To sjeler, én tanke. Antagelig.

Aftenposten 7. april 2017:

Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Tegnet av Aftenpostens Inge G.
Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Tegnet av Aftenpostens Inge G.

Nedtegnelser 2. april 2017:

Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje. Kina
Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje.

Som gammel Aftenposten-journalist skal jeg imidlertid vise storsinn. Aftenposten, you’re welcome!

Pressens latterliggjøring ikke alltid like subtil

Det er lov å tenke, også for journalister, av hvem en antagelig bør kunne forvente kjennskap til Vær varsom-plakatens pkt 3.9, lydende:

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Ikke desto mindre presterer Aftenposten (tillikemed NRK, har jeg sett) å spre dette, gjennom alle tenkelige kanaler:

Vel fremstår Håvard hverken sjokkert eller sørgende, men her burde det blinke blå lys i redaksjonen, Aftenposten! Jeg er heller ikke i ett sekunds tvil om at mannen er ved sine fulle fem, men det ville kanskje være en overdrivelse å hevde at han fremstilles som om han var det.

Så kan man selvfølgelig hevde herværende blogger minst like hensynsløs, i og med videreformidlingen, men man skjuler seg bak kjensgjerningen at skaden alt er skjedd – og at overtrampet neppe kunne illustreres bedre.

Solid bakgrunn for egne meninger

Einar HanseidAlle som vil vite hva Trump-seieren egentlig betyr, kan tegne prøveabonnement hos Aftenposten, etter hva de forteller.

Frankie goes to Hollywood - Frank Rossavik - Aftenposten
Frankie goes to Hollywood. Bloggers montasje.

Med hvilket man formodentlig mer enn antyder hva man tenker om saken.

Aftenposten
En syltynn lefse.

Dette er avisen, en gang i verden bestående av fire smekkfulle seksjoner i fullformat (og dertil en innholdsrik aftenutgave), som nok en gang kutter bemanningen – med 40 sjeler denne gangen.

– Vi kan trygt redusere antall artikler [!], og satse mer på dybde, sier sjefredaktøren, ifølge Medier24.

P.S. Koster sikkert også mye mer enn da du fikk mye mer – for mye mindre.

Skulle vi ikke bare selge avisene til Zuckerberg?

Det har vært noen underlige dager, der et 44-årig bilde, av Vietnamkrigens ubeskrivelige gru, helt har dominert det norske nyhetsbildet, og innvilget landet en dags berømmelse i internasjonal presse. Vi var, kort sagt, i fyr og flamme, og denne bloggen var antagelig intet unntak, selv om utgangspunktet mitt muligens var motsatsen til norsk offentlighets.

Det er, som jeg må ha gjentatt inntil det kjedsommelige, Facebooks soleklare rett å avgjøre hva som skal formidles på plattformen deres, just som Espen Egil Hansen og Gunnar Stavrum har en selvskreven rett til å avvise bilder og budskap i sine respektive aviser. En rett Aftenposten for øvrig påberopte seg, da avisen nektet å trykke bildet av napalmpiken, sommeren 1972 – til også de, etter vedvarende påtrykk (mye lenger enn Facebook), ble tvunget til å sette det på prent, mandag 13. november – om enn bare i den svært lokale aftenutgaven:

Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972.
Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972, med napalmpiken, fotografert innpå et halvår i forveien.

Så er det også en kjent sak at avisen, tillikemed Erna Solbergs parti, stod på napalmbombernes side i konflikten.

Skjønt det har liten hensikt å dvele ved fortiden. Som forhenværende journalist i selvsamme avis, så vel som nok en dagsavis med tvilsom track record forbundet med siste verdenskrig, skal jeg være varsom med å trekke paralleller mellom samtidsutgavene og deres forgangenhet.

Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.
Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.

Begge de her gjengitte faksimilene stammer imidlertid fra en tid da Aftenposten hadde en mening med det de bedrev, utover å tjene penger, vel å merke. Abonnements-, løssalgs- og annonseintekter var til for journalistikkens skyld, mens dagens journalistikk – eller det lille som fins igjen av den – er til for inntektenes. På mange måter ikke ulikt Facebook og Mark Zuckerbergs motivasjon.

Den store avisdøden

De har den interessen til felles, og mangler antagelig andre interesser helt. Selv om vi nok krever at avisene i det minste må opprettholde et skinn av journalistisk integritet, er de henvist til å strømlinjeforme sine virksomheter, dels fordi nyheter for lengst gratis er blitt, og fordi deres griske eiere fjernet nok et av inntektsgrunnlagene, rubrikkannonsene, som behendig ble flyttet til en separat, forbrukermelkende tjeneste ved navn Finn.

På mange måter kan vi kanskje hevde ringen sluttet, idet at våre aller første papiravisers spede begynnelse var som renspikkede annonsepamfletter, ispedd religiøst oppbyggelige ord, hvis videre overlevelse fordret leseverdig informasjon mellom avertissementene.

Til vi i dag sitter tilbake med aviser som i økende grad baserer seg på betalt content marketing og fallerte betalingsmurer, hvis innholds kvaliteter nok kan diskuteres.

Walls tumbling down

Vent, jeg kalte betalingsmurene fallerte? Jeg gjorde jo det, selv om landets samlede redaktørkollegium vil hevde dem en ubetinget sukess. At suksessen vanskeliggjør bortforklaringer av fortsatte nedbemanninger i stor stil, tror jeg ikke plager dem nevneverdig. Underholdning, ikke troverdighet, er nå engang hva vi forventer av pressen anno nå omkring.

For alt jeg vet, ligger forklaringen i at noen bare er blitt for glad i å svinge øksen. Det fordrer uansett ikke så voldsomme redaksjonsressurser, om krig med de sosiale mediene defineres som pressens fremtidige raison d’être.

Om alt dette ser jeg for øvrig at medblogger Sven Henriksen i dag gjør seg noen interessante tanker.

De sosiale overtar

Det er klart jeg forstår frykten. Vi leser jo ikke avisartiklene lenger, knapt nok forsidene deres, men snippets av dette og hint, sporadisk innflettet mellom venners statusoppdateringer. Det er på den måten vi skaper oss en noenlunde helhetlig oversikt (om ikke akkurat innblikk), uten at det dermed gir klirrende mynt i redaksjonskassene, med desperasjonen vi så komme til uttrykk på Aftenpostens forside i går til følge:

Symptomatisk nok gjort kjent på Facebook. Seriøst. Butikkene fører ikke Facebook, unnskyld … Aftenposten hvor jeg bor. Likevel fikk jeg forsiden med meg, timer før den fantes i avisstativene (der den føres, vel å merke).

Kampen om oppmerksomhet

Det har vært noen underlige dager, skrev jeg innledningsvis, for det har det virkelig. Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansens ansikt har vært smurt utover avissider og TV-skjermer verden over.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.
Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Men han var jo, som denne tegningen av i går viser, langt fra alene om å ta æren for forfatter Tom Egelands ensomme kamp mot Facebook. Også kollega Gunnar Stavrum prøvde så godt han kunne, sammen med statsminister Erna Solberg (H). Blant de mer absurde innslagene, finner fant vi dette oppslaget:

Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).
Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).

Siden det engang blir stadig vanskeligere å skjelne mellom de sosiale og de tradisjonelle mediene, og begge parter likevel lefler med algoritmer og robotisert journalistikk, hadde det kanskje ikke vært så dumt om Zuckerberg bare kjøpte Aftenposten, og andre blekker som er blitt ofre for hans voldsomme suksess, såvel som for egne feiltrinn?

Er ikke det en naturlig slutning av at pressen avkrever Facebook løsninger den, ikke Facebook selv, kan leve av?

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje. Facebook
Har Mark Zuckerberg alt overtatt avisenes redaktøransvar? Bloggers egen montasje.

Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet, er at avisene umulig kan bli dårligere.

Skrev han, blant annet under henvisning til en gammel bebloggelse.

Mer enn noe står likevel dette spørsmålet tilbake: Herregud, hva er det vi holdet på med?

Toppillustrasjon: WHAT THE FACE: Statsminister Erna Solberg (H) tok opp kampen med Facebook. Bloggers tegning og montasje.