There’s no denying that I’m tempted to continue regarding North Korea ruler Kim Jong-un with the amusement with which I have viewed him up until recently, but owe it to myself to remind me that even Adolf Hitler, despite his evil nature, was considered quite the clown.

As is Donald J. Trump.

As is Kim Jong-un.

Now that cannot be good.

Så nå tror vi Iran blir en stabiliserende faktor i Midtøsten, var det sånn?

Med ondt skal ondt fordrives

Letraset-gnukking for typografiske nostalgikere.
Letraset-gnukking for typografiske nostalgikere.

På tampen av 1970-tallet var man så mørkeblå, at den dype blåfargen muligens kunne vise seg vanskelig å skjelne fra de mørkeste nyansene av sort, der man, ved minste tegn til såkalte fredsaktivisters utspill, på skolens oppslagstavle, sporenstreks repliserte med manipulerte varianter, som logoen for oven (spør mine den gang smått fjetrede skolekamerater). To Letraset-overføringsbokstaver (t.h.) og en stensilmaskin, så har du et helt propagandaapparat at your fingertips.

Er det krig, så er det krig, og krigen var, som vi vet, like iskold som den anno 2015 later til å ha blitt, og man igjen befinner seg i skyttegravene, med Russlands-apologetene i gropene hinsides slagmarken (tro meg, jeg støter på dem, både på Twitter og på Facebook, rett som det er).

Joda, de mørkeblå valørene bleknet, til de ble så utvasket, at jeg sant å si ikke vet hvilken farge de har. Om noe, tilhører jeg antagelig det grå segmentet av det politiske fargespekteret, etter prinsippet er det anstendig, er det ok. Men på dette ene punktet, det sikkerhetspolitiske, forblir jeg like urokkelig Nato-tilhenger som i 1979, og har brukt mye av de ti siste årene på å advare mot Vladimir Putins hardcore nasjonalisme og ekspansjonstrang – både som president og statsministeriell de facto-president (i tandemokratiet med Medvedev). Ikke at noen hører, altså, men hva skal man gjøre? Det vil si … Bloggen har urovekkende høye besøkstall fra – gisp – Russland.

Mitt ja til atomvåpnene er imidlertid like betinget i dag, som det var den gangen de tjente som avskrekkende våpen, i terrorbalansens tjeneste. Warszawapakten hadde dem, vel vitende om at minste tegn til bruk, ville føre lukt ut i fortapelsen, liksom Natos bruk ville innebære Vestens – la oss fjese det: verdens – endelikt. Teksten fortsetter etter bildet.

Dr. Strangelove
Fra krigsrommet i Stanley Kubricks Dr. Strangelove, 1963.

En god deal mente og mener jeg, til støtte for den fortsatte overbevisningen om terrorbalansens nytteverdi.

Én faktor bidrar imidlertid til en nyansering, som nesten helt glimret med sitt fravær, like frem til 1990. Visst kunne vi se James Bond-filmer, med kriminelle syndikater og røverstater, som urettmessig tilegnet seg kjernefysiske våpen fra stormaktene, men det var og ble, ulikt i dag, en fiksjon.

Strangelove
Dr. Strangelove, i Peter Sellers skikkelse.

Mitt ja til atomvåpnene (her er det viktig å presisere følgende: Siden vi engang har dem!) betinger nemlig at de ikke kan være i gud og hvermanns besittelse. Med tanke på hvilke regjeringer vi velger oss, anser jeg for eksempel Norge en altfor ustabil nasjon, til at vi kan tiltros råderett over kjernefysiske våpen. Så strenge syns jeg nesten vi må være (så kan man selvfølgelig spørre hvordan man kan være så stokk konservativ, og likevel så skeptisk til våre høyrevridde).

Er vi det, kan atomvåpnene igjen vise seg et nyttig verktøy for opprettholdelsen av verdensfreden. Som det nu ser ut, er det derimot ingen grunn til å ta gledene på forskudd.

På den annen side tjener senere års geopolitiske tildragelser som lite annet enn bekreftelse på frem og tilbake er like langt-omkvedet. Også hva denne bloggeren, anno 1979 og 2015, betreffer. På dette ene punktet, vel at bemærke. Utover det, er man intet mindre enn ugjenkjennelig.

P.S. Man har det med å forutsette det ikke nødvendigvis helt opplagte, som for eksempel at alle har sett Dr. Strangelove. Har De ikke, fins det bare én ting å gjøre.

P.P.S. Foruroligende ofte viser det seg at ens bloggposter fordrer presisering, denne gang idet at hele posten forutsetter atomvåpnenes ugjendrivelige eksistens, og at den derfor primært handler om at de ikke kan tiltros hvem som helst. Denne bloggeren ser ingen bedre garantister for slike begrensninger, enn Den nordatlantiske traktatorganisasjonen, antagelig bedre kjent som Nato. That’s all.

NATO

– Slutt å fly Norwegian

Forrige uke fortalte Fremtiden i våre hender (FIVH) at Nordea som eneste bank i Norge investerer i selskaper som leverer komponenter til atomvåpen.

Skriver Aftenposten.no i dag (eventuelle skrivefeil = avisens egne).

– Kunder som vil være konsekvente, må slutte å fly Norwegian, som kjøper fly fra Boeing, sier Beslik.

(Leder for ansvarlige investeringer i Nordea, i anledning at Boeing også leverer deler til atomvåpenproduksjon).

Oy vey… Det var da også noe til svar. “Hvis dere skal boikotte oss, må dere boikotte Norwegian også, så!”

(Det siste en parafrase, vel å merke)