Styrk Heimevernet – Senterpartiets lille genistrek?

Som HV-mann gjennom mange givende år i grønt, har jeg hatt rikelig anledning til å stifte bekjentskap med våpengrenens nytteverdi, både som objektsikrer, kriseorganisasjon, territorialforsvarer og terrorforebygger, og er dermed en like varm forsvarer av å prioritere den, som jeg er glødende motstander av desimeringen våre politikere har gjort seg skyldig i – ikke minst da halve styrken forsvant i en reform som ble effektuert i 2004.

På samme tidspunkt ble denne bloggerens eget HV-område, 02503 Santhanshaugen, sammen med en rekke andre, også strøket fra Stor-Oslo HV-distrikts  – og resten av Heimevernets – organisasjonskart. Nå ville tilfeldighetene det imidlertid slik at jeg fullførte min 16-årige HV-tjeneste samme år, slik at det for min egen del hadde minimale konsekvenser – i motsetning til for landet.

Det er likevel lite som tyder på at politikerne stopper der, i en tid der Nato stiller krav om at minimum to prosent av BNP skal øremerkes forsvarsformål. Ett er vedtaket om å avvikle SHV (Sjøheimevernet), et annet at Heimevernet for øvrig står overfor ytterligere reduksjoner, om stortingspolitikerne får det som de vil.

Ikke så rart, da, at protestene begynner å gjøre seg gjeldende – både i form av vardebrenninger og organisering mot politikernes rasering – politikere som åpenbart ikke lærte noe av mellomkrigstidens det brukne geværs politikk.

Et ledd i valgkampen?

Stor var derfor gleden da jeg oppdaget Styrk Heimevernet, som hvileløst bombarderer velgere og politikere, skjønt primært de førstnevnte, med påvisning av politikernes unnfallenhet – og at svaret på problemet er å stemme Senterpartiet.

Sjekk Facebook-siden og Twitter-strømmen deres, så ser du sikkert hva jeg mener:

Her viser jeg to eksempler på Sp-argumentasjon, men kampanjen handler mer om å rakke ned på de øvrige partiene, enn om å fremheve Senterpartiets gode forsvarspolitikk. Det blir mindre gjennomsiktig på den måten, uten at det dermed blir mindre effektivt.

Tar jeg kanskje feil her? Ser jeg spøkelser og konspirasjoner på høylys dag?

Jeg ser ikke bort fra det, men if it walks like a duck and quaks like a duck, skal du ikke se bort fra at det faktisk er en and.

Tidligere forsvarssjef på laget

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum på trammen hjemme hos tidligere forsvarsjef og nybakt partifelle Harald Sunde, i Dagsrevyen 2. mai 2017. Skjermdump fra NRK.
Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum på trammen hjemme hos tidligere forsvarsjef og nybakt partifelle Harald Sunde, i Dagsrevyen 2. mai 2017. Skjermdump fra NRK.
Jeg tror trygt vi kan fastslå at Sp har blinket seg ut forsvarspolitikken, som middel til å kapre stemmer, også fra dem som ikke nødvendigvis bryr seg for mye om landbruks- og distriktspolitikk (skjønt forsvarspolitikk i høyeste grad er distriktspolitikk). Som da partiet sikret seg tidligere forsvarssjef Harald Sundes partimedlemskap – og gjorde PR-stunt av innmeldingen i alle tenkelige kanaler. Ingen skal i alle fall få fortelle meg at Senterpartiet ikke er på stemmefiske – og at strategien har vist seg ytterst vellykket:

TV 2s partibarometer fredag 12. mai 2017. Skjermdump fra TV 2.
TV 2s partibarometer fredag 12. mai 2017. Skjermdump fra TV 2.
Igjen må jeg understreke at jeg ikke har fnugg av bevis for at Styrk Heimevernet (og søsterkampanjen Styrk Forsvaret?) er valgkamp-elementer underlagt Senterpartiet.

Det jeg derimot vet, er at alle som ønsker å anonymisere sitt nærvær på Internett, registrerer domener og andre nettfemonener gjennom taushetspliktige advokater – en kjent og velbrukt praksis blant dem som ønsker å slette alle spor.

La oss håpe advokat Sjak R. Haaheim, som tilfeldigvis også fronter Styrk Heimernet, ikke er en slik.

Selv har jeg aldri latt meg lokke av ære og berømmelse, men rett skal, syns man nok, være rett. Skulle noen aviser derimot føle seg kallet, skimter jeg en mulig SKUP-pris fremi der. Hører dere, AldriMer.no?

Én ting tror jeg i alle fall vi kan ta for relativt god fisk: Det blir nok stille om forsvarspolitikken fra Senterpartiet (og Styrk Heimevernet?) etter valget.

Konkluder som du vil.

Toppfoto: Utsnitt av ermet på bloggers M97 feltjakke, fra tiden i Heimevernet.

Jarle Podersons Pettcast, april 2016

Denne gangen: Norge serriøst in the shit.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å lage flere, men om jeg gjør, finner du dem her (og kan abonnere på dem her).

Siste skanse

I mellomkrigsårene var det mange som argumenterte for en heller laber forsvarspolitikk, med begrunnelsen at Tyskland ikke hadde noe grunnlag for å invadere Norge.

De som styrer landet i dag, støtter seg til noe av det samme rasjonalet.

For la oss fjese det, piker og gutter: Vi har et forsvar blottet for troverdighet.

Ut av Nato?

En skal ikke ha lest denne bloggens bepostelser med altfor stor interesse, for å annamme at bloggeren selv er en glødende tilhenger av den nordatlantiske forsvarsalliansen Nato – nesten inntil det ukritiske.

Helt uten grenser er lojaliteten likevel ikke. Denne minidokumentaren, publisert av aldrimer.nos Kjetil Stormark i går, tegner et dystert bilde av Norges utsikter til natobistand, om “uhellet” først skulle være ute (jeg anbefaler virkelig å sette av de fem-seks minuttene den varer):

Siden jeg ikke ser noen grunn til å betvile påstandene som fremkommer i dokumentaren, ser jeg heller ingen grunn til å ivre like iherdig for natomedlemskapet. Med mindre både våre politikere, Forsvaret selv – og alliansen tar hånd i hanke.

Det fins, slik denne bloggeren ser det, tre grunner til å støtte vårt medlemskap i Nato, i uprioritert rekkefølge:

  1. For å sikre Norges suverenitet gjennom alliertes bistand
  2. For at Norge solidarisk skal bidra til å sikre alliertes suverenitet
  3. For å bidra til internasjonal stabilitet

Skulle alliansen, slik dokumentaren bærer bud om, vise seg uegnet til å oppfylle noen av punktene, bortfaller rimeligvis også argumentene for å forsvare den.

Som faste lesere vil vite, er det ikke første gang denne bloggeren roper på drastiske tiltak, men jeg tror min santen jeg aldri før har åpnet for en eventuell Nato-exit – og trodde sant å si heller ikke dagen noen gang ville komme.

Skal vi håpe at våre politikere, så vel som allierte, tar skjeen i en annen hånd?

For å være ærlig, holder jeg ikke pusten.

Massive degraderinger i Forsvaret: Regulært “identitetstyveri”?

Kontreadmiralslue

Få yrkesgrupper er til de grader preget av hierarki, og den enkeltes plass i det, som militærvesenet. Mye ved det militære er endret gjennem århundrene, men hierarkiet og rangene, menige og befal, og graderinger derav, har forblitt, som en av pilarene i det militære vesen.

Admiral SvensholtTil de grader at nettopp graden utgjør en vesentlig del, stundom den vesentligste, av den enkelte offisers identitet, som han eller hun sågar bærer utenpå, til offentlig skue, i arbeid og på vei til og fra det, for det ganske nabolag (som billedet over indikerer). Om de vil det eller ei, hefter graden ved deres identitet, og gir, berettiget eller ikke, en slags autoritet og anseelse i lokalsamfunnet, noe vi ikke minst så i lokalsamfunnet vårt, da pensjonert admiral H.K. Svensholt (t.h.) holdt sin 17. mai-tale i bygda her i fjor.

1300 offiserer degraderes

I dag slapp imidlertid forsvarsledelsen nyheten om at 1300 offiserer, fra majors grad (ev orlogskaptein) og opp, skal rykke ned én grad, som ledd i et lønnsreduserende sparetiltak, skal vi tro Dagbladets nettutgave.

Med tanke på hvor meget som knytter seg til den enkelte offisers grad, forekommer tiltaket meg en uhyrlighet, som bør stanses før de uvegerlige konsekvensene – massiv faneflukt – begynner å gjøre seg gjeldende. Tiltaket, som er lagt frem av offiserer som selv holder seg med anseelige mengder stjerner og striper, møtes rimeligvis med betydelig vantro blant de berørte (sakset fra samme db.no-artikkel):

– Dette er en tariffmessig dumping. Befalet blir radbrukket, tordner Offisersforbundets leder Egil André Aas overfor Dagsavisen.

– Nå har offiserene vært med på omstillinger i over ti år. Nå er det nok, sier Aas.

Og jeg klandrer ham ikke. Men det spørs om ikke Aas i Offisersforbundet, som, lik fagforeninger flest, forregner seg på satser og tariffer, bommer en smule på hva offiserene selv anser viktigst. Skulle jeg gjette, vil jeg tro mange av de berørte offiserene selv heller ville gå ned ett lønnstrinn, med graden i behold – enn å se begge deler fly lukt ut av vinduet.

Foran med godt eksempel

Jeg forventer videre at forsvarsledelsen selv, som bringer dette til torvs, går foran og degraderer seg selv, før tiltaket får effekt for dens underordnede – om den ønsker å beholde snev av troverdighet.

Det gjør jeg da også regning med at den gjør. Det hersker en utstrakt grad av kollegialitet i offiserskorpset, som forsvarsledelsen tross alt inngår i, noe som tyder på at politikerne nu har tøyet strikken til det absolutte bristepunktet.

Straffes for feilslått forsvarspolitikk

A Norwegian Army soldier takes cover behind a ...
Image via Wikipedia

Oppi lia her skrev jeg at en viss anseelse og autoritet automatisk følger militær rang, noe som imidlertid ikke alltid er tilfellet. I mange kretser, hvor militære løpebaner ikke akkurat respekteres, ugleses man også som yrkesmilitær. Men de er mennesker, offiserene også, som med en degradering taper langt mer enn regulær kronasje, slik tilfellet ville vært i yrkeslivet for øvrig. Vi snakker også tap av ansikt, i tillegg til et skadeskutt selvbilde – om det i noe monn kan forklare ordbruken i overskriften (jevnfør “identitetstyveriet”).

Det er et tema jeg kunne skrevet lenge og mye om, dette, men arbeidet venter. Som kjapp og ikke videre gjennemtenkt konklusjon, tror jeg trygt det kan fastslås at tiltaket kommer i kjølvannet av noen tiårs fokus på utenlandsoperasjoner, som har utarmet de norske forsvarsbudsjettene i en slik grad at selve betegnelsen, Forsvaret, simpelthen blir gal. For vi har ingenting igjen å forsvare oss med, skulle forholdene noen gang føre så vidt. Derimot har vi et militærvesen, som strukturelt, operativt og økonomisk er innrettet på å bistå NATO, FN og, i noen grad Vestunionen (EUs militære samarbeid, også omtalt som NATOs europeiske gren).

Burde vi ikke snart overveie gjenopprettelsen av et norsk forsvar – bemannet av menige og befal som har en viss forståelse for og kunnskap om hva begrepet (Forsvaret) innebærer?

Da må de også innvilges arbeidsforhold de kan leve med. Det kan man knappest hevde at forsvarsledelsens siste utspill er. Skjønt ansvaret finner vi på Stortinget.

Men nu må jeg arbeide (utlagt: om noen skulle føle seg kallet til å diskutere emnet i kommentarfeltet, må det dessverre bli uten min delaktighet, inntil videre, iallfall).