Stopp statsstøtten til alle tvilsomme organisasjoner, Erna!

At Erna Solberg nå fjerner statsstøtten til Mehtab Afsars Islamsk Råd Norge, er ærlig talt helt på sin plass – og på høy tid. At hun samtidig nekter å diskutere bortfall av det samme for Hege Storhaugs Human Rights Service, er tilsynelatende tilsvarende ubegripelig.

Når jeg skriver “tilsynelatende”, er det ikke fordi jeg ville drømme om å tillegge statsministeren sympatier for HRS og deres rasistiske tankegods, men fordi det for Erna Solberg handler om såkalt realpolitikk – om det enkle faktum at hele hennes tilværelse som statsminister, avhenger av støtten fra regjeringspartner Frp, hvis HRS-sympati ingen må finne på å betvile.

Som sjef for en de facto rasistisk regjering, har ikke-rasistiske Erna Solberg få andre valg.

Der har du én av grunnene til at jeg avstår fra å involvere meg i partipolitikken. Jeg vil ha mine meninger i fred – og dertil kunne stå for dem.

Det er en luksus statsministeren (eller lojale partimedlemmer som sådan) ikke kan unne seg – med mindre hun hadde hatt sine meningers mot, selvfølgelig, og tok sin hatt og gikk.

På vei mot et totalitært, rasefiendtlig samfunn – og det er som det må være

Vi lever, enn så lenge, i et liberalt demokrati, med alt det innebærer av det vi anser selvskrevne friheter, som for eksempel retten til ytring. Alt sammen verdier vi får tro mange av oss gjerne ofrer mye for å bevare, enda det inkluderer de antiliberale kreftenes adgang til det offentlige rom.

Det er en demokratiform også denne bloggeren gladelig ofrer venstrearmen for (og jeg skriver med keiva!), eksteemistenes ytringsfrihet inkludert. Men tror samtidig vi gjør klokt i å legge oss på sinne at det er dem som vinner folkets hjerter, i alle fall i den forstand at de blir flere, noe de alt er (bare spør deg hvor mange i din omgangskrets som engang våget å ytre seg så nedsettende om andre folkeslag, for … la oss si tyve år siden). Er de først blitt flere, har vi også flere meningsbærere, som i sin tur skaper meningsbærere, som igjen … Ja, du ser sikkert hvor jeg vil.

Det ekstremes såkalte normalitet er engang påvist, ad nauseam. Forøkelsen er angivelig eksponentiell, etter hva de forteller – og hva vi ser.

Nettopp utsiktene til at vårt liberale demokrati skaper grobunn for de antiliberale kreftene, tjener selvfølgelig som demonstrasjon på at et fritt samfunn fungerer, og må derfor forsvares, mot dem som motarbeider det, ved å slippe dem til, slik at deres arbeid for å rasere det kan fortsette ufortrødent.

Jeg lød ikke ironisk nå, gjorde jeg vel? Faktum er, plagsomt nok, at jeg ikke ironiserer. For hvordan ivre for et liberalt demokrati – uten å praktisere det, enda utfallet, som en direkte følge derav, kan bli et totalitært, rasefiendtlig samfunn, smidd etter Hege Storhaug og Peder Are “Fjordman” Nøstvold Jensens maler?

Det er en risiko ethvert liberalt samfunn må løpe, og en kamp just nevnte krefter er i ferd med å vinne (det er nok å se på hvilke regjeringer vi velger oss). Paradoksalt nok som ytringsfrihetens triumf, siden det engang er dummere å predike et fritt samfunn, enn å leve i et.

Det er som det må være, skal vi være et liberalt demokrati.

Så lenge det varer, selvfølgelig.

Illustrasjon: Human Rights Services informasjonsleder Hege Storhaug. Bloggers tegning.

Når er oppvigleri oppvigleri?

Den, som offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet, straffes med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 8 Aar, dog i intet Tilfælde med høiere Frihedsstraf end to Tredjedele af den høieste for Handlingen selv anvendelige.
Lige med strafbare Handlinger regnes her Handlinger, til hvis Foretagelse det er strafbart at forlede eller tilskynde.

Slik lød straffelovens § 140, kanskje bedre kjent som Oppviglerparagrafen i Norges lover. Etter siste endring, 19. juni 2009, er paragrafens ordlyd:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved vold, materiell ødeleggelse, meddelelse av feilaktig informasjon eller på annen måte forstyrrer den sikre drift av luftfartøy, flyplass, skip eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen, og derved volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp, eiendom eller miljø.

Her kan det være verdt å merke seg at siste lovendring fant sted noen år etter den mye omtalte karikaturstriden, som i brede lag påkalte full frihet til å inspirere straffbare handlinger, om altså ikke til å begå dem. I sin opprinnelige form var selvfølgelig brudd på Oppviglerparagrafen i seg selv straffbart. I dag derimot, kan Hege Storhaug, Peder Are “Fjordman” Nøstvold Jensen og Hans Rustad fritt inspirere ulovligheter, om ikke nødvendigvis i direkte ordelag (da ville jo alle innse hvilke mål de har, noe som neppe hadde gavnet “saken”). Teksten fortsetter under tegningen.

Hege Storhaug kneblet
Human Rights Services informasjonsleder Hege Storhaug. Bloggers illustrasjon.

For direkte, utilslørte oppfordringer ville nok fortsatt bidra til moralsk delaktighet, selv om loven ikke lenger ser det slik.

Utrettelig og massiv påpekning av hvilken fare islam – og religionens troende – utgjør for vår sivilisasjon, i håp om at noen tar hånd i hanke med “problemet”, er derimot tillatt.

For er det noen som er i tvil om at det er just det nyss nevnte trio bedriver? Teksten fortsetter under bildet.

Hans Rustad i NRKs Debatten torsdag 4. november 2010
Document.no-redaktør Hans Rustad i NRKs Debatten torsdag 4. november 2010 .

Ikke desto mindre er to av dem invitert inn i varmen hos norske medier, både på prent, på nett og på TV (tidvis sågar som “eksperter”), mens Fjordman sommeren 2013 ble innvilget Fritt Ord-støtte, for å skrive bok om kampfellen Anders Behring Breivik. Rett som det er, slipper han for øvrig til med inserater, både her og både der.

For vi har da ytringsfrihet, eller hur?

Takk og lov, jo. Nedsiden, nå som vi “alle” føler trusselen fra den muslimske fare henge over hodene, er at ansvaret for ytringer på det nærmeste er pulverisert.

Kort fortalt befinner vi oss på et punkt der oppvigleri, kamuflert, som hos Storhaug og Rustad, eller utilslørt, som hos Jensen, ikke lenger betraktes som oppvigleri, fordi en “knebling” derav ville være i strid med ytringsfriheten.

Er vi innstilt på å godta det, må vi også akseptere konsekvensene, slike som manifesterte seg i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, i regi av en forkvaklet ung mann, behørig inspirert av de tre forannevnte. Teksten fortsetter under bildet.

Barnemorderen Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i Oslo tinghus fredag 24. august 2012. Bloggers eget foto (fra TV-skjerm)
Barnemorderen Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i Oslo tinghus fredag 24. august 2012. Bloggers eget foto (fra TV-skjerm)

I vår virtuelle tidsalder er det mange som frykter for ytringsfriheten. Alle som har fulgt denne bloggen, vil ha registrert at man ikke helt deler den frykten.

Som det i og for seg også fremgår av denne bloggposten. Får vi tro.

Det vi har fått, er ingen virkeliggjøring av Orwells 1984. Vi har fått den rake motsatsen.

Samtlige illustrasjoner, så nær som NRK-skjermdumpen med Hans Rustad, er bloggers egne. Bare ta, om du vil ha (men krediter gjerne).

Øyh, VG! Jeg tror dere har glemt noen:

Hans Rotmo

Visst ble ikke Storhaug kneblet

Under overskriften “Knebling er ikke veien”, skrev jeg i går aftes en bepostelse, hvor det blant annet står at:

[…] Trollene vinner på det de muslimske ungdommene gjorde i dag. Skal vi få dem til å sprekke, må vi dessverre beholde dem ute i lyset (skjønt forbløffende få foreløpig later til å være skremt).

Om gårsdagens tre timer lange Facebook-utestengelse, av den islam- og innvandringskritiske HRS-lederen Hege Storhaug.

Men nå er hverken overskriften, illustrasjonen – som jeg, fordi det er gøy, har forbedret og fargelagt en smule – eller sitatet over, indikasjoner på at jeg anså Storhaug kneblet. Langt der ifra!

For det første, handlet det slett ikke om den eneste Facebook-kontoen damen disponerer. Dernest er det vanskelig å hevde henne kneblet, når landets aviser kappes om å formidle hennes hatefulle evangelium – og pressen (tillikemed denne bloggeren?) går fullstendig bonkers over episoden.

Som en noe forsinket presisering, føler jeg det riktig å understreke at få slipper så ukritisk til, med usannheter og halvkvedede viser om muslimsk elendighet, som just Hege Storhaug og hennes HRS-kumpaner.

Det hindrer meg likevel ikke i sterk avstandstagen til “Norges Unge Muslimer” eller andres forsøk på slik knebling – hvor ubetydelige de enn måtte være. Du ber ikke Facebook iverksette forføyninger mot dem du mener farer med “upassende innhold”. Du politianmelder det.

I dette tilfellet ville politiets konklusjon selvfølgelig bli den samme som Facebooks, når de først hadde fått tenkt seg om: Ingen isolerte overtramp, om det etterlatte inntrykket, over tid, likevel skulle være at det stikker et intenst fremmedhat under.

Men jeg følger ikke helt resonnementet til dem som ler tildragelsen bort. Den var en viktig påminnelse om at Storhaug har rett – i at de udemokratiske kreftene fins der ute, blant radikalisert, muslimsk ungdom.

Det betyr ikke at jeg sluker inntrykket hun prøver å skape, av at det er mer utbredt enn vi liker å tro. Slike krefter finner du sågar i kristne kretser.

Når jeg overhodet gidder å beblogge episoden, er det fordi frontene helt klart er i ferd med å skjerpes. Jeg tror ikke det blir lenge til vi ser de første påsatte asylmottak-brannene (men håper det ikke er dette). Jeg tror heller ikke det – om litt – blir mulig å skjelne mellom den jevne nordmanns syn på muslimer, og mellomkrigs-tyskerens syn på jøder.

At rabiat muslimsk ungdom bidrar til at det blir slik, godt hjulpet av sine islamkritiske motparter, eller at vi trekker flirende på skuldrene, gjør ingenlunde saken bedre.

C'est moi!
C’est moi!

Knebling er ikke veien

Facebook-melding fra Hossam Belkilani tirsdag kveld.
Facebook-melding fra Hossam Belkilani tirsdag kveld.

Det ble i kveld kjent at Hege Storhaug, informasjonsleder i den innvandrings- og muslimfiendtlige stiftelsen HRS (Human Rights Service) ble kastet ut av Facebook, etter koordinerte klager fra ungdomsmiljøet rundt Rabita-moskeen i Oslo (se skjermdump t.h.).

Man kan forstå unge (og eldre) muslimers frustrasjon, over at Storhaug og hennes geliker uhindret får spre det slett kamuflerte hatet sitt på Internett – og i rikspressen. Jeg er frustrert selv, jeg, men her er problemet:

Hatet er altså kamuflert, om aldri så dårlig, bak tilsynelatende bekymring for uskyldige muslimers lidelse, under islams åk.

Human Rights Service og Document.no balanserer akkurat innenfor det tillatte, selv om intensiteten i budskapet ikke levner mye tvil om hva som står mellom linjene.

Denne bloggeren har ingen problemer med å se at svake sjeler kan fristes til å sette fyr på et flyktningmottak, eller sprenge en bombe i Oslo sentrum, etter nøye studier at HRS’ uteskelser, men faktum står fast:

Isolert sett utgjør ingen av skriveriene deres hva vi kan betegne ulovligheter, selv om de skulle trigge andre til å begå dem.

Visst er det vel frustrerende, men ytringsfriheten står så sterkt, at det er rom for det dulgte oppvigleriet, slik HRS og Document.no praktiserer det.

Trollene vinner på det de muslimske ungdommene gjorde i dag. Skal vi få dem til å sprekke, må vi dessverre beholde dem ute i lyset (skjønt forbløffende få foreløpig later til å være skremt).

P.S. Storhaugs Facebook-konto er selvfølgelig gjenåpnet. Annet var naturligvis heller ikke å vente. Det fins krefter uti der som kvalifiserer mye bedre for eksklusjon, med utilslørt hat i bøtter og fleng.

Toppillustrasjonen er bloggers egen.

Pikenes Kjetil

Når man ser på ham, og blir usikker på om man ser Jens Pikenes eller Kjetil Rolness, er det kanskje ikke så rart om man blir usikker på hvor seriøst han er å forstå. Kanskje spesielt etter en serie WTF-utspill?

Pokker, de øynene ble vel ikke helt patent, ble de? Men lastverks hastverks og all den jazzen. Tilgitt?

Når jeg ser hvor mange venner som tidvis deler og liker lenker som er formidlet av Hege Storhaug, og hennes Human Rights Service, kan jeg ikke anta annet enn at de anser HRS en menneskerettighets-organisasjon.

Tanken på at de faktisk vet hva organisasjonen står for, er for uutholdelig.