hsmaiprisene_no01

De seneste ukene har det, foruten vedlikehold av eksisterende nettsteder, blitt lansering av gjennomsnittlig ett nytt nettsted i uken på meg. Slikt gjør noe med bloggefrekvensen (og ens relative fravær i sosiale medier). Til alt hell har jeg også minimalt å melde, noe som utvilsomt også har sammenheng med alt nevnte timeplaner.

Og ennå gjenstår det noen (foruten at nettstedene som i tillegg skal vedlikeholdes, selvfølgelig akkumuleres).

Om det teller som forklaring.

Søndagsritualer

FårikålMan er installert på kjøkkenet, mellom en komfyr, hvor helgens fårikål putrer, under sporadisk tilsyn, og en laptop, hvor en presentasjon av vinnerne i en prisutdeling, som finner sted i Oslo førstkommende onsdag, er i ferd med å ta form.

Nominerte kan kontakte undertegnede, for å få rede på om det er behov for å forberede takketale.

Neida.

Men jeg tror det begynner å bli tid for å sette over potetene. Det ordner seg nok. Presentasjonen er lovet klar først i morgen.

Helg på landet, ass …

Europeisk relansering

All work and no play.

Ikke i dag, dog.

Pettersons portefølje

Uken som gikk, har vært av det heller intense slaget, på grunn av relanseringen av hsmai.eu, som jeg, vanen tro, har forestått aldeles og mutters alene – som det gjerne går, når man skryter på seg one man shop-kapabiliteter.

Normalt skulle det ikke være noen heksekunst, men ved dette tilfellet har jeg benyttet et designtema som er høyst uferdig, og som fortsatt kommer med daglige oppdateringer, grunnet bugs i PHP-filer, så vel som stilark – noe som for min del har innebåret nitide feilsøk og intensiv PHP- pluss CSS-sjauing, skjønt resultatet altså ikke ble så halvgærent, meg tykkes.

Hertil kommer at enorme mengder artikler – og permanente sider — trengte reformatering, parallelt med allehånde innstikkskonfigurasjoner, samtidig som nye skulle komme til. Kort sagt, en relativt spinnvill uke. Jada, jeg vet at jeg har skrytt på meg store foretaksweber, med intra- og ekstranett and all that jazz, på…

View original post 84 more words

Slike ting, hvormed dagene for tiden ere fylt:

I embeds medfør, vel at bemærke (denne bloggens apparisjon må nok avfinne seg med tilværelsen i skyggenes dal, ennå en stund, er man redd).

Summa summarum

Arbeidet dikterte lunsjpause, i betydningen pause fra lunsjpausen.

Vendte tilbake til lunsjbord, en katt – og en brødskive uten leverpostei.

La oss bare si at summen av berøvelsen og kattas berikelse, er noenlunde konstant.

Det daglige brød

Man skriver pressemeldinger. Tre i tallet – om like mange individer, om hvem man intet vet.

De er foredragsholdere, de tre, på et evenement hvis pressemeldinger ikke skal levne noen tvil om at det er the place to be.

Følgelig fordres det en viss entusiasme, et lite monn av halleluja.

Ifølge fruen sitter jeg i alle fall ikke i kassen på Bunnpris, hvilket i og for seg er sant.

Black as midnight

Pete Martell skjenker i en kopp kaffe til Dale Cooper og sheriff Truman.

Pete Martell: Mr. Cooper, how do you take it?

Dale Cooper: Black as midnight on a moonless night.

Pete Martell: Pretty black.

Denne bloggeren er intet unntak. Her inntas kopp på kopp med kullsvart espresso.

◎ܫ◎

 

20140723-124613-45973296.jpg

“Kan jeg gå hjem når det er 30 grader på jobb”, spør Aftenposten (under varemerket Osloby), og får til svar at arbeidsmiljøloven ikke byr på slike grenser, men at Arbeidstilsynet anbefaler en minimumstemperatur på 19° C, og 26° C som maks. Termometeret for oven derimot, viser at tempen bikker 34 lunkne i min ringe skrivehule – som foranlediger hyppig lufting og væskeinntak. Verst er det likevel for PC’n, som truer med å knele hvert 15. minutt (skjønt jeg rakk denne bloggposten, før den kollapset innenfor dette intervallet).

Og kan hende er det vel ikke bare bare å gå hjem, når man arbeider fra hjemmet? You may run, but you cannot hide, and all that jazz.

God sommer, da, De!

Vassili Zaitsev: En sniksskytters dagbok

Lesere med eksepsjonell hukommelse, vil huske at jeg for en halvannet års tid siden la siste hånd på oversettelsen av Vassili Zaitsevs (han som ble spilt av Jude Law i Fiende ved porten, De vet) Za Volgoi zemli dli a nas ne bylo, via Notes of a Russian Sniper. Siden har det, som bekjent, gått både vinter, både vår, og atter både vinter, mens forlaget pakket sammen, og overdro rettighetene til et nytt – som angivelig først skulle utgi boken våren 2014. Den skulle med andre ord være like om hjørnet.

Det var i alle fall hva jeg trodde, til jeg, ved en regulær inkurie, bet meg merke i noe umiskjennelig kjent, borte hos Norli i dag. For sannelig var det ikke den, utgitt i fjor, intet mindre. Fruktene av mitt ansikts sved, lest av utallige, helt, absolutt og holdent uten min kjennskap, hverken til lesing eller hverken utgivelse.

Litt betutta må jeg rett nok medgi at jeg er, over fraværet av stive permer, men den er i det minste kommet på prent, og det er jo også noe.

Forlaget er kontaktet, med stille bønn om to postale eksemplarer (som, ser jeg nu, er e-postalt bekreftet).

Men hvor er Godot?

Har sittet to timer med headset på, parat til telefonmøte, som først ble utsatt en halvtime, så nok én hel.

Siden ble det bare stille.

Det må skyldes headsettet.