Vår sårbare infrastruktur

Det fins mange grunner for min sterke skepsis til privatisering av en rekke samfunnskritiske tjenester, hvori innbefattet telekommunikasjon, men jeg nøyer meg med å fastslå at jeg, siden tretiden i går, har vært telefonisk utilgjengelig for forretningsforbindelser, så vel som familie og venner.

Noe jeg oppdaget akkurat idet jeg skulle gjennomføre et viktig telefonmøte, i forbindelse med et kritisk prosjekt, som skal være ferdigstilt over helgen, og som betinger fortløpende kommunikasjon gjennom den.

Til min store lykke har jeg imidlertid ikke bredbånd hos samme leverandør (underforstått: hos Telenor), slik at jeg faktisk får arbeidet (og publisert denne bloggposten) gjennom helgen. Mange her omkring, hvorav de fleste næringsvirksomhetene, er ikke like heldig.

Til mine forbindelser: Det har liten hensikt å ringe, men under de rådende omstendigheter, følger jeg e-posten, selv om det er helg, og andre digitale kanaler.

(Om ikke akkurat her.)

Bygda flommer over av hyttefolk i påsken, sin umiskjennelige vane tro, og far må, om aldri så motvillig, innrømme nederlagets absolutte totalitet, idet at datter, født på Ullevål og delvis oppvokst i Oslo og Bærum, hengir seg til nedsettende omtale av byfolk.

Mor: 1.
Far: 0.

Gremmelse

Oppsiden, selvfølgelig, er at pikebarnet for gjennomintegrert er å regne.

Du vet du har forsømt din indre tabloidblogger, når du begår en bloggpost om landsens homser og øl, under overskriften “Storm i et ølglass” – og kunne ha skrevet “Gay på landet”.

Disgusted by the blogosphere, blogger reverts to … blogging. Blogger's elf portrait.
Herværende blogger.

Rural districts can’t be cities – and never will be

FUN FACT: Recent Norwegian discourse reveals a widespread misconception that even the remotest village deserves every single advantage found, not only in cities, but in the capital itself, while the capital, on the other hand, is worthy of total annihilation.

I’m looking forward to that. Knock yourselves out.

This is, by the way, where I live:

Kattaland Panorama
Whence this blogger hails (shot on a summer day).

How wrong they all are is fairly self-evident, so shan’t try to elaborate, except to ask what they think the point in having a capital may possibly be.

Also (for Norwegian readers):

Kødda. Det fins ikke ett ungdomsparti i kommunen engang – eller andre tilbud som bidrar til å skape samfunnsengasjerte ungdommer.

Dels, utvilsomt, fordi det knapt fins ungdommer i egnen, men også fordi det ikke oppfordres til den slags.

Og så fikk far et påskudd til å mekke fanzine anno 1977 eller så (bare forsiden, da), med ganske andre midler enn forna da’rs skrivemaskin, saks og lim.

P.S. Ok, så jeg kan fleipe med det nå. Sannheten er imidlertid at jeg får vondt i magen av at tenåringsdatter må vokse opp under slike forhold. So there.

Bør også politiet være oss selv nærmest?

De fleste har formodentlig fått med seg at landet i dag ble vedtatt 126 “tjenestesteder”, de fleste av dem lensmannskontorer, fattigere, utvilsomt til høylytte protester fra dem som nå må vinke nærpolitiet farvel.

Selv er man så heldig å bebo en kommune som mirakuløst nok ikke mister sitt, men tror nok temperaturen hadde steget, også her omkring, skulle vedtaket vise seg å omfatte oss. Protestene våre pleier å være ganske heftige, nemlig – de gangene det er vi som rammes, vel at bemærke. Det er det imidlertid og for anledningen ikke, om det kan bidra til å forklare tausheten på denne kanten, hvor nærpoliti-reformen ikke har slått ut i full blomst.

Hvor utypisk det enn måtte være, drister man seg likevel til et lite varsku – på hele landets vegne. For visst skal politiet bli mer robust, som det heter i departements- og direktoratkretser, men det er vel ikke så sikkert det er til rare hjelpen, om hjelpen kommer én time à to for sent.

Vi er nemlig, og som alt benevnt, oss selv nærmest. Det må politiet også være.

Oss, altså.

Nærmest.

Tross alt er det ikke alle ting vi, med kjappe pennestrøk, kan “effektivisere” oss bort fra. Kriminalitet, for eksempel, tror jeg muligens er blant dem.

Og der var juletreet i hus. Egenhugget i egnens skog i dag. Tror ikke?

Exhibit A:

Juletrehogst juletre skog Jarle
Villmarkens sønn fanger juletre. Fotograf: Datter (13).

Værforholdene innbyr imidlertid ikke til verdens juleste julestemning, men vi har jo ingen menneskeskapte klimaendringer, så da så.

Det bør muligens, og i rettferdighetens navn, anføres at husbond og viv delte på sagingen, dog. Treet oppi toppen er for øvrig også egenhendig. Tegnet, vel at bemærke. Svært hastig, som en vil se, og hovedsakelig ved hjelp av polygoner, så big deal, right?

Bedre bygde-kollektivtilbud da, kanskje?

Man registrerer Bygde-Norges innvendinger mot økte kostnader ved bruk av privatbil.

Omkvedet later til at det er lett å være miljøverner i byene, hvor en kan hoppe på en buss eller trikk på annethvert hjørne, men at det ikke er fullt så enkelt her på landet.

Løsningen på problemet er imidlertid ikke å gjøre det billigere å bruke privatbil på bygda.

Løsningen er et bedre kollektivtilbud på bygda.

Skjønt vi vel er smertelig oppmerksom på at bygda ikke er liv laga, og at befolkningskonsentrasjon – til byene – er den beste løsningen på det meste (man ironiserer for ordens skyld ikke).

Dersom atte, hvis om atte

Hadde vi hatt busskur med display her omkring, hadde tidene sett slik ut, skulle vi slumpe til å miste 12.25-bussen:

Holdeplass-display buss kollektivtrafikk
240 minutter til neste buss. Bloggers grafikk.

Men det har vi ikke, så jeg måtte tegne et selv. Vi får være glad vi overhodet har skur. Just det er ikke alle holdeplasser i egnen forunt, ser De.

Det står ikke til å nekte at det fortsatt, etter syv år, kanskje oppleves litt stusselig, når du er vant til slike budskap på taket av trikkeskurene:

Fem minutter Oslotrikken trikk
Fem minutter mellom hver trikk. Bloggers grafikk – om enn med feil typografi (skulle nok ha vært Frutiger).

For øvrig går det overhodet ingen på lørdagene. Men det stopper ikke der.

Så om jeg hører noen klage over hovedstadens kollektivtilbud nå, tør jeg ikke svare for egne handlinger.