Reciprocation is terrorism, too

Last night’s attack on a Finsbury Park Mosque would appear to be an act of retaliation, but make no mistake about it: Any action carried out as an act of revenge is every bit as terroristic as the act it was intended to retaliate, although I notice how easily I’m provoked by muslims using the incident as proof that Christians/European/white people are every bit as bad as Isil.

Having said that, retaliation is not the way to go about this. Au contraire it is exactly what the terrorists want: An all out clash of civilisations (as pointed out on numerous occasions).

The situation calls for calm composure, even if chances are we’ll have just the opposite.

Burde ha sjekket

Ja, derfor burde jeg sjekket det nærmere og ikke brukt en feed fra [folk som mener det samme som meg].

Denne saken er glemt om ikke for lenge. Derfor.

Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp).
Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp).

For å si det sånn: Jeg ville ikke ha hevet noen øyenbryn over at noen i fylla ytrer, svært direkte, det de ellers pakker omhyggelig inn i bomull.

Nettroll
Nettrollet var så sint, så sint, at han nesten så rødt. Bloggers tegning.

Forvirringen er total

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne …

Så gir like godt ordet til ELO:

It would appear that there are no Trump hotels in either of the banned Muslim majority countries, which must be attributed to lucky chance, no?

Fy Fabian, Sylvi …

Det er klart det er synd med Aleppo, men de er nå engang muslimer.

P.S. Jeg må nesten slenge denne på, med Guris tilgivelse, heller enn tillatelse (les!):

Hvordan tyskerne kunne svelge nazistenes hatbudskap så ukritisk, spør De?

Det fins en side eller en gruppe for alle tenkelige interesser, noe ikke minst rabalderet rundt Mannegruppa Ottar de siste dagene har vist, med all tenkelig tydelighet, men det betyr jo ikke at alt er like jævlig.

Selv er jeg medlem av en rekke grupper, som har vært til stor nytte og glede. Som varm tilhenger av et sterkt forsvar, og minst like sterk motstander av å begå samme feil som forut for invasjonen av landet, 9. april 1940, er jeg også medlem av en rekke grupper, og følger flere sider, som berører tematikken. Deriblant Norsk Militærhistorisk Forening, som i det alt vesentligste har vært til glede og nytte, men som stadig oftere misbrukes av krefter som anser islams blotte eksistens en trussel mot vår (eksistens). Underforstått: Deri ligger Forsvarets største utfordring i dag. Ifølge disse menneskene, vel å merke.

Senest i dag, da Hege Storhaugs virkelighetsvrengende Human Rights Service ble ført som sannhetsvitne for ubekreftede “nyheter”, om at Forsvaret er i ferd med å falle i muslimske hender. Lei, som jeg engang er, av å se slike påstander fremmes, i økende takt og omfang, måtte jeg selvfølgelig åpne kjeften (se diskusjonstråden):

https://www.facebook.com/groups/243840341664/permalink/10154531968181665/

Like lite som jeg kunne ha latt meg assosiere med verstingene i Mannegruppa Ottar, er et medlemskap i en Facebook-gruppe, der medlemmene sprer innvandrerfiendtlig materiale, forenlig med eget menneskesyn – eller, for den saks skyld, forhold til virkeligheten, slik jeg oppfatter den. Med en relativt ekspeditt utmeldelse til følge.

Mitt hovedanliggende er imidlertid ikke denne ene tildragelsen. Til det er den for uanselig og, skremmende nok, for moderat, til å hevde seg i flommen av hatefulle ytringer, som bringer meg til sakens kjerne. For påstander som denne, om muslimsk kupping av Forsvaret, er av det “snille” slaget, og derfor så uanselige som jeg nettopp antydet.

La oss se i øynene at hatet er så normalisert, at vi simpelthen ikke registrerer det. Så normalisert at vi, uten at vi engang merker det, gradvis leser oss så blinde, at vi til slutt anser påstandene sannhet – i fall De noen gang skulle spørre Dem hvordan tyskerne virkelig kunne svelge nazistenes hatbudskap så ukritisk.

Jevnfør i så fall Goebbels’ berømmelige devise:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Mer hokus pokus er det jo ikke, og vi ser det utspille seg – i sanntid, så å si.

Som påpekt, ad nauseam, får vi tro, fordres hverken ridestøvler, brune skjorter eller bandolær.

antirasisten
Antirasisten. Bloggers tegning (resirkulert av ren og skjær latskap).

Og ja, jeg begynner snart å bli mektig lei av egen politiske korrekthet, jeg også, men slås, om og om igjen, av hvor viktig den tilsynelatende er, og av at man stadig oftere føler slektskapet med denne karen litt for påtrengende:

August Landmesser
August Landmesser (1910–1944), som nektet å hilse Adolf Hitler under åpningen av Den tyske krigsmarines treningssenter, Horst Wessel, sommeren 1936.

Det var i ale fall godt å bli utmeldt, selv om diskusjonen skulle vise at man heldigvis ikke stod fullt så alene som Landmesser. Inntil videre.

P.S. Før De kommer trekkende med Godwin, brunskvetting, hitling og reductio ad ditten datten, håper jeg De gir Dem tid til å lese dette.

Toppfoto: Tvitring på et nettbrett. Bloggers eget foto.

Religiøs eller konfeksjonell diskriminering?

Ikke uventet ble Bryne-frisøren Merete Hodne i dag dømt for diskriminering i Jæren tingrett.

Som jeg var inne på i en bepostelse hin uke, kan det ikke være mye tvil om at religion ofte er et vikarierende argument for reinspikka rasisme, ikke minst for store deler av Pegida og Norwegian Defence League, som den aktuelle frisøren er tilknyttet.

Det er imidlertid religiøs diskriminering hun nå er dømt for, fordi det er bekledningen, og religionen den representerer, hun har begrunnet diskrimineringen med. Samtidig er det klart at det kan finnes mennesker som forsvarer muslimenes rett til å tro på Allah, men som, lik Merete Hodne, sidestiller muslimsk bekledning med denne (designet av Hugo Boss, for dem som måtte føle seg kallet til å ile til nærmeste herrekonfeksjons-forretning):

Hugo Boss' 1934-kolleksjon.
Hugo Boss’ 1934-kolleksjon.

Man skal jo ikke fortenke frisører i å betakke seg for slike kunder, selv om de gladelig innrømmer dem retten å tro på nazismen. Det er det engang ingen som kan nekte noen. Peter N. Myhre, representant for et av våre regjeringspartier, synes i alle fall å mene at hijaben er å sammenligne med “nazikostymer”.

Peter N. Myhre.
Spørsmålet er bare: Hvor smal? Tekstingen er innmontert av blogger, skjønt uttalelsen er ekte nok.

Joda, jeg tror dem. Kanskje ser de faktisk slike paralleller? Samtidig er det kanskje et problem at Bryne-frisøren derimot ikke har problemer med nazisme (og dermed neppe tilhørende bekledning).

Troverdigheten er det med andre ord så som så med, men dommen er i det minste avsagt – om enn på sviktende grunnlag. Tross alt handler dette om rasisme (om Malika Bayan er aldri så blendahvit). Å bevise det, når tiltalte påberoper seg andre motiver, er en svær prosess, som jeg forstår domstolens betenkeligheter ved.

Dermed skal vi ikke se bort fra at Hodne lykkes med en anke.

Akk …

Toppfoto: Bahrainsk skoleelev i hijab. Fotograf: Shane T. McCoy/Wikimedia Commons.

Patrioter, jeg tror dere!

Rett som det er, blir man forsøkt konfrontert av individer som hevder våre islamkritikere (her ved de staute representantene for oven) er feminister, hvis hovedanliggende er å beskytte muslimske kvinner mot undertrykkende … uniformering og sådant mere.

Ja, men hvis det er sånn det forholder seg, har jeg misforstått nesten alt sammen!

Animert Jarle

Right …

Toppfoto: Representanter for den nordiske “motstandsbevegelsen” marsjerer.

Er vi rasister om vi holder det for oss selv?

I løpet av helgen har historien om hijabkledde Malika Bayan, som ble nektet adgang til Merete Hodnes frisørsalong på Bryne, vakt et visst oppstuss på Twitter (på Facebook er ubehagelige emner ikke fullt så populære).

Rett nok er det visst en kjent sak at frisøren sogner til Pegida og andre innvandringsfiendtlige miljøer, men hvor vanlig er egentlig holdningene?

Ikke sjeldnere enn at Frps syvende far i huset, Carl Ivar Hagen, sporenstreks rykket ut til frisørens forsvar (ordrett sitert):

– Hun har valgt å gå med hijab, og da synes jeg at dersom hun ikke får klippet seg ett sted, får hun gå til en annen frisør. Jeg mener at hun må finne seg i at akkurat denne frisørsalongen reagerer på det religiøse, islamistiske symbol som innehaver mener at en hijab er, og da får man respektere at også innehaver får ha sine rettigheter, sier Hagen om hendelsen på TV 2 Nyhetskanalen.

Vi får tro det er en dårlig skjult hemmelighet at Hagen nyter støtte i relativt brede lag, også på dette punktet. Gledelig var det derfor at minervaredaktør Nils August Andresen i går publiserte kommentaren Nå er snart rasismen åpen, der han går i rette med Hagens elleville utspill, men “snart”? Den er vidåpen, og har vært det forholdsvis lenge.

Noen av oss er så gamle at vi er oppvokst i et homogent og hvitt Norge, hvor “neger” var en høyst passabel og nøytral betegnelse på mørkhudede av afrikansk opphav (noe jeg så vidt berørte i en bloggpost her om året), men vi ville jo ikke drømme om å bruke den i dagligtalen nå, hvor nøytral den enn måtte forekomme oss. Like fullt fins det nok av dem som gjør det, fordi de ikke anser den nøytral, tillikemed “svarting”, “staner”, “sotrør” og andre hedersbetegnelser. Selv den en gang nøytraliserende betegnelsen “våre nye landsmenn” ytres utelukkende med dårlig skjult forakt i stemmen.

Andre vet at de, selv om de er oppdratt til ikke å forbinde negerbetegnelsen med noe negativt, ganske enkelt ikke bruker den, med mindre man forsøker å formidle et poeng (som forhåpentligvis er hva jeg nå gjør).

Atter andre er ikke gamle nok til å ha opplevd det “raserene”, homogene Norge, men bærer like fullt de nedarvede holdningene med seg, noe som selvfølgelig tjener som eksempel på just eksempelets makt, som foreldre engang forvalter.

Av samme grunn innrømmer jeg meg skinnhelligheten å påpeke at min datters bestis er muslim, og at jeg er stolt onkel til en liten pike som også er en. Kan hende gjør det meg ekstra ømskinnet, men jeg tror mine lesere vil se at min holdning til spørsmålet har vedvart, langt utover de par små årene de to nevnte forhold har eksistert. At jeg tar anstøt hver gang noen uten kjennskap til meg og mitt, snakker nedsettende om min fortryllende niese, kan De i alle fall ta Dem faen på.

Som en kuriositet må jeg nesten nevne at mine to voksne sønner vanket (og vanker) i så multikulturelle kretser, at de selv en periode snakket “kebabnorsk” over middagsbordet. Alt sammen sikkert egnet til å gi vann på mølla for dem som hevder snikislamiseringen et faktum. Men gjett hva: Det ble folk av dem også.

Fine folk.

Det ble virvlet opp mye grums i den nylige burkinihalloien, men det stopper jo ikke med det. Hijabnekten på Bryne utspilte seg i fjor, dessforuten. Og det er jo, som vi vet, ikke hijaben (som, nettopp under et frisørbesøk, garantert ville bli fjernet) som er problemet, men at slike som Malika Bayan overhodet fins i kongeriket. La oss nå likevel unne oss en nærmere kikk på hvem denne Hodne fra Bryne er, skal vi?

Rasismen lever uansett i beste velgående. Eller som en Twitter-forfølger tvitret her i går:

For nei, mesteparten av rasismen vi ser rundt oss, gir seg ikke nødvendigvis aggressive utslag. I land som liker å anse seg siviliserte, kan den være ytterst subtil, selv om man ikke skal være rare rakettforskeren for å gjennomskue den. Tvert om kan den komme til uttrykk med vennlig smil om munn. Folk kan være fryktelig infame noen ganger.

På den bakgrunnen våger jeg påstanden at et land som ikke lenger er i stand til å fornemme rasemotivert forskjellsbehandling, ikke er hakket bedre enn et som gjør det, og likevel opprettholder den, og at mange av oss som nekter å ta rasismebefengte ord i vår munn, nærer en viss uvilje mot “våre nye landsmenn” lell. Skulle rasismen likevel være så normalisert blitt, at vi simpelthen ikke ser den; desto verre.

Rasisme må ikke nødvendigvis uttales, vøtt. Dess vanskeligere, selvfølgelig, å få øye på den, men vi er jo ikke alle like ubehjelpelige som Carl I Hagen og frisøren på Bryne.

P.S. Etter nøye overveielse, er jeg kommet til at vi kan unne oss et eksempel på forna da’rs harmløse gladrasisme (som jeg, uten videre betenkeligheter, spilte for mine store, da de var små), for å illustrere noen av passusene oppi lia:

Illustrasjon: Antirasisten. Bloggers tegning (resirkulert, av ren og skjær latskap).