Han har jo rett, Carl I. Hagen. Det er ham, som person, som er problemet, ikke Stortingets regelverk.

Det han derimot ikke forstår, er at det fins så mange gode grunner for at det er slik.

Uhyggelige drømmer

Man er ikke blant dem som har for vane å huske drømmeverdenen, men i dag våknet man svett, med levende erindringer om en statsminister, som i nattens mareritt messet “Hyggelig, hyggelig, hyggelig” i ett, som en veritabel mitraljøse.

Jeg kan forsikre at det var alt annet enn hyggelig.

Men de skal jo helst bearbeides, disse drømmene, har man latt seg fortelle, enda det vel er de som bearbeider ens våkne tilværelse. Det passet imidlertid fint, siden man er så forbannet over harelabb-tegningen man begikk her om dagen:

Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.
Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.

Siden man først hadde sett for seg en fremtid som popkunstnerisk sell-out, passet det bra å tegne et nytt statsministerportrett, forhåpentligvis med større portrettlikhet, mens resten av folket stryker gatelangs, med bøsse i hånd.

Teknikken er en i bunn og grunn den samme, av godt, gammelt og vektorgrafisk merke, men helt uten outlines. Og det ble en bedre tegning, om man skal si det selv, enda jeg stadig ikke er helt bekvem med øynene, som utvilsomt er min store svakhet. Helt klart inspirert av en gammel begåelse:

Kina-Høyre

I alle fall kan man saktens håpe bearbeidelsen hindrer reprise av siste natts “hyggelige” uhyggeligheter.

Fredspris? Vil ikke vite.

I år hopper man elegant bukk over kunngjøringen av Nobels fredspris.

Nobels fredspris.

Jeg er helt enkelt ikke sikker på om jeg er så interessert.

Ulempen er, selvfølgelig, at jeg, for å opprettholde ignoransen, må sky de sosiale mediene, resten av dagen. Minst.

Det vet jeg ikke om jeg gidder.

Uvitenhet er lykke. Lykken er uvitenhet.

Fredspris til Snowden?

Emblem of the russian FSB, the successor of th...Aftenbladets vanligvis eminente Sven Egil Omdal begår i dag en kommentar, der han tar til orde for at Nobelkomiteen bør nominere den amerikanske FSB-spionen Edward Snowden til Nobels fredspris.

Skulle det bære så vidt, vil jeg gjerne foreslå at han deler den med Kim Philby, Donald McLean, Guy Burgess, Anthony Blunt og Gunvor Galtung Håvik – om aldri så posthumt.

Men siden jeg holder mine skarve lesere for en svært oppegående krets, lover jeg å avstå fra nærmere begrunnelser.

Så enkelt, og likevel så vanskelig, Wetland

 

Kjære Morten Wetland. Jeg er så enig med deg, at jeg knapt vet hvordan jeg skal uttrykke det. Da nobelkomiteen fant det opportunt å tildele USAs nytiltrådte president fredsprisen, før han hadde rukket å utrette det grann, syntes jeg det var så pinlig, at jeg tror jeg kunne ha sunket i jorden.

At han fortsatt ikke har utrettet noe som tilsier at han burde bli æren til del, gjør i bunn og grunn ikke saken bedre.

Som hos deg, var min umiddelbare innskytelse at noen ville tekkes storebror, og besørge storfint oslobesøk i prosessen. Herregud, så små vi gjør oss, tenkte jeg – mens verden formodentlig tenkte langs de samme banene. Ikke minst amerikanerne selv, som du så treffende beskrev det i din kronikk.

Som du skjønner, kunne det like gjerne ha vært jeg som skrev den kronikken i Dagens Næringsliv hin uke, skjønt det vel er best å overlate slikt til dem som har ordet – og litt til – i sin makt.

Men hadde jeg vært en like dyktig skribent, til alt overmål en samfunnstopper og opinionen lånte sitt øre, er det nok ett spørsmål jeg hadde stilt, før jeg klikket på e-postklientens send-knapp:

Er mitt daglige virke av en slik karakter at det kan sås tvil om motivene for å gå ut med dette? Inkluderer mitt virke arbeid for oppdragsgivere som, direkte eller indirekte, kan være tjent med å stille nobelkomiteen i forlegenhet, for eksempel ved at de dermed fremstår som Kinas beste venner og medløpere på norsk jord?

For min egen del vet jeg selvfølgelig at så ikke er tilfellet, Morten, men skulle det, helt hypotetisk, likevel forholde seg slik, tror jeg jaggu jeg hadde utstyrt inseratet med følgende presisering:

Kronikøren har løpende oppdrag for næringslivsaktører som har interesse av å stå på god fot med kinesisk næringsliv og kinesiske myndigheter, og har dermed en viss forståelse for at kronikken kan tas til deres inntekt. Innholdet er imidlertid et uttrykk for forfatterens private engasjement, i erkjennelse av at det kan oppfattes annerledes.

Vanskelige formuleringer, syns du? Pytt, du har skrevet bedre ting enn det!

Nå er det jo ikke sikkert at First House dermed hadde holdt sin sti ren, men det hadde i alle fall du, som til syvende og sist er sakens springende punkt.

Én ting kan jeg i alle fall love deg: Du hadde ikke kavet rundt i denne picklesen, om du tilgir anglisismen, og Stanghelle, stakkar, hadde sluppet å ta munnen så full. For det er du selv som har viklet deg inn i suppedasen, vet du – ikke Stanghelle.

Jeg kan vel ikke akkurat trekkes for PFU, men slep meg gjerne for en domstol. Det tar vel ikke lang tid før ytringsfriheten, tillikemed det meste, lever under kinesiske kår, dersom landets innflytelse på våre breddegrader blir som den har vært, så langt i år.

Om dere guttaboys får det som dere vil, da.

Foto: First House-lobbyist og tidligere FN-ambassadør Morten Wetland. Fotograf: Cia Pak/Norden.org

Nobelkonserten 2013

OK, hvem var det geniet som trodde Morrissey ikke kom til å bruke nobelopptredenen til politisering?

Ellers er det bare å fastslå at resten er ved det gamle: Love is all around. The Norwegian way.

Thorbjørn Jagland

For første gang på Gud vet hvor mange år, gjør jeg meg ikke umaken å følge fredspris-utdelingen. Ikke fordi jeg mener den er ufortjent, for fortjent er den, men fordi OPWC OPCW er slik en himla pregløs organisasjon (quid, ad feilstavelse, erat demonstrandum).

Men det blir gjerne sånn, når prisvinneren er så ukontroversiell – og utdelingen til alt overmål sammenfaller med Mandela-seremonien (som jeg, med hånden på hjertet, heller ikke følger).

Kall meg grunn.

Til gleden

Ode an die Freude – Ode til gleden. Kan man tenke seg et bedre navn på Europa-hymnen, i en sådan stund?

Gratulerer, Europa.