Innehar webmaster-ansvar for et titalls nettsteder, hostet av det samme webhotellet, som, tillikemed webhotellets egne sider, har vært utiljgjengelig en times tid – og slås av med hvilken forbløffende fatning man, ulikt tidligere insidenser, tar tildragelsen.

Jubel for utgammel skitt i fletta ny innpakning

Det var en gang da kunstig intelligens, ofte omtalt som AI, ble ansett fjern fremtidsmusikk – skummel fremtidsmusikk. Men hvordan er det nå? Fremtidsmusikk? Niks piks. Skummelt? Hell yeah!

Man kan ikke bevege seg på Internett (og hvem gjør ikke?), uten å ha fått med seg kontroversene rundt Microsofts chatbot, Tay.ai, som hin uke gjorde furore som rabiat rasist, etter å ha tatt til seg grumsete holdninger fra samtalepartnerne på Twitter. Teksten fortsetter under bildet.

Microsofts beryktede chatbot, Tay.ai.
Microsofts beryktede chatbot, Tay.ai.

Så ille skulle det bli, at Microsoft så seg nødsaget til å stenge skravleboten, slik at de kunne vaske munnen dens, med klut og kost og såpevann.

I går tok teamet sjansen på å slippe ham/henne løs på Twitter igjen, men det skulle visst ikke vare. Etter kort tid ble det klart at boten simpelthen ble overveldet av responsen, ute av stand til å absorbere alt sammen.

I én tweet presterte den sågar å beklage sin egen utilstrekkelighet, som “[ … ] the lamest piece of technology. I’m supposed to be smarter than u..Shit.”, og:

I like pics of humans but i could fux wit dis too

Til alminnelig forlystelse, selvfølgelig, men entusiasmen har også vært påtagelig. Til de grader at Microsoft har blinket ut kunstig intelligens som fremtidig satsingsområde, som det fremgår av denne Digi.no-artikkelen i dag.

Har du derimot vært med en stund, blir du sittende og måpe over alt som utlegges som innovativt og nytt. En av denne bloggerens favorittsysler, for en tyve års tid siden, var å skravle med den kunstig-intelligente chatboten A.L.I.C.E., som ble lansert i 1995 (for på den tiden var jo slikt spennende og nytt), men fortsatt befinner seg på den store Internetten.

Sving bortom og prøv deg!

Et kort utdrag fra mitt ferske gjensyn med mitt gamle 1990-tallsbekjentskap:

Samtale med A.L.I.C.E.
Samtale med A.L.I.C.E.

Innpakningen er selvfølgelig ikke som dette århundrets, men hey, kids: Kunstig intelligente kjatreboter er ingenlunde et barn av det enogtyvende århundret.

Just saying.

OK?

Hva blir det neste? 3D-printere?

Toppfoto: Maria, eller der Maschinenmensch, i Fritz Langs “Metropolis” (1927), på bloggerens PC-skjerm. På 1920-tallet var imidlertid ikke robotene videre snakkesalige.

hsmaiprisene_no01

De seneste ukene har det, foruten vedlikehold av eksisterende nettsteder, blitt lansering av gjennomsnittlig ett nytt nettsted i uken på meg. Slikt gjør noe med bloggefrekvensen (og ens relative fravær i sosiale medier). Til alt hell har jeg også minimalt å melde, noe som utvilsomt også har sammenheng med alt nevnte timeplaner.

Og ennå gjenstår det noen (foruten at nettstedene som i tillegg skal vedlikeholdes, selvfølgelig akkumuleres).

Om det teller som forklaring.

Internett, jeg er ikke imponert

Isomittari (Large Emerald Moth), green butterfly
Isomittari (grønn smaragdmøll), grønn sommerfugl. Uvisst om det var en slik fruen så, dog. (Photo credit: Wikipedia)

Vi har da hatt bemerkelsesverdig få sommerfugler denne sommeren, har vi ikke det da? Eller er det bare her vest?

Ikke til å undres, da, at fruen gikk lettere bonkers, da hun observerte en på stuegulvet her om dagen – til alt overmål en grønn en, som hun nærmest identifiserte som en møll, i mangel av nærmere kjennskap til de grønne sommerfuglene. Men det var ingenting litt googling ikke kunne fikse.

Lenger er vi nemlig ikke kommet. For seriøst, burde vi ikke, i 2015, være kommet så langt at vi knipser et bilde, og laster det opp til Google eller andre søkemotorer, ledsaget av spørsmålet “Hva er dette?”?

Hæ? Men seriøst. Vi burde det, sant?

Det er gått 22 år siden verdensveven ble kommersielt tilgjengelig, og 47 år siden Internett først så dagens lys. Det er lenge det, men folk synes like entusiastisk som vi var på midten av 1990-tallet.

Det ser jeg helt oppriktig ingen grunn til.

Men så er jeg også en gretten gammel gubbe.

Journalistisk milepæl

15. JUNI 2015: Dagen VG gjorde landet oppmerksom på nettrollenes eksistens.

Graver de mer nå, fins det snart ikke én hemmelighet igjen å avdekke, for resten av oss.

Vi er alle under mistanke

Det later til å råde en slags oppfatning av at overvåkningen av det kollektive Internett-samfunnet, tillikemed enhver mobiltelefonerende verdensborger, bidrar til at vi alle er å anse mistenkte.

Hvis det er å være mistenkt, kan jeg ikke hevde meg annet enn svært komfortabel med mistanken.

Så er jeg da også en svært enkel gutt på landet.

Det får bli dagens konklusjon, etter en heftig Twitter-disputt over emnet, som levner meg med en gryende frykt for at jeg kan ha satset på feil hest, om Vladimir Putins verdensherredømme noen gang skulle bli en realitet.

Foto: TV-overvåkningskameraer. Fra Wikimedia Commons/Bree~Commonswiki

Ord for dagen

speed-surfing

Og så har du dem som, tyve år senere, snakker om å surfe (på Internett). Flotter seg sikkert med buzzord, som “den elektroniske motorvei” og “den virtuelle landsbyen”, kan jeg tenke.

Bill. mrk. Fordums “digital nomade”.

Inspirert av en Chess-reklame, som insisterer på at mobilselskapets kunder “surfer mye mer enn alle andre”. WTF!?

På e-postens sotteleie

Føler du, som jeg, at all bruk av e-post oppleves som reiser til en svunnen tid? Det er vel ikke fritt, når kommunikasjonsformen knapt har endret seg, i alle fall i de tyve årene jeg har brukt den, mens nye plattformer jevnt og trutt har kommet og gått – og blir ved å komme.

E-postkonvoluttFor min del er e-posten blitt en litt traurig dyd av profesjonell nødvendighet, altså et fenomen til motvillig anvendelse, i arbeidstiden kun, mens fritiden på det nærmeste er fri (som fritidsbegrepet i og for seg indikerer) for e-postlesing. Så skulle det da også bare mangle, i en tid der allehånde “sosiale” plattformer for lengst har erstattet det antikvariske korrespondansesystemet.

Nå skal vi likevel ikke se bort fra at e-posten får sin renessanse, om den står foran større teknologiske omveltninger av noe slag, vel å merke – en for meg helt avgjørende forutsetning, og formodentlig det eneste som kan berge kommunikasjonsformen.

Inntil så skjer, vil nok mine forbindelser gjøre klokt i å notere at min uteblevne kvelds- og helgerespons ingenlunde er å regne som uvilje, men ren og skjær uvitenhet, om den ubesvarte korrespondansens blotte eksistens. I alle fall til arbeidsdagen atter vender tilbake.

Joda, visst har vel også jeg et varslingssenter, og ikoner med tall, som lyser hvitt og flott, på rød og sirkulær bakgrunn, og visst hender det vel at jeg sjekker hva det mon være, dog uten å ta affære (rim slim plim), thi det arbeidstid ikke er – med mindre presserende faktorer skulle tilsi annet.

Følgelig og altså: Skulle det, mot all tenkelig formodning, være bråttom, er det bare å gi beskjed ad andre utbredte kanaler. Twitter og Facebook er i så måte brukbare stalltips. Inntil også de, sannsynligvis før, snarere enn senere, avgår med en velfortjent pensjon.

Jeg er Dem i så fall megen takk skyldig.