Some, however, are never happy with the outcome, so added slightly improved version (chances are you won’t even see what it is) to this gallery.

Det var jo litt av noen tall, men jeg er glad avisen klargjør den visuelle siden av saken.

P.S. Teksten “Ok, er dere helt sikre på det, VG?”, så vel som sort pil og rød ellipse, er for øvrig ikke en del av fotoet, men påført av blogger.

Jeg tror jeg må ha nevnt en viss trang til å fuske udi gammeldags “pikselkunst”, her om dagen. Her Bauhaus-bygningen i Dessau, tegnet i formatet 128 x 72 piksler, forstørret ti ganger). Som en vil se, er det ingen grunn til å juble over forsøk nummer to, men det har aldri stoppet meg før.

Mer følger, om jeg ikke blir helt motløs.

Opprinnelig posten borti Bauhaus-bloggen.

Not the real thing

Det er helg, og far leker med pikselkunst, den smått nostalgiske, men stiliserte varianten av forna dagers 8-bits grafikk, som var å se overalt, på tampen av 1990-tallet (det var vel derfor man ikke gadd da, av sedvanlig uvilje mot det utbredte), men innser at det kreves både interpolering og både pikselrens. Det får bli neste utfordring. I denne omgang nøyer man seg med leken, som et famlende forsøk udi disiplinen.

Med litt øvelse, og kritisk valg av motiver, blir det vel ordentlig pikselkunst på denne karen også, så småningom.

Denne flasken er for øvrig forstørret tre ganger (fra 512 x 126 til 1536 x 378 piksler).

Moro lell. Try everything once, vøtt.

Vektorgrafikkens begrensninger

Ok, så har det blitt mye vektorgrafikk her omkring de seneste ukene, en nostalgisk – og forhåpentligvis midlertidig – hang-up, i det som var levebrødet for en 30 års tid siden.

Som jeg var inne på i forrige uke, syns jeg ikke vektorgrafikken innbyr til å tegne organisk materiale. Det beror på at vektorgrafikken består av hele objekter, i motsetning til punktgrafikkens fraktaler (eller piksler, om du vil), som gir rom for sjateringene vi tross alt finner i bladverk, bark, pels, hud – og annen organisk materie.

Det er klart jeg kunne ha tegnet et ansikt eller en hånd, med alle sine folder, rynker, skygger og høylys – ikke å forglemme fargespillet i et øyes iris, men du blir jo aldri fornøyd! Enklere da, med et par ben, som i tegningen over, og selv da blir det ikke mer enn grafikk, selv for det utrente øye. Og så er jeg jo frøktelig utålmodig. Som da jeg kom til tåneglene. Da ga jeg ganske enkelt beng.

Nei, da har jeg det morsommere med leker, skjønt jeg skulle ha angrepet skyggen rundt kinn og hakeparti noko ansleis, ser jeg nå. Men hey, det er bare lek, så vi lar det bli. Moro er det lell:

legomann

Lek eller ikke, når jeg ser på Lego-mannen nå, ergres jeg over unøyaktighetene, som den gang dazumal. Jeg mener … se på føttene, da (jupp, jeg sikter til vektorene som ganske enkelt ikke møtes, i øvre hjørne av begge lilletær, om det kan uttrykkes slik)! Nu og vel & vel.

P.S. Jeg skal gi meg snart nå. Kanskje.

Far på vektorkjøret

Det som begynte så forsiktig, med en rød og klassisk jerngryte fra Le Creuset, er i ferd med å bli en liten besettelse. Etter at fruen la sin elsk på merket, har det vanket noen huslige gaver på meg, til jul, så vel som til fødsels- og farsdag – så jeg tar vel ikke for hardt i, om jeg antyder at noen er på Le Creuset-kjøret.

Personlig er man, som alt antydet, for tiden på vektorkjøret, i et nostalgisk anfall av dataassistert tegning anno 1985 og der omkring. Organiske figurer er de mest tricky, så jeg begrenser meg til mer eller mindre livløse, dels shiny flater, men hvem vet … Nå som Microsoft har stengt clipart-arkivet (helt sant!), inkludert illustrasjonene vi bidro med, da Powerpoint ble født, kan jeg vel like godt innrette meg på å mekke min egen clipart.

I mellomtiden er det vel bare å fastslå at kjøkkenet er begynt å bære et urovekkende preg:

IMG_0379.JPG

Men én til vil jeg ha sagt: Jeg må lære meg å huske at jeg disponerer over bezierkurver. Det gjorde vi ikke dengang da, noe som resulterer i at jeg benytter altfor mange vektorer i tegningene. Gamle venner er i sannhet vonde å vanne.

Om du leser dette, kone pone, har det ikke vært mulig å overse at det hekles grytelapper. Er det lov å ymte om noen matchende, røde, til jul?

Teknikkens vidunderlige verden

What a difference a a decade (and another eight years) makes:

Jeg bryr meg selvfølgelig filla om dataspill, langt mindre Tomb Raider – men er du grafikk-geek, så er du.

Skjermoppløsninger

Klikk bildet (og zoom inn!) for økt leselighet.

Grafisk flashback

I forbindelse med forrige post, falt jeg i tanker om en hyggelig overraskelse hin uke. Det har seg slik at jeg arbeidet med såkalt datagrafikk før i verden, og begikk titusener av grafiske arbeider, hovedsakelig eksponert på 24×36 millimeter slides – eller overheadtransparenter.

Men det er en liten mannsalder siden nå. Omkring 20 år, for å være presis.

I den anledning er jeg medlem av en Facebook-gruppe for gamle Genigraphis-alumni. Genigraphics, et dedikert datagrafikk-produkt, var systemet jeg arbeidet på, nemlig. Tross en årrekke med titusener av arbeider, tok jeg aldri vare på ett, som regelen er, med meg og alt jeg bedriver, er jeg redd. Stor var derfor forbløffelsen da dette bildet spratt opp på Facebook-veggen, for et par uker siden:

20140203-104328.jpg

Et tegning jeg begikk for en 28 år siden, eksponert på et lite lysbilde, som en svensk kollega skannet flere tiår senere, for posting på Facebook. Klikker du på bildet, ser du både skraper, støv og korn i filmen (200 ASA Kodak Ektachrome), som ikke på langt nær rettferdiggjør oppløsningen i bildet som ble eksponert på den.

En annen ulempe med filmmediet, som tross alt er lysbasert, er illusjonen av den ujevne, litt hakkete kurven i konturen av Mikkes hode, som oppstår som følge av overstråling fra de lyse strålene i bakgrunnen (ser du nærmere etter, er det der “hakkene” gjør seg gjeldende). For jeg kan forsikre at kurvene er rene, som også er litt av bakgrunnen for denne posten. Alle kurver var nemlig resultat av at vi plottet inn vektorer, der en rett linje ble opprettet mellom hver eneste vektor, ulikt senere tiders spline curves (matematisk perfekt genererte kurver mellom punktene/vektorene – også kjent som Bézier curves), som du ser et eksempel på i denne reproduksjonen, som jeg lager mens dette skrives (i et utsnitt av Mikkes øre):

Mikke-vektorer

Kurvene i den “originale” Mikke-tegningen øverst, består tvert om av rette linjer mellom vektorene, så prøv å forestille deg arbeidet med å trekke fra eller legge til en uhorvelig mengde vektorer, som så måtte flyttes til posisjoner som resulterte i den ønskede kurvningen. Skjønt en kurve er det jo ikke, per definisjon, når den består av rette linjer, så korte, og med så svak helling, at det blotte øyet likevel oppfatter den som en. Det var også bakgrunnen for å velge Mikke Mus. Større utfordringer var det simpelthen vanskelig å forestille seg, hva kurver betreffer. I alle fall før spline-kurvenes tid.

Neste utfordring ble konturlinjene, eller borderne, som vi kalte dem (med engelske begreper for all fagterminologi), bestående av en linje av lik tykkelse, og med én vektor i bredden, som bidro til at jeg ikke bare kunne legge på en automatisk generert kontur, ettersom tykkelsen skulle variere, og konturen noen ganger skulle vende ut på innsiden, der den utenfor vendte innover. Det løste jeg ved å lage denne helsorte profilen, som jeg så tegnet samtlige fargede objekter oppå:

Mikke-kontur

Hastig retracet på min Windows-baserte maskin i dag. Til min store tilfredshet kan jeg fastslå at kurvene var langt bedre i 1986-versjonen øverst, enn i retracingen jeg gjorde i dag – og det uten spline-kurver! Men ellers gikk jeg frem på samme vis som den gang:

Ferdig Mikke

Forskjellen er bare at jeg var 24, uten spline-kurver. Nå er jeg innpå 52 – med. Og kan vel egentlig bedre. Det er bare ett problem: Denne gangen har jeg tracet en rufset original, nemlig den jeg laget for 28 år siden, så det er den jeg er tro mot.

Det er rart med det: Her har du levd uten faglig portefølje (noen ville kanskje sagt portfolio) i 30 år, til vilt fremmede mennesker, i et helt annet årtusen, poster arbeidet ditt på Facebook. Si hva du vil, men det bringer frem minnene. Om manuell tracing av logoer, fargeforløpninger (gradienter), som bakgrunnen i det øverste bildet, bestående av rundt 80 sirkler, fra ytterst og størst, til innerst og minst, oppblåsning på kopimaskiner, for størst mulig original til tracing på tegnebordet … For skanning var ingen opsjon, de første årene, i alle fall. Dermed var vi henvist til tracing på tegnebrettet – eller tableten, som vi sa (så dere som trodde dere var tidlig ute med tablets: Ta dere en bolle).

Stor takk, i alle fall, til svenske Johan Nylund, som hadde vett til å ta vare på et lite fragment av arbeidet mitt, i motsetning til meg selv. Det var en vanvittig spennende tid, der vi praktisk talt rådde grunnen alene, og alle aviser som ville leke USA Today, kjent som pioner innen nyhetsgrafikk (eller infografikk, som det heter nu om dagen) i gilde farger, kastet lengtende blikk etter det vi bedrev. De som hadde råd til det, våget også å nærme seg. For vi var ikke billige, som de monopolistene vi var.

Ironisk nok var det også vi som etablerte clip art-arkivet til Microsofts Powerpoint, som så småningom også skulle bli vår bane.

Mer om det en gang banebrytende datagrafikk-systemet Genigraphics på GE-Genigraphics Art Society.