Bygda flommer over av hyttefolk i påsken, sin umiskjennelige vane tro, og far må, om aldri så motvillig, innrømme nederlagets absolutte totalitet, idet at datter, født på Ullevål og delvis oppvokst i Oslo og Bærum, hengir seg til nedsettende omtale av byfolk.

Mor: 1.
Far: 0.

Gremmelse

Oppsiden, selvfølgelig, er at pikebarnet for gjennomintegrert er å regne.

Hva er det med Bergen og omegn?

“Hva er det med Bergen?”, spurte jeg, i en bebloggelse om det skandalebefengte politidistriktet i vest her om uken.

Men det var før Operasjon Dark Room eksploderte i fleisen på oss, og åpnet for en omformulering:

Fra Dagsrevyen-innslag om Operasjon Dark Room. Skjermdump fra NRK.
Fra Dagsrevyen-innslag om Operasjon Dark Room. Skjermdump fra NRK.

Hva er det med Bergen – og omegn? Eventuelt WTF!?

Smått paralysert som jeg rimeligvis er, skal jeg, som ellers, ikke slutte meg til hylekorets korsfestelses- og kastrasjonskrav, men fjetres like forbannet over forekomsten i eget nærområde – og over at de over 5000 brukernavnene politiet har avdekket, i all hovedsak er norske.

Hører De? 5000+!

Hva er det som skjer med oss? Eller var det alltid slik? Er vi bare blitt mindre flinke til å feie uhyrlighetene under teppet?

Jeg er usikker på om jeg egentlig ønsker svaret.

How to kill a team spirit

There are soccer moms and there are handball daddies, to which yours truly counts himself, with everything it entails – occasionally the strangest of things.

In the aftermath of yesterday’s match, which our 13-year-old girls lost with a considerable margin, I recoiled at the sight of another parent calling for a meeting with players and parents attending, in order to discuss certain girls’ tendency to focus more on their own looks than on the game (presumably not their own daughter).

Unwilling to stoop to a level where I start concerning myself with other parents’ daughters and their effort or lack thereof, or indeed to what extent they care about their own looks, I am, of course, reluctant to attend a meeting in which just that subject is up for discussion.

Nevertheless, since my own daughter may very well be debated, I am left with no other option but to attend in defence of her honour, with her by my side.

Yes, these things definitely need to be addressed – on a one-on-one basis, between coach and player, between each player and her parents, as opposed to a gathering of all your teammates and their parents, as it now turns out.

Considering what this kind of scrutiny does to a fragile girl, barely into her early teens, susceptible to criticism as they are (speaking for all of them), under harsh collective and “grown-up” critique, I look forward to tomorrow’s meeting with much dread, afraid the meeting forebodes the end of the team – in any event; the team spirit (my own daughter has already expressed a desire to quit as a result).

And to think that it’s all the parents’ doing, in times where bullying is so high up on the agenda … Or so they say.

Of course the need for this meeting is defended under the pretence that no individual girls are named, but the girls know, goddamit the parents know.

Pardon me for saying so, but this meeting stinks to high heaven. At any rate, to say that I’m deeply shaken wouldn’t be much of an exaggeration.

Photograph: Handball players (older girls – not daughter’s team). Blogger’s own photo.

Pettersonsk potetferie

Datter (13) på sofa med laptop og headset.

Fatter (54): Jasså, jenta mi, er det Netflix & chill?

Datter (13): Eehhh …

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Beskjemmet blogger.

P.S. Men hun kjempet med å holde latteren tilbake. Det skal jeg ha.

Ikke ny seksuell lavalder i Tyrkia – ennå

Søndag: Kollektivt ramaskrik over at den tyrkiske forfatningsdomstolen i sommer angivelig fattet vedtak om at den seksuelle lavalderen i landet skulle endres, fra 15 til tolv år.

Tirsdag: Et samlet SoMe-korps ivrer etter å tilbakevise påstanden, fordi tyrkiske myndigheter, og dermed en dansk journalist, gjør det.

I den virkelige verden: Den tyrkiske forfatningsdomstolen avviste en ny lovtekst i juli. Den gamle loven blir dermed stående, til en ny lovtekst foreligger i desember, med virkning fra januar 2017.

Det betyr ikke at den nye lovteksten, når den omsider foreligger, tar høyde for at tolvåringer ennå er barn. En påstand jeg våger, simpelthen fordi vi snakker om et land som fengsler journalister og opposisjonelle, dreper etniske minoriteter for fote, og ledes av en statsleder som har tilegnet seg privat kontroll med statlige anliggender (inkludert massiv fyring og hyring av dommere), med Det muslimske brorskapet som moralsk og ideologisk kompass – en bevegelse med svært frynset rykte, hva seksuell omgang med mindreårige betreffer.

Det samme kan man i og for seg også hevde om Tyrkia selv:

Følgelig fins det ikke fnugg av grunnlag for å senke skuldrene riktig ennå. Snarere tvert om.

Og så skal det selvfølgelig bli spennende å se hva Erdoğan ville oppnå med å sparke noen tusen dommere i sommer.

Høsten vil vise, er jeg redd.

Foto: Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan (fra Wikipedia).

Skoleferie

Fatter (54): Snuppa mi, klokken er over halv tolv, så nå er det på tide å stå opp.

Datter (13): Uhuuu, men jeg fikk ikke sove før klokken var fire i natt!

Fatter (54): Ah, men da så. Da trenger du sikkert ikke å sove før fire i natt heller.

Datter (13): Skaff deg et normalt profilbilde, som andre foreldre.

Jarle Petterson - profilbilde
Far på Face.

Toppillustrasjon: Nesevis datter. Bloggers tegning.

Kleine middagssamtaler 1

Datter: Klassen skal på tur til Ragnhildhålo i morgen.

Mor: Husk å ta på gummistøvler, så du ikke blir våt på føttene.

Far: ( . . . . . )

Valgets kval

I Norge har vi en utmerket ordning, som gir skoleelevene adgang til å velge et ekstra fag, fra et forholdsvis stort utvalg utenfor pensum. Personlig så jeg frem til å få et forsprang i tysk eller fransk, som begge var obligatoriske C-språk på gymnaset (etter at Kina ble en økonomisk stormakt, er kinesisk blitt svært populært blant åttendeklassingene). Denne høsten blir den samme muligheten vår datter til del, og i går kom brevet fra skolen, med tidender om følgende valgfags-tilbud:

  • Teknologi i praksis
  • Fysisk aktivitet og helse

Men det er selvfølgelig ikke alt. På ungdomsskole-trinnet plikter norske skoler å tilby ekstra fremmedspråk, utover engelsken, supplert av engelsk fordypning, av hvilke datteren har disse valgene:

  • Spansk
  • Engelsk fordypning (eller “fordjupning”, som det står i brevet)

Det første utvilsomt et utslag av kommunens milde spanierinvasjon under finanskrisen.

Si hva De vil, men det forekommer en muligens at tilbudet setter “valg” i “valgfag” i et noe spesielt lys. På den annen side er det jo lett å bli svimmel av stor valgfrihet.

Med det sagt, er det kanskje en sjanse for at kommunen er overmoden for en hastig sammenslåing?

 

Tideverv

Så var man tenårings-far igjen. Det er gått fem år siden den yngste av storebrødrene ennå befant seg under tyveårs-merket, og merkene, merkedagene, står i kø, nesten uten at man merkes av det, får vi håpe. Utover å fastslå at årene visserligen flyr, som de gjerne har for vane.

For akkurat nå, idet denne bloggposten slippes, klokken 15.26, er det på streken 13 år siden veslejenta første gang så dagens lys, og for et lys! Solen skinte om kapp med mor, far og barn, over Ullevål, et lite stenkast fra hjemmet, som om det var midtsommer. Det er klart en gammel far blir myk og varm om hjertet!

Siden det snart er syv år siden vi forlot det østenfjelske, er vi ikke fullt så bortskjemt med solstrålene lenger, men under over alle undere: I dag stråler de, like sterkt som den søndagen. Det er noe med den jenta!

Til sommeren fyller den mellomste 25, ikke å forglemme storebrors 28-årsdag, en måneds tid deretter (han var to da far var på den alderen!).

Og du tenker Shit! Er det rart tidens forgjengelighet kjennes påtrengende?

Ikke desto mindre er det ikke fritt for at stoltheten presser seg frem, sammen med takknemligheten over å få lov til å være del av tre praktfulle, unge menneskers liv – av hvilke det siste i rekken feires i dag.

Her vanker, foruten gavene, kort til bankkonto – og Facebook-konto. Far bør med andre ord vokte sine ord, i alle fall i sosialmedial forstand. Der har du en utfordring!

Solen skinner, som den 30. mars 2003, og i kveld blir det kake!

Gratulerer med dagen, min “lille” øyensten.

Andre boller

Familien, det vil si den delen av den som ikke er strøket over langfjella for helgen, er behørig innrettet på fastelavns-feiring, med alt som hører til.

Som disse bollene, just bakt av datter (12), med litt bistand fra fatter (53).

“Fastelavnsris”!?

Jeg skal gi Dem fastelavnsris …

Hvorom allting, blir de inntatt i aftn, med sedvanlig garnityr.