Krøkere krokere

Den skal, som bekjent, tidlig krøkes og så videre, noe som i og for seg også ble klart, da jentungen kom trekkende med denne boken i dag, hjemlånt fra skolebiblioteket, og utvilsomt inspirert av flere Anne Frank-gjennomlesninger gjennom årene, skjønt det forekommer meg at Jan Erik Vold representerer et ørlite byks på den litterære skalaen.

Vi snakker Ruth Maiers dagbok, selvfølgelig, som neppe er videre lystelig lesning, men så tror jeg vel også avkommet er slik disponert, og ventelig får utbytte av den. For alt jeg vet, tjener boken sågar som innfallsport til Gunvor Hofmos univers, for hun er nok disponert for det med.

Alt i alt kvalifiserende til alpeluen hun har bedt meg hente i boden, skulle jeg mene (check ✅).

Foto: Ruth Maiers dagbok. Bloggers foto.

Når sluttet 8. mai å være Frigjøringsdagen, til fordel for Veterandagen?

Spør for en venn.

Foto: Frigjøringsdagen på Karl Johan 8. mai 1945. Fotograf ukjent.

Drøft.

Foto: Statsministerne Johan Nygaardsvold og Erna Solberg. Bloggers montasje.

Walt Disney: Education for Death: The Making of the Nazi, 1943

Maskemøte i Milorg

Maskeradeball i Milorg under siste verdenskrig.

Aldri mer 9. april, lizzm

Landet later til å stå på hodet i anledning 75-årsmarkeringen av den tyske invasjonen, 9. april 1940, som har brakt det gamle munnhellet “Aldri mer 9. april” til fornyet aktualitet, foranlediget av vår russiske nabos nylige sabelrasling – og det faktum at selvsamme nabos despot deler enkelte, om ikke de aller verste, av Adolf Hitlers vemmelige egenskaper.

Nå regner jeg meg ikke til dem som frykter “røde horder”, som vi sa under den kolde krigen 1.0, veltende over Finnmarks-grensen. Til det er jeg for enig med forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen, som i går ble gjengitt slik i Aftenposten:

– Vi har vært vant til å ha Russland som vår nærmeste nabo. De har opptrådt veldig forutsigbart og ryddig overfor Norge, og det gjør de, i all hovedsak fortsatt, sier forsvarssjefen.

– Også vi ser en økning av aktivitet i våre nærområder. Men økningen har ikke en karakter som kan beskrives som en trussel. Militærmakten som er brukt i Ukraina skaper usikkerhet, og gjør det viktig at vi i Norge fortsatt må følge nøye med, gjennom overvåking av nordområdene.

Det er nå engang slik at både Bruun-Hanssen og jeg ville ha begått en kjempeblunder, om vi uttalte oss slik om Tyskland, forut for dags dato 1940. Til alt hell var imidlertid ingen av oss engang født ved de leiter, men vi kan si noe om samtidens utfordringer, lykkeligvis.

Når vi sier “Aldri mer 9. april”, får vi anta at det ikke er datoen det er noe galt med. Den kommer usvikelig, hvert bidige år, og gjør stort sett ikke en flue fortred. Invasjon fra uventet hold derimot, slik den var den gang da, kan vi i alle fall late som om vi forebygger. Det har vi ikke gjort de siste 25 årene, og nå er det ærlig talt for sent.

Følgelig får vi bare feste vår lit til at Bruun-Hanssen og jeg har rett.

På det personlige planet har dagen gitt meg en grandonkel ingen har fortalt om: Lyder Petterson, ifølge VG Nett født i Bergen 3. februar 1915, torpedert og drept av tysk ubåt mellom Capetown og Freetown 30. mai 1941.

Denne bloggposten er til deg, onkel Lyder (deg skulle jeg gjerne ha kjent). Så aldri mer 9. april, da dere!

Men en annen dato? Hvem vet?

Foto: Statister i tidsriktige klær og tyske Wehrmacht-uniformer i Karl Johans gate, under innspillingen av Max Manus, 2008. Fotograf: John Erling Blad/Wikipedia

Honnør til statsministeren

Sovjetisk propagandaSist onsdag ble det gjort kjent at statsminister Erna Solberg ikke vil ta del i den russiske markeringen av seieren over Nazi-Tyskland. I helgen ble det også klart at ingen fra norsk regjeringshold vil innfinne seg på Den røde plass (får vi anta at det blir).

Det står respekt av at statsministeren og Regjeringen betakker seg for deltagelse i markeringen av seieren over en despot arrangøren selv gjør sitt beste for å emulere.

Foto: Statsminister Erna Solberg (H). Fotograf: Tomas Moss – http://www.icu.no

Tungtutvannet tidsfordriv og beskjemmelse

Etter seks episoder, preget av stor kollektiv halloi om historisk etterrettelighet versus dramaturgiske grep, skal det bli deilig å slippe de sure oppstøtene, fra alle som finner det forkastelig å gjøre underholdning av andre verdenskrig, i kjent Hollywood-stil.

Denne bloggen har vel ikke vært helt upåvirket, den heller, men har ikke riktig klart å mobilisere videre forurettethet, utover å gjøre seg noen fornøyelige observasjoner, som de tidsreisende i venstrekant av det ovenforstående bildet – i en scene fra første episode.

Til norsk produksjon å være, var den ikke så aller verst, nemlig, sannsynligvis det beste jeg noen gang har sett fra norsk filmindustri – uten at det dermed gjør den god (med hvilket vel det meste skulle være sagt om norsk film). Greit tidsfordriv må jeg likevel si at den har vært, om ikke primært for handlingens skyld, hallo, den var tross alt kjent, men en viktig forutsetning lell, for å forstå hva den kollektive oppstandelsen har dreid seg om. Teksten fortsetter etter bildet.

Kampen om tungtvannet

Samtidig har den tjent som en viktig påminnelse om Norges betydning for utfallet av krigen, og, ikke minst, hva nasjonen måtte ofre.

For det må medgis at jeg kjente rødmen stige i kinnene, da Leif Tronstad (Espen Klouman-Høiner) geberdet seg over det mulige tapet av Claus Helberg (Christian Rubeck), og det ble ikke stort bedre av at fiktive Julie Smith (Anna Friel) i nest siste episode satte ham ettertrykkelig på plass, med denne irettesettelsen:

Hundretusener kommer til å dø.

London ble … bombet hver natt i ni måneder. 200 bomber hver natt. 43.381 døde hittil. 50.856 personer alvorlig skadet. 1.150.000 hjem ødelagt, bare i London.

Og nå skal vi altså bombe Tyskland igjen. Vi har skapt ødeleggelse uten sidestykke i historien. Og selv om jeg jubler for hver bombe vi slipper, er jeg klar over at vi dreper mange.

Slike små ting, som setter den norske krigsinnsatsen – og våre tap – i et slags perspektiv.

Misforstå meg endelig rett: For alle individer og familier som rammes, er tapet det samme. Som nasjon derimot, har vi vel ikke stort mer enn denne ene greia, aksjonen på Vemork, som skulle stoppe tungtvanns-tilførselen til Tyskland – hva den nå egentlig skulle være godt for (ekspertisen strides visst fortsatt).

La oss nå likevel sette alt sammen i et slags perspektiv, skal vi?

I alt døde 9500 nordmenn i løpet av andre verdenskrig – hvorav 5800 sivile. Med en befolkning på nær tre millioner, er det klart det merkes, men la oss nå ikke glemme hva det kostet et lite utvalg andre land, i alfabetisk orden.

  • Belgia: 86.100 omkomne
  • Burma: 272.000 omkomne
  • Etiopia: 100.000 omkomne
  • Filippinene: 147.000 omkomne
  • Finland: 97.000 omkomne
  • Frankrike: 862.000 omkomne
  • Fransk Indokina: 1.000.000 omkomne
  • Hellas: 311.300 omkomne
  • India: 1.587.000 omkomne
  • Indonesia: 4.000.000 omkomne
  • Italia: 654.500 omkomne
  • Japan: 3.080.000 omkomne
  • Jugoslavia: 1.527.000 omkomne
  • Kina: 20.000.000 omkomne
  • Latvia: 227.000 omkomne
  • Litauen: 353.000 omkomne
  • Nederland: 282.800 omkomne
  • Polen: 7.100.000 omkomne
  • Romania: 833.000 omkomne
  • Sovjetunionen: 27.100.000 omkomne
  • Storbritannia: 550.400 omkomne
  • Tsjekkoslovakia: 345.000 omkomne
  • Tyskland: 10.293.000 omkomne
  • Ungarn: 880.000 omkomne
  • USA: 518.500 omkomne
  • Østerrike: 105.500 omkomne

I alt omkom 82.689.700 mennesker i løpet av krigsårene. Det reduserer ingenlunde våre 9500s betydning, men det hender jeg føler behov for å sette våre ofre i sitt rette perspektiv – og det hjelper ikke å peke på at de fleste av landene over er større enn oss, som prosentfordelingen vil vise.

Vertskap og herskap … Erresånøyea?
Vertskap og herskap … Ærresånøyea? Ærru fra Herøya, ell?

Denne serien har likevel bidratt til å konsolidere myten om vår betydning for krigsutfallet. Som sådan medvirker den definitivt til å holde liv i livsløgnen, men just det hjelper det neppe å bitche over. Jeg kan banne i kjerka og hevde vår ubetydelighet til jeg antar en usunn kulør, uten at det vil endre offentlighetens syn på saken, og må vel innse at slik vil det forbli.

Og publikum er fornøyd, denne bloggeren inkludert. For den viker ikke én tomme tilbake for en middelmådig hollywoodproduksjon, bare så det er sagt. I norsk målestokk blir det eksepsjonelt.

Men nå syns jeg Krinken har fått unngjelde nok for en stund, så jeg innvilger Thor Gjermund Eriksen en midlertidig fredning.

Vel blåst, Thor Gjermund. Alt tatt i betraktning. Og takk skal du ha.

For øvrig:

Welcome to Rookan!

P.S. Man er i efterkant kommet under vær med Erling Fossens eminente inserat over samme tema, som i høyeste grad er verdt Deres dyrebare tid.

Lovende tungtvann-takter

Det er med visse forventninger jeg vanligvis ser frem til større produksjoner i regi av NRK Drama. Ikke til produksjonen per se (som enkelte ynder å uttrykke det), men til den påfølgende debatten – om produksjonens beskaffenhet. I så måte skiller ikke den siste storsatsingen, Kampen om tungtvannet, på seks samfulle episoder, seg nevneverdig ut – om vi ser bort fra det enkle faktum at jeg også hadde visse forventninger til selve serien.

Forventningene var basert på det lille jeg hadde sett av teasers, med tyskere, så vel som briter, som ble troverdig portrettert, med en uklanderlig språkføring, på sine respektive språk, og med kulisser og en tidskoloritt som ikke virket helt borte vekk (noe som i norske produksjoner sant å si er en sjeldenhet):

Men så skal vi ikke glemme at serien primært er laget som underholdning, noe produsentene også var snare om å poengtere, med sine advarsler om at den som leter etter historisk diskrepans, neppe blir skuffet (skjønt det vel er det de blir). Noe de heller ikke blir – denne bloggeren inkludert. Lykkeligvis er jeg altså ikke alene. For hva fant jeg ikke i Fjøsbok-feeden, umiddelbart etter sending? Jeg nevner, om ikke i fleng:

Ikke å forglemme en venn som stilte det betimelige spørsmålet:

Skjøt tyskerne virkelig flymannskapene på stedet? Tilsynelatende før de hadde fått forhørt dem? Ikke bare brutalt, men merkelig.

Og avstedkom en harang av en diskusjonstråd, som avdekket at så, med mye mer, vitterlig ikke var tilfellet.

Alt her vil vel enkelte lesere ha stemplet noen av oss som uforbederlige geeks, selv om denne bloggeren er mer enn villig til å overse et dramaturgisk grep her og der – som spørsmålet om hvorvidt de britiske soldatene ble skutt, uten forutgående forhør. Skjønt jeg, som Morten, oppi lia her, også syntes den i overkant moderne Hackney-taxien virket vel malplassert (stripene på glideflyene heftet jeg meg derimot ikke ved, overhodet).

Derimot har jeg det med å henge meg opp i det språklige, som for eksempel hovedperson Leif Tronstads (spilt av Espen Kloumann-Høiner) markante yankee-engelsk, i tykkeste London og Skottland, noe som foresvevde meg en smule pussig, epoken tatt i betraktning. Hadde den unge kjemiprofessoren fartstid fra et amerikansk universitet, kan hende? Lite tyder på det.

Det er vel slike ting som bare skjer, når man parkerer produksjonen i norske hender, tillikemed bruken av termer som “vertskap”, om det som granngivelig er herskapet (med mindre den andre formen virkelig har vært i bruk – om aldri så misforstått. Det kunne saktens forsvare blemmen):

Kampen om tungtvannet

Et forsonende trekk ved slike blundere, er selvfølgelig at det vitner om egalitære Norges sjarmerende mangel på herskapelig omgang. Og hvem vet, kanskje tjenerskapet regnes som gjester? For øvrig er det vel ikke nedlagt for meget arbeid i å tilpasse dialogen den tidsepoken den er satt til å speile, men selv det kan jeg se mellem fingrene med.

Jajajjj … Jeg har slikt å gjøre.

Ser vi bort fra slike bagateller, som vi utvilsomt får betydelig flere av, etter som serien skrider frem, syns jeg Kampen om tungtvannet alt i alt har vært en usedvanlig positiv opplevelse, så langt. I sjokkerende grad, faktisk. Jeg tror det må ha sammenheng med det sammensatte persongalleriet, som for én gangs skyld ikke bærer synderlig preg av det sedvanlige, gjennomnorske “forbrytergalleriet”.

Skjønt de selvfølgelig ikke klarte å dy seg for å inkludere Kjosås. Men det får vi tåle.

Selv om tungtvannsaksjonen er blitt tværet ut, i det vide, brede og pinlig detaljerte, like siden Heroes of Telemark (om ikke før), tror jeg pinadø jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hva gir De meg?

IMG_0242.JPG