eller islamkritikere, som om noen av delene egentlig har noe med saken å bestille.

Ikke så rart, kanskje, med tanke på at landet er så restriktivt overfor alt som ikke ligner oss, og fører en politikk selv Blücher kunne ha signert.

Så vi nøyer oss med å kalle dem rampegutter og -piker. Rebeller i sine respektive kjellerleiligheter, enten vi tillegger opprørertrangen positive eller negative konnotasjoner.

Men det er klart, det sier jo sitt at det er omtrent så langt kritikerne deres våger å strekke seg (og likevel må tåle pepper for det):

Reciprocation is terrorism, too

Last night’s attack on a Finsbury Park Mosque would appear to be an act of retaliation, but make no mistake about it: Any action carried out as an act of revenge is every bit as terroristic as the act it was intended to retaliate, although I notice how easily I’m provoked by muslims using the incident as proof that Christians/European/white people are every bit as bad as Isil.

Having said that, retaliation is not the way to go about this. Au contraire it is exactly what the terrorists want: An all out clash of civilisations (as pointed out on numerous occasions).

The situation calls for calm composure, even if chances are we’ll have just the opposite.

France beware

A huge fan of France’s newly elected and instated president Emmanuel Macron I remain a staunch supporter of his policy and – up until now – suggested measures, saluting his landslide win in the two stages of the recent presidential election.

A victory in today’s legislative election wouldn’t go amiss either, but there’s every reason to sound the alarm should that victory, too, turn out to be overwhelming.

While I lean more in the direction of Macron’s beliefs than in that of any other candidate, I have always been wary of excessive concentration of power.

Before long my French favourite could emerge an absolute and despotic leader (remember, we do seem particularly susceptible to “strong men” these days).

Certainly I salute the French for taking a firm stand against the nationalists, but feel an urge to remind them that dictators come in many shapes and colours – even in the gentlest of appearances.

There’s something very, very scary about democracies with no real opposition.

Photo: France’s president and En Marche! party leader Emmanuel Macron. Photograph from Business France/Flickr

Styrk Heimevernet, ikke Senterpartiet!

Valgkamp-organisasjonen Styrk Heimevernet har gradvis trappet opp aktiviteten i sosiale medier, frem mot høstens stortingsvalg. En organisasjon denne bloggeren, som gammel HV-mann og ihuga forsvarsvenn, sluttet helhjertet opp om, frem til det ble klart at det politiske budskapet organisasjonen gjør seg til målbærer av, var i ferd med å utgjøre et ubehagelig mønster.

Styrk Heimevernets hovedbudskap, i valgåret 2017, er at en stemme til Senterpartiet, er en stemme til Heimevernet – og at en stemme til de i denne tvitringen nevnte partiene, er en stemme til Heimevernets avvikling:

La meg, først som sist, bare få presisere at jeg ikke ville drømme om å anbefale støtte til Ap, H eller Frp, men når Styrk Heimevernet gjør det til sitt hovedmål å torpedere disse partienes valgutsikter, heller enn å sette inn et lobbystøt, aner man, som jeg var inne på i en bepostelse for noen uker tilbake, muligheten for at Styrk Heimevernets hovedmål ikke er å styrke Heimevernet, men Senterpartiet – som, i motsetning til de tre forannevnte, høster godord i bøtter og fleng.

shv Sjøheimevernet Naval Home Guard
Et av det nå nedlagte Sjøheimevernets fartøy under øvelse i Tromsø. Fotograf: Joakim Furunes/Forsvaret.

Om det kan belegges? Ikke det grann! Men som tidligere nevnt, om det går som en and, og kvekker som en, er det antagelig and det er.

Denne bloggeren, som altså er av oppfatningen at Heimevernets kapasitet minst (!) må dobles, ikke desimeres, har i alle fall fått en emmen smak i munnen.

Fordekte valgkamp-aksjoner, med fiktive målsettinger et stort flertall kan stille seg bak, er til stor skade for demokratiet – og en fremgangsmåte Sp burde holde seg for god for. Om jeg har rett – noe jeg dessverre anser overveiende sannsynlig, hvor mye Styrk Heimevernet måtte benekte det (noe annet skulle for øvrig også ha tatt seg ut).

Landbruk til å leve av – for bøndene eller for landet?

Hadde det ikke vært fint om landet var selvforsynt i matveien? Hvis det hadde gjort matprisene mer overkommelig, og, til alt overmål, skapt arbeidsplasser i landet, er det en ambisjon det ikke er vanskelig å underskrive.

Det er også en ambisjon det var fullt mulig å leve opp til på 1750-tallet, da landet kun hadde i underkant av en halv million munner å mette, kanskje i enda 100 år, på 1850-tallet, da det levde om lag halvannen million sjeler i landet.

Men du vet, over fem millioner …

Bor du i et land som fra naturens side ikke er velsignet med ideelle landsbruksforhold, er kreativitet, ikke krav, en dyd av den absolutte nødvendighet.

Blant annet dette, mine damer og herrer, og Innovasjon Norge, kan derimot være redningen for norsk landbruk:

Blokkering av matvare-utkjøring fra dagligvaregrossistene, not so much.

Eller Jarlsberg ystet på irsk melk.

Jarlsberg

Selvforsynt, min fot! Det er klart det handler om profitt! Det er en ærlig sak, selvfølgelig, men vær så snill å ikke pakke det inn i en påtatt omsorg for resten av oss. Da hadde grossistblokader neppe vært et alternativ.

Overskriften i denne bloggposten er ytterst retorisk, men også oppriktig ment. Det hadde vært fint om bøndene kunne leve av landbruket. Skal de det, må de imidlertid bidra til at også landet kan leve av dem – og det de produserer.

Der er vi ikke nå. Ikke kommer vi dit heller, med mindre jordbruket faktisk industrialiseres.

Drømmen om den arbeidsomme småbrukeren, er en romantisk forestilling, uten rot i andre behov enn dem landet hadde for 200-300 år siden – og, muligens, et noe oppkonstruert selvbilde.

P.S. Det hadde også hjulpet om norske matvarer hadde klart å kare seg opp på utenlandsk nivå.

Happy 1. mai!

Det hevdes at vi er oss selv nærmest, selv om regler uten unntak overhodet ikke behøver å regnes til unntakene. Som medlem av prekariatet, har jeg likevel prøvd å sette landets interesser foran egne, når jeg annethvert år har begitt meg til valgurnene. Det er en innstilling som i alle år har hindret meg i å stemme sosialistisk. Underforstått: man har, av solidariske hensyn, stemt borgerlig.

Ikke desto mindre ser jeg ikke annet enn at flertallet stemmer i tråd med egne interesser. Av samme grunn er det heller ikke så merkelig at Frp kom til regjeringsmakt, just da den norske velstanden hadde nådd sitt klimaks.

Vi var kommet til et punkt der én bolig ikke lenger var normen, men både to og tre, slik at Gud og hvermann kunne få anledning til å kjenne hvor deilig det er å snappe hårdt tiltrengte midler fra en strevende leietager. Hytter og båter ikke medregnet.

Joda, vi er blitt et vemmelig land.

For én gangs skyld bør jeg kanskje slutte å tenke så forbannet solidarisk, men stemme i tråd med egne interesser, jeg også. Så ja, man overveier en forsiktig flørt med sosialismen til høsten, slik verden av i dag engang ser ut (hvem hadde trodd at sosialismen skulle tjene egoistiske motiver?).

Siden jeg aldri før har hatt egne interesser for øye, når jeg har lagt stemmeseddelen i valgurnen, er det ikke fritt for at jeg er spent på om jeg vil vende hjem med samvittighet tung som bly. Den som venter, får se.

Under enhver omstendighet syns jeg det må være på sin plass å gratulere alle og enhver med dagen.

Hipp, hipp og sådant mere.

P.S. Arbeidets dag eller ei: Som medlem av det nyss nevnte prekariatet, er man henvist til å arbeide, også i dag.