When extremism changes our view of normalcy

Most people weren’t surprised by yesterday’s Alternative für Deutschland landslide election, perhaps because we long since allowed extreme views in our own governing bodies, to such an extent that their views increasingly become our own, seen as the standard to which we’re all held.

Seen in light of this, Americans supporting a proto-fascist’s U.S. presidency, or Norwegians, securing another four years of xenophobic rule, should of course not be surprised by a German 12.6 percent AfD support. We should, however, be surprised that extreme views no longer surprise us. Maybe because “they” are now “us”.

The German election received significant news coverage yesterday, as it should, regardless the outcome – granted with some attention to the extremist advance, although few bothered to raise an eyebrow (which is my real concern here).

The term “white shirts” is about to establish itself as descriptive of the white-shirt-clad neo-Nazi Nordic Resistance Movement, whose marching no longer affects or concerns us, lulled into the impression that it’s all as it should be, rendering even authorities on extremism fairly indifferent to their success.

Why?

Perhaps because said Nazis do not define themselves Nazi, and after all, we have to take their word for it, no?

No.

In any event yesterday’s extremism is seen as today’s state of normalcy, and it should scare the living daylight out of us. Unfortunately, brought to a state of indifference, it does not. Furthermore and off the top of my head, I can think of only two groups rejecting the Nazi term used on modern-day Nazis: The moderate voices advocating dialogue over condemnation – and the Nazis themselves.

As mentioned in this blog on many an occasion, we often ask ourselves how the interwar Germans could possibly allow Adolf Hitler’s rise to power.

Really? I mean, really?

Photo: White shirts marching in Sweden (and increasingly, hardly noticeable, in our very own streets).

Le Pen sindig og klok, sammenlignet med norske politikere

Dette er kvinnen som sansynligvis går seirende ut av dagens franske valg. Det blir imidlertid sagt at franskmennene gjerne stemmer med hjertet i den første valgrunden, og med hodet i den andre.

Akkurat det gjenstår det naturligvis å se – også om Le Pen vinner i dag. Det vi derimot vet, er at de aller fleste nordmenn, også langt inn i Fremskrittspartiets rekker, anser Marine Le Pen og hennes Front National farlig ekstreme, men her er greia:

Sammenlignet med en rekke profilerte Frp-ere, hvorav enkelte i kabinett, fremstår hun både reflektert og moderat.

Om det sier mer om det politiske klimaet i Norge, enn om henne, overlater jeg til mine intelligente lesere å fastslå.

Foto: Leder av franske Front National, Marine Le Pen. Fotograf: Blandine Le Cain/Wikimedia Commons (bildet er digitalt justert av blogger).

Fartsblind sniknazifisering

De færreste ville bestride at 2016 har vært et underlig, de fleste ville vel si på mange måter smertefullt, år, som har utfordret vår tro på politikere og religioner, så vel som menneskeheten under ett. Men la oss glemme terrorismen et øyeblikk, siden den engang er blitt så hyppig og omfangsrik, at det ikke lenger er mulig å følge med, og nøye oss med å fastslå at dramatiske tider, som historien tross alt har vist, ofte påkaller dramatiske tiltak, for eksempel i form av revolusjon.

Så er det da heller ikke vanskelig å betegne ytre høyre-fremmarsj alle vegne en slags stille revolusjon, enten den manifesterer seg som britisk EU-exit, amerikansk Alt-right-seier, “sterke menn”, som Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdoğan, eller kvinner, som Marine Le Pen, uten dermed å renvaske oss selv helt, som for tre år siden og egenhendig sikret en regjering lengre ute på høyrefløyen enn noen gang – om vi holder NS-regjeringen 1940-45 utenfor regnestykket. Til vi, senest i går, sikret oss denne justisministeren:

Per-Willy tvitrer
Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) på Twitter.
Per-Willy på Face
Justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) på Facebook.

(Hva norske voldtektsofre betreffer, fikk vi en annen Frp-statsråd i samme momangen.)

Det er klart vi tøyer strikken, ett forsiktig steg av gangen, til uttalelser som disse kun blir stående som kjære, kanskje bare litt småfornøyelige minner:

Det er bare sånt som skjer når vi normaliserer ekstremismen, og inviterer den inn i husvarmen. For hvem ville vel i dag, tross kraftsalven i videoklippet, drømme om å betegne finansministeren ekstrem? Derfor lot jeg meg heller ikke forbause over at noen natt til i dag hadde funnet det opportunt å pryde Kristiansand sentrum med et hakekors-flagg, et symbol som ses stadig oftere i verdensbildet, skjønt symbolet isolert sett ikke egner til å bekymre. Langt verre er det med alle som målbærer noen av verdiene hakekorset representerer – mens de tar sterk avstand, både fra symbolet og ismen det står for, for dem er det altså mange av.

Ikke desto mindre har hakekorset i Kristiansand vakt både vemmelse og både sinne, eller som Lars Hyberg, operasjonsleder i Agder politidistrikt uttrykker det:

Nazismen representerer et menneskesyn som ikke er forenlig med høytiden vi nå går inn i. Dette er virkelig ikke greit, og det er også grunnen til at vi tar slike saker på alvor.

Nåja, tenkte jeg, det kan jo være det avhenger av hva man legger i julen, noe som fremkalte noen bilder i denne bloggerens hode (ett av bildene inkluderer Adolf Hitlers kammertjener Heinz Linge, hvis memoarer denne bloggeren oversatte til norsk ved et høve):

For visst feiret vel nazistene jul, selv om de, uten å nøle, erstattet Sankt Nikolas av Myra med vår norrøne Odin, om det nå var for å blidgjøre oss skandinaver eller ei. Men jeg betviler at det på noen måte hadde betydning for denne gjengen:

Odins soldater
Odins soldater marsjerer (eller “spaserer”, som de helst kaller det). Bloggers tegning.

La det i alle fall ikke være tvil om at Adolf Hitler kunne sjarmere, slik visse ledere åpenbart er i stand til, også i dag. Det betyr imidlertid ikke at de har godt i sinne.

Faren er at vi er blitt så fartsblinde, og helt har svekket evnen til å se at ekstremisme ingenlunde fordrer ridestøvler, brune skjorter og norrøn runesymbolikk, som repetert inntil det kjedsommelige i denne bloggen. Som vi tvert om har sett, smyger den like gjerne langs regjeringskorridorene, iført Armani – eller, om de da ikke, eller fordi de, er helt historieløse, i en nyere habitt fra dette motehuset:

Hugo Boss' 1934-kolleksjon.
Hugo Boss’ 1934-kolleksjon.

Det er nesten som om jeg hører protestene fra anstendige Frp-ere allerede, for de fins, og de liker dårlig å bli slått i hartkorn med de verste utskuddene i egne rekker, noe man selvfølgelig kan forstå. Faktum er likevel, om vi tror det eller ei, at det fantes nazister av grunnleggende høy og god moral også, men de støttet opp om regimet like fullt – sikkert i ren uvitenhet om grusomhetene som utspant seg, og fordi de delte noen av nazistenes øvrige verdier, eller fordi de, som ethvert fornuftig menneske, var livredd kommunismen/bolsjevismen. Men ikke desto mindre …

Jeg kunne slutte med å ønske god jul, for jeg er ikke i tvil om at det blir en – såfremt vi fortsetter å lulle oss inn i forestillinger om at vi, som det europeiske landet med strengest innvandringspolitikk, ikke er nesten like ille som historiske referanser oppi bloggposten her – om enn i fåreklær. Skjønt hvem tror vi at vi lurer?

Skitt au, verden kan da umulig bestå utelukkende av “islamkritikere”, så God jul!

Drømmer har aldri skadet noen

– Valget i Østerrike tolkes som et tegn på at høyrepopulismens fremgang kan stanses, skrev de, med patos og overbevisning.

Ain’t seen nothing yet

Yesterday’s post, titled Clash of civilisations in full bloom, was no foreboding of times to come, but a confirmation that it’s here, and has been for quite a few years.

Granted today’s wars do not play out the way they used to, but rather as hybrid wars, proxy wars and jolly old terrorism, known since the days of the IRA, PLO, and the RAF, not to be confused with the Royal Air Force. Which is probably why we have such problems identifying them as such. After all our image of a war has been cemented over the centuries, as nations have met on the battlefield, fighting it out until a winner emerged.

Today, as I just mentioned, not so.

On one side there’s the extremists demanding every infidel’s life. On the other there’s the extremists waging war on practically every living Muslim, and on the third there’s the madman trying to reinstate the Russian empire, in a pseudo Soviet shape, sans the Communism (albeit with all the trimmings).

Wedged in between these parties (and then some, I grant you that) you find the rest of us – the ones that have to pay the price, either because we happen to step outside, somewhere in the western world, if we are liberal and/or secular Muslims, lumped in with the crazy bunch, or citizens of a country neighbouring Russia.

Or, as we’ve just witnessed, inclined to love whom ever we want.

Fear and loathing. An old drawing of mine.
Fear and loathing. An old drawing of mine.
Attacks on civilians, both in Europe, America and in Muslim countries, carried out by all parties, seem to have reached a level at which people find themselves more or less barricaded, out of fear for moving around, or to go on vacation where they want. The latter exemplified by luxury facilities in popular holiday destinations sold at record low prices during peak season.

Needless to say it is all bound to escalate, as Putin (a prominent homophobic himself), Trump and the so-called Islamic State grow in strength, and the bigots of the world multiply, inspired by said forces’ actions and statements. And you know how it is, in all camps: An attack calls for retaliations. Retaliations, too, call for retaliations, and the merry-go-round is just about where we’re at.

In short, I’m afraid, we ain’t seen nothing yet, even if the Orlando incident may be altogether unrelated to organised terrorism.

Having said that, the perpetrator did pledge allegiance to the so-called Islamic State, in turn claiming full responsibility. It remains a mystery to me how the international community has squandered every opportunity to wipe the terrorist organisation off the face of the earth.

Top illustration: A drawing I made just after the attack on Copenhagen café “Krudttønden”, hosting a meeting with Danish cartoonist Lars Vilks, February 2015.

Rasistene ofre for PK-tyranniet

Er debattklimaet drastisk forverret, og er en gang politisk ukorrekte ytterligheter blitt regelen, heller enn unntaket?

Det er bare måneder siden jeg trakk et småbedrøvet sukk over at vårt hjemlige debattklima har endret seg drastisk, i ytterliggående innvandringskritikeres favør, og tenkte nok at det neppe kunne bli verre.

Skulle jeg selv prøve å besvare det innledende spørsmålet, ville jeg nok si ubetinget “ja”. For det er blitt verre, bare siden i vinter.

Vi er kommet til et stadium i det offentlige ordskiftet, hvor blatant rasisme, som i norsk etterkrigshistorie har vært relativt utenkelig, simpelthen ikke lenger er oppsiktsvekkende. Det som derimot anses oppsiktsvekkende, er protestene mot at vi lar denne utviklingen fortsette.

Hvorfor? Fordi alle krav om at ytringer som en gang i verden var straffbare, igjen må bli det, møtes med kneblingsanklager, ikke bare fra de sedvanlige krenkerne, men alle de presumptivt liberale, som finner krenkelser kult – ganske enkelt fordi de bærer bud om at den absolutte ytringsfriheten endelig er et faktum. Teksten fortsetter under illustrasjonen.

Nettroll
Sint troll, type nett-. Bloggers tegning.

Jeg skal ikke fornærme mine lesere med eksempler, siden vi ser dem daglig, alle sammen; de liberale ikke-rasistene, som forfekter dialog med de ekstreme kreftene, om de befinner seg på den ene eller den andre siden, og mener hatytringene ikke er blitt så mye verre. Man må jo gi dem rett i én ting: De er ikke verre enn mellomkrigsårenes og krigsårenes antisemittisme, men det forekommer en mildest talt underlig at etterkrigsårene så beleilig ekskluderes fra “målestokken”. Er det bare fordi vår tids antisemittisme retter seg mot et annet av de semittiske folkeslagene – med flere?

Aylan
Charlie Hebdos aper.

For Thomas Knarviks apetegninger er jo ikke unike, som vi ser av bejublede Charlie Hebdos “satiriske” tegning til høyre, som en bekreftelse på alle fordommer denne bloggeren hadde om tidsskriftet. Greia er imidlertid at det baller på seg, noe som egentlig ikke burde undre, nå som ytringsansvaret, i og med rasismeparagrafens bortfall, på det nærmeste er pulverisert, med mindre direkte trusler mot enkeltpersoner er involvert. Alt handler, som vi vet, om individet, nu til dags.

Men altså, jo: Vi er faktisk blitt et land som i fullt alvor diskuterer om det er rasistisk å fremstille svensk-iranske politikere som aper, og de spør seg hvordan det på noe vis kan innvarsle et paradigmeskifte.

Det er vel heller ikke så tilfeldig at alt dette skjer, mens Østerrike er en hårsbredd fra fascistisk president, i samme momang som The Donald går sin amerikanske seiersgang, og vi selv har gjort oss til representanter for et av verdensdelens mest restriktive immigrasjonsregimer. For det blåser ubehagelige vinder over det meste av verden, derom kan det da umulig herske mye tvil? Det begredelige er likevel at vi hiver oss på dem.

Når det ikke lenger hefter risiko ved hatytringene, er det også relativt selvsagt at de øker i omfang, slik jeg altså mener de gjør, hvor mye apologetene enn måtte protestere.

Jada, Muhammed-karikaturene og 22. juli gjorde oss kanskje mer vàr for fenomenet, men oppmerksomheten har også økt i takt med omfanget. Inntil vi kom frem til punktet vi i dag befinner oss ved; hvor forekomsten er så voldsom, at det eneste som vekker oppsikt, er ens stille protester mot den.

Så hvor har det brakt oss? Jeg tør påstå at det i offentlighetens øyne ikke er mørkhudede barn som er ofre for rasismen, men rasistene selv. Fordi de kritiseres for den.

Men det stopper med kritikken. Av samme grunn forblir de hatefulle ytringene urisikable – og blomstrer.

Når alt kommer til alt, har krenkelser uten konsekvenser, for krenkerne, ingen pris. For krenkerne. Og for hver gang man påpeker alt sammen, risikeres anklager om at det ikke er rasistene som sprer hat, men en selv.

Sen tilføyelse:

Takk til utrettelige Øyvind Strømmen, som minnet meg på tegningen av nybakt pappa Trond Giske, med en apebaby i armene. Fenomenets voldsomme omfang bidro rett og slett til at tegningen alt var glemt. Det er grenser for hvor mye man klarer å ta innover seg, men det kan da umulig være meningen at det skal være slik? At argumenter og protester derimot skal være det som motvirker den slags, har vi ved selvsyn … fastslått?

Blir alternativet dermed aksept? Eller hva?

Odins soldater
Odins soldater ute og rusler. Bloggers tegning.

Toppillustrasjon: Antirasisten. Bloggers tegning.

Tordenskiolds soldater

Så gikk det visst som med Pegida. Odins soldater viste seg å være lite annet enn Tordenskiolds (en gjør regning med at uttrykket er kjent, men sikker kan man jo aldri være). Det samme får vi anta gjelder Allaahs soldater, med sitt utspring i det kraftig desimerte miljøet rundt Profetens Ummah.

Men det står nok ikke på viljen – og de passive støttespillerne.

Odins soldater
Odin-soldat i detalj.

Terror på tørk

Jeg vet ikke om jeg riktig klarer å forholde meg helt seriøst til den opphetede islam- og ekstremismedebatten lenger.

Seriøst.

Uten at jeg skal gå nærmere inn på den, begår Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland i dag en Dagbladet-kronikk, som ved første øyekast virker fornuftig – og som helt sikkert er det, om man bare leser den ferdig.

Så er også det problemet: At man ganske enkelt har fått nok. Det eneste kronikken, om å “tørke terroren ut”, resulterte i, var at hjernen kort og godt koblet ut, mens hjernevindingene gjorde sine egne koblinger, om terror på tørk, som tegningen for oven viser.

Antagelig er det hodets måte å fortelle at det behøver en time out.

Jeg er pinlig oppmerksom på at den ikke er morsom, i alle fall syns jeg ikke det selv. Som illustrasjon på hva jeg føler om bruduljen, tjener den likevel et slags formål.

La oss håpe det er forbigående. For øyeblikket ser det imidlertid ut til at begivenheter av en annen, om aldri så relatert, art er i ferd med å skape internasjonale forviklinger.

Ai, for en artig krig?

Absolutt sivilisasjon eller absolutt ytringsfrihet?

Det skulle ikke gå mange minuttene etter at de første skuddene utenfor Krudttønden falt, før den sedvanlige gjengen islamkritikere var på banen, med de vanlige anklagene mot ynkrygger og “apologeter”.

Men før jeg går videre, tror jeg en aldri så liten bekjennelse er på sin plass:

I minuttene som fulgte eksplosjonene i Oslo sentrum, ettermiddagen fredag 22. juli 2011, var islamistisk terrorisme min instinktive innskytelse. Derfra til å slynge mistanken ut i de virtuelle sfærene, som engang er mitt primære domene, er nå likevel en for meg uoverkommelig distanse. Ikke desto mindre fikk muslimer i Oslo sentrum merke det på kroppen, like frem til det ble bekreftet at det var en hvit mann, i politiuniform, som strøk Utøya langs, og plaffet AUF-ere for fote.

Helt siden forrige tiårs heftige karikaturstrid (om da ikke 11. september 2001), har den muslimske fare, og dens trussel mot den vestlige ytringsfriheten – som er hellig, også for meg – bølget frem og tilbake, med varierende kraft, til det kulminerte med forrige måneds unisone Je suis Charlie-rop.

I Aftenposten 14. januar, skriver den norsk-pakistanske legen og skribenten Usman Rana følgende, som jeg tror noen hver kunne gjøre klokt i å legge seg på minnet (tegnsetting og øvrig språkføring er ordrett gjengitt):

Ekstremisme finnes i alle leirer. Men i islam har vi en enorm utfordring fordi terroristene hevder de kriger i profetens navn. Det pågår en blodig indre-muslimsk kamp om muslimers hjerte og sinn; vi må vinne religionen vår tilbake. Muslimer bør ikke bli krenket av karikaturtegninger. Det som virkelig er blasfemi, er når muslimer utøver vold og urett i profetens navn.

Det er klart det reiser berettigede spørsmål om hvem muslimene egentlig er – hvem som i gavnet er troens legitime representanter. Personlig tror jeg det kan være lurt å huske på at verdens muslimer kanskje ikke er så homogene som enkelte vil ha det til. De består av noensteds mellom 1,3 og 1,7 milliarder individer, så det er all grunn til å heve en advarende pekefinger, når Norsk Presseforbunds avgåtte generalsekretær Per Edgar Kokkvold skriver følgende (igjen ordrett, men med mine uthevelser):

Vi står overfor en religiøs fascisme minst like brutal som den politiske vi for 60–70 år siden måtte bekjempe så å si med alle midler. Den voldelige islamismen er forlengst flyttet over fra den muslimske verden til vår egen. Målet er ikke lenger, slik det delvis var, å endre Vestens Midtøsten-politikk. Målet er å endre Vesten selv, som islamistene vil skal styres etter sharialover. De «vantro» skal utryddes.

Og et stykke lenger oppi artikkelen:

Vi vet ikke sikkert hvor mange muslimer på verdensbasis som støtter terroren, men det dreier seg om hundretusener, mens de som sympatiserer, utvilsomt kan telles i millioner.

Per Edgar Kokkvold i Søndagsrevyen 15. februar 2014 (skjermbilde).
Per Edgar Kokkvold i Søndagsrevyen 15. februar 2014 (skjermbilde).

Jeg ser hvem som deler kommentaren hans i sosiale medier, de fleste av dem edruelige debattanter, med en oppriktig frykt for utviklingen, som jeg sant å si deler. Men blant dem som bejubler Kokkvolds skriverier høyest, finner vi den vanlige klikken rundt Document, Human Rights Service, Dag og Tid og Minerva (uten innbyrdes sammenligning, for øvrig), hvis ferskeste inserat, under overskriften “Knelerne”, er begått av den ellers analytiske og dyktige høyremannen Jan Arild Snoen:

Så da er det bare å vente på at utenriksminister Børge Brende igjen slår fast at dette ikke har noe som helst med islam å gjøre.

Kathrine Aspaas kan skrive nok en kronikk i Aftenposten, der hun fordeler ansvar mellom den krenkede og krenkeren, og likestiller ord med kuler. Forrige gang lød de slik.

”Rossaviks ukrenkelige ytringsfrihet, mot islamistenes ukrenkelige profet. Skyttergravene er inntatt, og krigen er i gang.”

Hun kan også fortelle dem som rammes av bomber eller geværild at ”ord kan ha en bombes sprengkraft. Det er her det brysomme ansvaret kommer inn i bildet.” Ja, du får ta ansvaret selv.

Og hvem er egentlig den modige?:

”Det minst risikable akkurat nå er å stå hardt på at ytringsfriheten må være absolutt”.

Og:

Aftenposten kan oppgradere Kamilla Sadol, som de ga en pris for kronikken med den velplasserte innledningen ”ber du om bråk, så får du bråk”, til fast kommentator.

Det formelig renner bitter sarkasme av Snoens bokstaver, hvor det ikke engang mellom linjene mer enn antydes at Kamilla Sadol og hennes geliker ikke kvalifiserer for ytringsfriheten, som tross alt bør forbeholdes dem som målbærer Snoen-sanksjonerte meninger.

Det er ytringsfriheten sin, det!

Det levnes ingen tvil om med hvilken forakt Snoen betrakter disse knelerne. I krig er det nemlig ikke rom for tvil, tvisyn eller kalde hoder – alt sammen slike ting som svekker besluttsomheten, og utsiktene til ønsket krigsutfall. For joda, vi er i krig, men like lite som vi for 70–80 år siden var i krig med demokratiske tyskere, er vi det med våre dagers moderate muslimer. Ikke engang flertallet av islamistene støtter terrorismen – noe som gjør Kokkvolds “[…] mens de som sympatiserer, utvilsomt kan telles i millioner” til en omtrentlig størrelse, som er gjenstand for svært liberal fortolkning.

“Millioner!”, roper Pegida-folket, utvilsomt, og får selskap av stadig flere, til alt overmål den ellers sindige Per Edgar Kokkvold – skjønt de færreste vil vedkjenne seg det ugjendrivelige faktum at de i gavnet springer Max Hermansens ærend.

Skulle du oppfordre til å holde hodene kalde, og hjertene tilsvarende varme – eller demonstrerer det minste monn av tvil, fins det ikke mer å diskutere:

Du er en kneler.

Ytringsfrihet praktiseres – og aksepteres – kun om ytringene er av hatsk eller krenkende karakter. Mange, kanskje endog denne bloggeren, er villig til å gi sine liv for å bevare den retten, men vi er også mange som er villig til å ofre en hel del for å slippe et samfunn preget av hat mot det vi ikke forstår, og som ikke nødvendigvis betrakter muslimenes rett til å praktisere sin tro på vår grunn, en trussel mot vår selvskrevne rett til det samme.

Jeg deler Per Edgar Kokkvolds frykt, og gir ham rett i de fleste observasjonene hans, men den lemfeldige omgangen med millionene, enda overslaget skulle vise seg korrekt, kan utgjøre hele forskjellen, for den som i et svakt øyeblikk velger å ignorere den halvannen milliarden muslimer som ikke omfattes av Kokkvolds “regnestykke”. Når det skjer, utgjør alle muslimer en fare for verdensfreden, og for vår soleklare rett til å praktisere ytringsfriheten.

For det er ett Kokkvold-utsagn jeg villig vekk signerer på flekken:

Vi bekjemper ikke egen rasisme og islamistisk terror ved å benekte fakta.

Det er så sant som det er sagt. Riktig nok forutsetter det en viktig premiss, nemlig at man forholder seg til fakta, uten å tilsløre det vektige faktum at tre millioner muslimske terrorsympatisører utgjør to promille av verdens muslimer – eller 0,2 prosent, om man vil.

Om vi forutsetter at så mange symptasierer med terroristene, da. Den rimeligste antagelsen er at de sympatiserer med terroristenes teologiske fundament – som jo er en ganske annen sak.

Skal vi være den siviliserte verdens forsvarere, forventer jeg sivilisert fremferd som en forutsetning, like absolutt som den absolutte ytringsfrihetens våpendragere, uten å gå på akkord med ytringsfriheten, vel å merke. Men det er forskjell på å la ytringene florere, som før, og å oppfordre til en nasjonal vegg av krenkelser. Synker vi til slike lavmål, er det ikke ytringsfriheten vi har vunnet, det er noe vi har mistet, nemlig oss selv – og siste rest av anstendighet og sivilisasjon.

Gjør det meg til kneler, er det kneler jeg er. Heller det, enn en rabiat hetser.

Det er en jungel der ute, og alle i den later til å ha blitt brølende villmenn, men er det virkelig så mye forlangt, å ha forventninger til å bo i et land der folk evner å oppføre seg som … vel, folk? Spørsmålet er kanskje ikke så underlig, til å komme fra en som drømmer om å skrive bok, der karakterene er dis, og snakker penere enn Ole Torp, men jeg syns nå engang det er på sin plass.

Je suis Jarlie

Legger igjen digitale spor om digital sporhund

Verdens Gang's headquarter in Akersgata, Oslo,...
Image via Wikipedia

VG Nett kan i dag fortelle at PST har hyret en anerkjent gravejournalist, som skal bistå i arbeidet med å avdekke kriminell ekstremisme på Internett.

Avisen, som rimelig nok er kjent med hvem gravejournalisten mon være, gjengir, i tråd med journalisten og PSTs ønsker, ikke gravejournalistens navn, men syns visst de kan si så pass:

[…] Den nyansatte har tidligere jobbet som fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk. Han har blant annet vært foredragsholder for kurset med det treffende navnet «Digital Sporhund».

(Lenke til Google-søk tilføyd av meg)

Way to go, boys!