Krøkere krokere

Den skal, som bekjent, tidlig krøkes og så videre, noe som i og for seg også ble klart, da jentungen kom trekkende med denne boken i dag, hjemlånt fra skolebiblioteket, og utvilsomt inspirert av flere Anne Frank-gjennomlesninger gjennom årene, skjønt det forekommer meg at Jan Erik Vold representerer et ørlite byks på den litterære skalaen.

Vi snakker Ruth Maiers dagbok, selvfølgelig, som neppe er videre lystelig lesning, men så tror jeg vel også avkommet er slik disponert, og ventelig får utbytte av den. For alt jeg vet, tjener boken sågar som innfallsport til Gunvor Hofmos univers, for hun er nok disponert for det med.

Alt i alt kvalifiserende til alpeluen hun har bedt meg hente i boden, skulle jeg mene (check ✅).

Foto: Ruth Maiers dagbok. Bloggers foto.

Bøker: Innhold eller pryd?

Husets årvisse omkalfatring, i regi av ens bolde viv, er i full sving. Som alltid, påkaller tildragelsen det uvegerlige spørsmålet om hva vi skal gjøre med bøkene.

Det må medgis at det hersker en viss uenighet om saken, idet at fruen aller helst beholder de innbundne, og skroter de fleste mellom myke permer. Selv sverger man nok helst til overbevisningen at bøker hovedsakelig dreier seg om innhold*, pryd dernest. For at bøker er et hjems fremste smykke, kan det umulig herske tvil om, men det er jo ikke derfor vi beholder dem.

Eller?

Jeg vet da faen … Vi er kanskje litt sære, vi som på død og liv må holde ordet så forbannet hellig. Og så tenker jeg at innpakningen er relativt underordnet, når man først skal stille sin kulturelle kapital i skue. Men det er klart, det kan fort bli mindre av den.

Bill.mrk. Engstelig

– Scener fra et ekte skap

P.S. Det skulle vel aldri være en bok-selfie?

Herværende blogger inni et boktårn i Prahas hovedbibliotek. bok bøker books
Herværende blogger inni et boktårn i Prahas hovedbibliotek.

*Misforstå meg endelig rett, det er nok fruen også, uten at det dermed fjerner uenigheten om de stivpermedes angivelige overlegenhet.

Tower of wisdom

Prague’s central library harbours a little treasure, on top of shelf upon shelf of literature, namely this tower of books, found in the library’s lobby:

You can have a quick peek inside, too, and get a glimpse of infinity, provided by the mirrored floor and ceiling:

We never quite got around to visit the “biblical” main attraction, though, the Clementimum, which will have to wait until next time (according to our daughter there will be one).

FUN FACT: There are more libraries than grammar schools in the Czech republic, as many as one per 1,971 Czech citizens, adding up to a total of 6,019 libraries. Czechs visiting libraries also buy more books than most; in fact 11 books a year, on average, according to the New York Times.

Omforladels

Man har, i ett og alt man skriver, som utgangspunkt at bloggen er så obskur, at den på det nærmeste er for dagbok med hengelås å regne, men vet vel, innerst inne, at det kanskje ikke er sant.

Sladdet bok
Blogger med bok han ikke har videre sans for, skjønt han granngivelig har oversatt den, og derfor fant en besladdelse på sin plass.

Ikke desto mindre behandler jeg den som en, og vil nok, under den forutsetningen, fortsette å skrive det som måtte falle en inn. Som da jeg her i går, mest for meg selv, fastslo at jeg ikke setter fantasylitteraturen videre høyt. Det er ikke den eneste sjangeren jeg misliker, men den topper nok, som jeg poengterte, listen.

Som regel passerer bloggerens uteskelser ubemerket, men denne gangen ble man tatt i skole på Twitter, med beskjed om hvor besynderlig det er at “Krim og fantasy gir kred å ikkje like”, og at det derfor er “[…] sos. akseptabelt og sosiokulturell markør å seie det høgt”. Foruten, selvfølgelig, at slik kritikk angivelig føyer seg inn i et mønster jeg må medgi at jeg ikke har sett så mye til (men hvis eksistens man ikke dermed betviler).

Det tjener ingen hensikt å nevne navn, men det var da jeg kom til å huske at min Twitter-kritiker selv begår bøker innen sjangeren, noe som rimeligvis påkalte et visst monn av konduite, og, muligens, behov for å jekke ens mangelfulle fascinasjon noen hakk ned. For alt jeg vet, kunne nyss nevnte kritikers bøker bidra til å endre mitt syn på sjangeren, selv om jeg ikke akkurat holder pusten.

Jeg forstår i alle fall indignasjonen, og skulle helt sikkert ikke ha uttalt meg på et fullt så generelt grunnlag. Uforbeholdne beklagelser, derfor, uten at det betyr at jeg for fremtiden vil behandle bloggen som annet enn et verktøy for svært interne nedtegnelser, dog.

Når alt kommer til alt, insinuerte gårsdagens bepostelse ingenlunde at fantasy-litteraturen er dårlig. Bare at den ikke passer meg, og mine urealistiske krav til realisme.

Det er med andre ord lite som taler for at andres innsigelser med det første vekker noen fantasyentusiasme i en, uten at jeg dermed forholder meg uforstående til at entusiastene finner det uforståelig.

Men for nu: Mea culpa.

At jeg ikke like sjangeren, må på ingen måte forstås slik at jeg mener andre ikke bør like den. Bare så den misforståelsen er ryddet av veien. Vi har alle våre preferanser.

Toppfoto: Jim Carrey i et promobilde fra “Dumb and Dumber 2”. Foto fra Universal Pictures

Galleribesøket

Fra We go to the gallery, Miriam Elia, 2014, Dung Beetle forlag.

Nu skriver også jeg bok

Jeg liker å skrive, det er ikke det, men å begå en bok, forekommer meg i overkant – enda denne bloggens samlede verker med letthet akkumuleres til en. Skulle jeg nå likevel ha kastet meg i det, måtte tittelen bli Hvordan få mer ut av alt – eller Håndboken for den som har mer enn samtlige av sine forfedre (sammenlagt), og likevel syns det mangler noe, hvis omslag alt ligger klart, i påkommende tilfeller. Ja, om en forlegger skulle rammes av forbigående delirium – og dermed kjenne sin besøkelsestid, som h*n aldri før har kjent den. Tar jeg ikke mye feil, hadde den fanget tidsånden, på noe vis – eller der Zeitgeist, som det heter, om man har planer om å bli tatt på alvor i litterære kretser (noter det, Petterson).

Nedsiden er, selvfølgelig, at jeg kun rår over et minimum av skriveferdigheter, mens temaet forekommer meg en smule fjernt. Men så ville jeg vel ikke bli den første som begår skriverier over emner som befinner seg milevidt unna skribentens kunnskapsfelt, i den grad jeg har noen. Som lesere er vi nemlig prisgitt forfattere som a) vet hva de skriver om, uten ett skriveført ben i skrotten, eller b) skriver guddommelig, uten den fjerneste formening om hva.

Som språkelskeren jeg engang er, skulle jeg ønske jeg kunne regne meg til de siste. Null substans, men tyve i stil. Jeg tror det kunne ha slått an. Forgylte plattheter over lavtflyvende sko, i stive permers trygge favntak. Der har du meg.

Faren er, selvfølgelig, at forleggeren antagelig måtte hanskes med langt mer enn skytegale jihadister, som følge av en folkelig fatwa landet neppe har sett maken til, siden Sangen om den røde rubin. Om det må være lov å gi fantasien fritt utløp, nu som vi er så godt i gang.

Jeg skulle skrive som Sigurd Hoel reinkarnert, hvor alle karakterene er dis, og snakker penere enn Ole Torp – og det, til alt overmål, i en håndbok. For her snakkes grense- og sjangersprengende litteratur, kan du vite. Teksten fortsetter etter bildet.

HP-sjef Anita Krohn Traaseth og programleder Ole Torp i NRK2s Debatten, mandag 17. mars 2014 (tekstingen, som er ordrett, er tilføyd av bloggeren selv).
Penere enn Ole Torp.

Men først, altså, gjelder det vel å lære seg at skrive. Bare jeg slipper løkkeskrift.

Hva Zeitgeister for øvrig betreffer: Det skulle vel ikke være et nytt nettbrett til vinterferien, frue?

telezeitgeist

Skrev han, og falt i tanker om nylige refleksjoner.

Oy vey, De.

Men for å være helt ærlig, hadde jeg bare lyst til å lage bokomslaget, som er så fingert, at det synes for det blotte øie. Det ble bare for dumt å dele, helt uten noen form for rettferdiggjørende rasjonale. Da er rådene, som bekjent, dyre – om de involverer aldri så mange krumspring (skjønt den som kun tar spøk for spøk, og så videre).

Imponerende teknologi

Jeg delte denne på Facebook i går aftes, men syns vel strengt tatt den bør bli mine ærede blogglesere til del også, for dette var imponerende saker. Spørsmålet er bare om forfatterne klarer å holde tritt:

Imot naturen: At long last

Fruen kom hjem fra Mammut-salg i går. Hun hadde bare sveipet innom bokhandelen, sånn i forbifarten, og rasket med seg Tomas Espedals Imot naturen, siden hun sikkert var lei alt maset om at Tomas er en barndomsvenn, hver gang fjeset spretter opp på fjernsynet eller hvor det nå er – og jeg sant å si ikke har lest noen av bøkene hans på femten år, tror jeg visst det er (Hotel Norge eller Blond, jeg husker ikke lenger helt). Det var en følge av at jeg møtte ham i ett av Bergens vannhull, en lørdags ettermiddag. Ham, og min eksforlovedes venninne, Kjersti (en skulle nesten tro jeg var havnet i et espedalsk drama, når sant først skal sies).

Med sine 164 sider, var den utlest alt i går aftes, men ga likevel valuta for pengene, enda man kanskje skulle ha forventet flere sider for 129 spenn på Mammut-salg. Men hvilke sider! Og sammenlignet med en kinobillett … Jeg er selvfølgelig fruen evig takknemlig, for er det én mare som har ridd samvittigheten, år om annet, er det mitt livslange svik mot Tomas’ forfatterskap, og dette ga, som forrige gang, mersmak – enda det ikke førte noensteds sist. Det tror jeg ikke skal gjentas.

Noen anmeldelse, i egentlig forstand, får du ikke av meg. Til det er den for gjennomanmeldt nå, tre år etter utgivelsen. Og dertil belønnet med bragepris. Og så er jeg blottet for anmelderens forutsetninger, dessforuten, hva de nå mon være. Men én ting, eller to, vil jeg si:

Han har en gudbenådet penn, den gode Espedal, tross gyldendølenes sviktende korrektur, hvis vanligvis resulterende ergrelser er som bortblåst, takket være en formidlingsevne og fortellerglede, som er paret med et nær poetisk språk – og et rystende livsløp.

Fiksjon, virkelighet og påtagelighet

Han nevnte det ikke med én stavelse, der vi satt over pilsene våre for femten år siden, enda han befant seg midt i tumultene, skal vi tro Imot naturen. Og det gjør jeg. Senere er jeg blitt klar over at hans avdøde kone, Agnete, som får behørig omtale i boken, også var ett av mine gamle bekjentskaper, fra russetiden, som jeg husker svært godt – just fordi hun var like spektakulær, like teatralsk som Tomas beskriver henne. Takke faen for at hun ble russerevyens prima donna (særskrivingen er, av flere grunner, italiensk, ikke norsk).

Etter – i affekt – å ha forlatt en utro Agnete i Oslo, der de begge kurses i Norad-regi, returnerer Tomas sporenstreks til Bergen, hvor han ikke lenger har noe igjen:

Hvor skulle jeg gjøre av meg? Jeg hadde en kamerat som var i byen, han bodde i foreldrenes hus i Eikeveien. Jeg tok bussen til Hellen Skole, gikk ned svingene til huset hvor jeg hadde vært så ofte som barn. Det var altså en reise tilbake; jeg måtte finne et eller annet holdepunkt, et utgangspunkt, kanskje, jeg visste ikke, gikk i en tåke og et kaos som førte meg akkurat hit.

Eirik åpnet døren.

Tomas Espedal i Bokprogrammet, NRK2, 5. november 2013.
Tomas Espedal i Bokprogrammet, NRK2, 5. november 2013.

Når han skriver det, vet jeg ikke bare hvor Eikeviken er. Jeg vet hvem Eirik er. Vi tålte ikke synet av hverandre i ungdommen, Eirik og jeg, som politiske horn i hverandres sider. En reise tilbake, if ever I had one.

Tomas skriver at han i løpet av besøket, som overnattingsgjest, presterer å sette huset i lys lue. Det får meg til å grunne på hva som er biografisk, og hva ren fiksjon. Uten at jeg dermed stenger for alle eventualiteter.

Skulle det derimot, som jeg mistenker, være biografisk, er det til å miste pusten av. Noe jeg granngivelig var nær ved. Utroskap, gryende oppbrudd og ildspåsettelse i én og samme momang, er voldsomt nok i eventyrenes verden!

Likevel blir det altså en veldig nær opplevelse, det å lese Tomas’ utlegninger. En reise tilbake i tiden, med klare bilder av hans mor, far, søsteren Christine (rett nok ikke nevnt i boken), venner, og av Tomas selv. Enda vi har befunnet oss i separate verdener, like fra tidlig barndom til i dag, blir tangeringspunktene ytterst … skal vi si tangible? Skildringer om og av en venn jeg en gang satte veldig høyt, og som med dette når minst like store høyder.

Ærlig, sårt, vondt og vakkert

“Si meg, er han en gammel gris”, spurte kone pone, etter å ha bladd gjennom bokens første sider.

“Nei, det tror jeg da ikke”, svarte jeg, og tenkte at gamle griser griser best, “men han har levet, og har valgt en selvkonfronterende, nesten smertelig ærlig og utleverende fortellerstil”. Jeg leste de første sidene, og skjønte hvorfor hun hadde spurt. Men den var et fortellergrep, den innledningen, som åpnet en beretning som var vakker, skjør og vond, og som rystet meg til det innerste. Bokens tittel, Imot naturen, spiller på skammen forbundet med forholdet mellom en eldre mann og en “jente”, som han skriver. Dog ikke mer jente enn at hun befinner seg på den rette siden av tyveårs-grensen, for dem som måtte mistenke annet. Skambelagt, ikke desto mindre, på en måte forfatteren belyser innsiktsfullt, om enn en smule egosentrisk, som alle elskende, vil jeg tro.

Var det dette ville, gale livet Tomas hadde levd? Jeg syntes jeg hadde vært gal, men dette overgikk det meste, skjønt I get him, som de sier utomskjærs. Som de aller fleste, er jeg blitt min skjerv intensitet til del, jeg også, om det er aldri så tilbakelagt. Og det er så grenseløst gjenkjennelig, alt sammen. Boken måtte leses ferdig i går. Å legge den fra seg, var overhodet ingen opsjon.

Men faen, Tomas … Virkelig?

Ingen Knausgard – heldigvis!

Tomas Espedal er en utleverende forfatter, men det er seg selv han byr på – ikke, som Karl Ove Knausgård, omgivelsene. Eller, som Tomas’ store kjærlighet, Janne, sier, mens de synkronleser Knausgård til sengs:

Leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun.

Så leste de videre, og Tomas bare:

Leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Selv kommer jeg aldri til å lese ham. Tomas Espedal derimot …

Drit i kulturkjerringene, nå trenger jeg et nytt fix.

Så hvor begynner jeg? En vill flukt av parfymer (1988), får vi tro. Tomas Espedal er ikke fornøyd med sitt tidlige forfatterskap, men jeg mistenker koketteri. Så spar jeg meg gjennom resten av repertoaret, på tolv bøker, inklusive Hotel Norge eller Blond – jeg husker fortsatt ikke hvilken. For den tolvte, av i alt tretten, den har jeg i alle fall lest.

P.S. Men Tomas, du skriver pretty damn close to riksmål, altså.
P.P.S. Faen, er det du som er avbildet på omslaget!?

Overpriset norsk kultur

Du vet, det er en grunn til at norske bøker, aviser, ja norsk kultur som sådan, er så kostbar. Vi er nå engang altfor få til å dele på produksjonskostnadene, med de priskonsekvensene det får.

Svaret er rimeligvis at vi ikke holder oss med dem, men vender blikket mot utlandet – engelskspråklige bøker, aviser, musikk … Og så videre.

Det lyder som en retorisk provokasjon, sant? Men det er min oppriktige mening. Når alt kommer til alt, har vi heller ikke stort å fare med.

Så kan anti-multikulti-nissene finne annet å bedrive.

Men la det for Guds skyld ikke hindre dem som ønsker å tilby anstendig priset norsk kultur, blottet for alle profitthensyn, som er blitt oss nordmenn så kjære.

P.S. Problemet er selvfølgelig ikke at det enkelte forlag, den enkelte forfatter, oversetter (I ought to know), maler, komponist, musiker, journalist eller skuespiller er for dyr. Formodentlig tvert om. I forhold til markedets størrelse derimot, forblir prisen skyhøy, og, for meg, helt uaktuell (dels også fordi jeg finner norsk kultur drepende kjedelig, naturligvis, men det er en annen skål).

Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Nesbøs Fugl og Fanteri

Jo NesbøTil tross for at jeg ennå ikke har lest så mye som én stavelse fra Nesbøs hånd (som en anti-mainstream-øvelse, er jeg redd), kan jeg ikke si annet enn at Arne “Hjorthen” Hjorth Johansen treffer veldig bull’s eye her, slik jeg tolker sirkus Nesbø – og forfatterens offentlige vesen. Utdrag først. Les så (eller for pokker, gå rett på linken):

Jeg vet ikke helt hvor det gikk galt. Jeg digget Di derre. Før de slo gjennom med den sjarmerende men litt teite låta om jentene som kommer og går hadde jeg lært meg opptil flere av sangene på debutalbumet på gitar. Den såkalte DH-rocken er utskjelt og diskreditert, men Di derre fortjener ikke den skjebnen. Vel var de kanskje et litt traust rockeband rent musikalsk, men med Jo Nesbø hadde de en av de aller beste historiefortellerene norsk musikk noen gang har sett. Den anerkjennelsen skal de ha.

Les resten på Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Nesbøs Fugl og Fanteri.