Jeg har en jobb som innebærer en viss bejubling av “den digitale transformasjon”, men skal jeg først være ærlig, får den meg i all hovedsak til å le.

Lenge og hjertelig.

Angstbitersk egosentrering

FORT OG GÆLI: Når man ser hvor mange som engstes over britisk og amerikansk etterretnings datainnbrudd hos den nederlandske simkort-produsenten Gemaltos, må en jo undres hvilke selvbilder som får dem til å frykte NSA og GCHQs interesse.

Mobiltelefon og stetoskop

Internett? We are not amused.

Du registrerer at et nytt år synger på det siste verset, og fastslår at tiden må befinnne seg i et vakuum – at den, noensteds mellom 1989 og 2013 fryste fast, med minnet om 1980-tallets lovnader i bakhodet, om virtual reality-hjelmer i multimedial 3D, og en virtuell virkelighet, som stod på terskelen til samlebåndene, den gang da, for et kvart århundre siden.

CD ROM var the talk of the town, med touchscreen-betjente informasjonskiosker i hvert bidige kjøpesenter. Du visste at fremtiden lå på lur, kanskje i 1991 eller 1992 en gang.

Men vi måtte vente helt til 1993, da verdensveven ble gjort kommersielt tilgjengelig i Norge, gjennom Oslonett.

Cyberspace! Suuuurfing!

I hele tre år virket det veldig lovende, alt sammen, til det, sakte, men sikkert, demret at det handlet om ganske alminnelig énveis-kommunikasjon, alt sammen, paret med litt video og 1995-ish webchat, som har “utviklet” seg til “hypermoderne” Twitter.

Ett ord: PowWow. En VoIP-løsning datert 1994 (eat its dust, Skype!), med ordinære lynmeldingfunksjoner, whiteboard, for sanntids-deling av skisser og ideer, foruten toveis telefoni, naturligvis. Hva det audiovisuelle betraff, var vi henvist til RealMedia/RealAudio, som alternativ til YouTube og Spotify, som først meldte sin ankomst +/- ti år senere. Eller til Flash-mediet entret scenen, iallfall, anno 1996.

Når du tenker over det, kan du ikke fortenke en stakkar i at han er litt skuffet, og kanskje finner utviklingen skremmende treg. Djises, vi plantet mennesker på månen i 1969!

Og med hånden på hjertet: Vi burde ha klart å kopiere stuntet på Mars, rundt 1985.

Twitter, Instagram, YouTube, Wimp, Snapchat og Facebook … Imponerende?

Særlig.

Skjønt rett skal være rett: Det fins ett småfascinerende univers, under sekkebetegnelsen Tumblr.

Og pressen i “cyberspace” anno 2013? Biberspace!

Men i morgen skriver vi 2014. Tilgi meg, bare, om jeg ikke har de helt store forventningene.

I kveld derimot, skal jeg late som, og feste som om det var 1999. Det virker usedvanlig sømmende, på pussig vis.

Bildet over er fra Minority Report. 2002(!), goddamit.

Sannsynligvis koker det hele ned til at jeg bare er ofseleg storforlangende, men det er det 21. århunde. Alt under warp speed er uakseptabelt.

Avanti, avanti!

Så godt “nytt” år, da, De!

The Martians were created using computer-gener...

P.S. Jadablada, i 1990 fikk du kun en fraksjon av en brøkdel av Wikipedia på CD ROM. Men det skulle da også bare mangle. Kunnskapen fantes da også, selv om du måtte ta bøkene til hjelp. Det er snart 2014, for svarte. Vi skulle hatt minst dobbelt så store hjerner!

Arme Kenneth

Det er muligens ikke egnet til å vekke undring, men ikke desto mindre et faktum at en ung drop-out fra Harvard University helt friksjonsfritt betjener cirka 845 millioner aktive brukere (per 31. desember 2011), mens en av den norske stats viktigste nettjenester bryter sammen ved samtidig besøk fra noen hundre tusen (mens den oversprøyter publikum med konfidensielle persondata).

Hurra for norsk IKT. Spitzenklasse!

 

Byte-kort

Det vanket ny toalettveske på far til jul. Mer interessant er det muligens at den er utstyrt med “Byte-kort”, som påkalte utallige juhuer hos min indre geek. I alle fall til det demret at nynorsken for anledningen er helt uforbundet med eventuelle bits and bytes.

Når det er sagt, er informasjonsteknologien langt fremskreden på bygda. Det må den også nesten være, om man overhodet skal ha håp om å se andre mennesker – om aldri så virtuelle.

Microsoft mest visjonær?

Fjern fremtidsmusikk? Næsj… Den grunnleggende teknologien har vært her lenge allerede, og Microsoft skal ha honnør for de fremsynte visjonene, Minority Report-style, men det fremstår mer som leketøy enn nyttig verktøy, alt sammen.

Det meste av dette har vi allerede, om visningsmedium og plattform kanskje ikke er den samme. Problemet er bare – og vil bli – at vi stort sett glemmer å bruke dem. Moro lell, men sannsynligvis bare det.