Kritik mot Norges feghet inför cancersjuk nobelpristagare | InBeijing – följ Kina!

Den kinesiska aktivisten och tillika nobelpristagaren Liu Xiaobos öde fortsätter röna uppmärksamhet världen över. Som jag skrev här på InBeijing förra veckan – och ännu längre i Expressen – så förflyttades Liu nyligen från fängelse till sjukhus sedan han diagnostiserats med dödlig och långt framskriden levercancer. Diagnosen väckte misstankar. Varför hade den långt framskridna cancern inte upptäckts tidigare? Och varför är det först nu som Liu Xiaobo får vård? Fallet kallades “politiskt mord” av vissa. Vidare avslöjades att Liu inte ens vid detta skedde släpptes fri, fick ta emot besök eller ens återvända till Peking för vård. Fast på ett sjukhus i närheten av fängelset i nordöstra Kina, meddelade Liu Xiaobo förra veckan sin fru Liu Xia önskan om att åka utomlands för behandling. Sedan Liu Xia spred meddelandet har bland annat EU, USA, Kanada, Taiwan och 154 tidigare nobelpristagare uppmanat Kinas president Xi Jinping […]

Les mer: Kritik mot Norges feghet inför cancersjuk nobelpristagare | InBeijing – följ Kina!

På høy tid at gamle Norge fikk litt oppmerksomhet.

Om ikke annet, så i den hjemlige pressen.

VG Spessial.

Memet for oven er naturligvis hjemmesnekret.

Når flagget følger fisken – Aftenposten

I Kina har Norge vært fremstilt som en angrende synder. Ikke så rart når Erna Solberg oppfører seg som nettopp det. Hun burde heller reist mer som seg selv.

Aldri tidligere har så mye norsk fintfolk lagt påskefeiringen til Beijing. Det er lett å forstå. Det har meget stor betydning for Norge at vi igjen er på talefot med et land som snart er verdens mektigste. I mellomtiden har vi lært en lekse om den asiatiske gigantmaktens nasjonale psyke, ofte på grunnleggende kollisjonskurs med vår egen.

I seks år er Norge blitt straffet for Nobelkomiteens uavhengige valg av den kinesiske dissidenten Liu Xioabo som fredsprisvinner. Det har det vært verdt å stå opp for. Børge Brendes desemberavtale var likevel en seier for politisk fornuft. Den var et vellykket kapittel i vår utenrikspolitiske forhandlingshistorie. Også fordi avtalen ikke representerer et knefall for uakseptable krav. Det vet vi fordi den i sin helhet var åpen, også det et viktig trekk.

Kilde: Når flagget følger fisken – Aftenposten

Spot on, Stanghelle!

Det var ikke moro å være EU på den tiden.

Predictable bastards

As we all know by now Russia’s Vladimir Putin just decided not to retaliate for Barack Obama’s expulsion of 35 Russian “diplomats” yesterday.

I could have told you that (tweeted about an hour prior to Putin’s announcement):

That, of course, and the fact that Putin wants to start off with a clean slate once Donald Trump has been inaugurated a few weeks from now.

Top illustration: America’s president-elect Donald Trump and Russia’s president Vladimir Putin. Blogger’s own drawing.

As someone who’s been trying to draw his readers’ attention to the fact that the cold war has been raging for years (or in fact never really ended), this blogger isn’t the least bit suprised by the latest development in Russo-American relations, except one would perhaps not expect the kind of childishness currently unfolding.

With the exception of a certain bare-torsoed leader and his minions, maybe:

And, although my sympathy for Ukraine should be no secret:

Donald Trump’s phone call to Taiwan’s president Tsai Ing-wen.

Slightly comparable to Norway’s peace prize to Liu Xiaobo.

Hvorfor USA mangler osloambassadør, og hvorfor vi tror USA mangler osloambassadør

Du ser USAs utenriksminister John Kerry på Dagsrevyen, sammen med vår egen Børge Brende, bedyre at det utelukkende er “innfløkte politiske prosesser” som er skyld i at USA har manglet ambassadør i Norge siden september 2013.

Innerst inne vet vi likevel at Norge neppe står høyt på ønskelisten hos amerikanske toppdiplomater (la oss like godt være ærlig; hos noen toppdiplomater), og at det som gjør prosessen så innfløkt, er at de som gjerne vil, ganske enkelt ikke får det til.

Som George James Tsunis, som, da han ble grillet for jobben, mente Norge har en president*. På spørsmål om handelsforbindelsene mellom Norge og Russland, leverte han følgende svar:

Det er … eh … mange ting som … eh, mange markeder som vil fortsette å åpne opp … ehh …

Og siden fant de visst ingen.

Men du håper jo i det lengste, og for vårt eget selvbildes skyld, at vi kjøper forklaringen om “innfløkte politiske prosesser”.

Foto: USAs ambassade i Henrik Ibsens gate. Fotograf: Chell Hill/Wikimedia Commons.

*Noe vi granngivelig har, med prefikset stortings-.

Honnør til statsministeren

Sovjetisk propagandaSist onsdag ble det gjort kjent at statsminister Erna Solberg ikke vil ta del i den russiske markeringen av seieren over Nazi-Tyskland. I helgen ble det også klart at ingen fra norsk regjeringshold vil innfinne seg på Den røde plass (får vi anta at det blir).

Det står respekt av at statsministeren og Regjeringen betakker seg for deltagelse i markeringen av seieren over en despot arrangøren selv gjør sitt beste for å emulere.

Foto: Statsminister Erna Solberg (H). Fotograf: Tomas Moss – http://www.icu.no

Vår ære, vår makt – og våre skrudde forestillinger

Jeg vet ikke om vi egentlig er klar over hvilken makt vi er i besittelse av, i detta landet.

Skulle noen av våre handelspartnere finne det opportunt å opptre i strid med våre verdier, eller vårt dyrebare etiske rammeverk, uten vilje til å etterkomme eventuelt press, kunne vi saktens nekte dem oljen, laksen, kraften og gassen vår – foruten muligheten til å sole seg i den norske glansen, selvfølgelig.

Det lyder jo tilforlatelig nok – var det ikke for at resonnementet har to vesentlige mangler.

For det første er vi, så nær som soling i norsk glans, neppe alene om disse ressursene, men viktigst av alt: Siden når lot Norge etiske prinsipper stå i veien for en god handel?

Vi får høre hva kinesera sier.

Vår ære? Hehehe! Vår makt? Joa.