Sorry about that. Just a spur of the moment thing.

Je suis Jarlie
C’est moi!

I motsetning til min gamle venn og Donald-tegner, Arild Midthun, har jeg aldri hatt noe heldig grep om den karakteristiske Disney-streken, men det hindrer meg ikke i å få blod på mølla, nu som jeg først er så godt i gang.

Tar jeg ikke mye feil, har han gått i samme tanker selv, men er formodentlig bundet av Disney-konsernets bluferdighet – og respekt for amerikansk politikk. I motsetning til undertegnede, anonymt bloggende på en øde ø.

Følgelig og derfor – og tross ytterst mangelfulle Disney-ferdigheter …

Je suis Jarlie, after all.

Disney-universet er en utømmelig kilde til harselas visst (jevnfør forrige bepostelse). Og dette, seff:

Donald, konge av Nord-Amerika. Carl Barks, 1952.
Donald, konge av Nord-Amerika. Fra Carl Barks’ “Donald Duck og gullhjelmen” (gullhjelmen), 1952. Noen ganger tar det bare litt tid.

50 darker shades.

Surely U.S. President Donald J. Trump’s affinity for, almost invariably, clenching his fist in the air hasn’t escaped you, almost as if he’s intentionally introducing a “new” salute, ironically one up until recently monopolised by revolutionary socialists.

The use of gestures is no novelty, as far as extremists go. There’s the revolutionary fist, just recently assumed by America’s brand-new president, and, of course the Hitler salute, der Hitlergruß, inspired by Roman traditions and, therefore, used even by Italian fascists, as well as their fellow fascist Spaniards.

These are mere speculations, of course, but will we see right-wing politicians and their supporters worldwide clench their fists in the air, too? Certainly they won’t resort to the Roman salute, for obvious reasons. The fact remains, though:

While we’re seriously fisted already, chances are we may all be about to be so, in more senses than one.

In any event I think it’s safe to assume that the U.S. president’s public appearances will feature the continued use of chilling gestures.

Illustration: U.S. President Donald Trump. Blogger’s drawing.

Jeg kan ha vært en smule optimistisk på TV 2s vegne her om dagen.

Spørsmålet er selvfølgelig om det er seigpining vi nå er vitne til.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Stavrum og Hansen eller Facebook. Hvem er sterkest?

Nomina sunt odiosa, men Doremus

Debatten rundt Fru Hjorth, hvis identitet ble blåst på forsommeren, blåste (igjen) over i løpet av uker, ulikt den som har rast i et par år nå, både om hvem den anonyme mediekritikeren Doremus Schafer mon være, og om hvorvidt anonymiteten er ok. Kanskje i mangel av egne superskurker, som Snowden og Assange.

For å være ærlig, bryr jeg meg hverken om skriveriene, ettersom jeg ganske enkelt ikke leser dem, eller om anonymiteten, men kan si så mye:

Skulle jeg først øse av min bunnløse kunnskap, og tømme mine meninger over offentligheten, ville jeg også sørge for at det er meg de tillegges, med mindre de er ytringer jeg ikke kan vedstå meg – i hvilket fall de rimeligvis ikke ville ha falt. Hva skulle man ellers få ut av å ytre seg inkognito? Noe som selvfølgelig inspirerte tegningen for oven.

Det litt fornøyelige er likevel at noe av stridens kjerne later til å være hvorvidt Doremus er anonym eller pesudonym, noe som umulig kan være stort å diskutere, idet at han eller hun er et pseudonym, for det lille knippet redaksjonsmedarbeidere som, av juridiske årsaker, kjenner identiteten. For alle andre: anonym, men med de juridiske implikasjonene den hemmelige pseudonymiteten måtte ha.

Selvsamme Doremus påberoper seg gode grunner til å la seg anonymisere/pseudonymisere, så vi får vel bare ta hans/hennes ord for det, men at det bidrar til å gjøre det offentlige ordskiftet til en underlig arena, se det kan det umulig herske videre tvil om. Personlig har jeg, tross likegyldigheten, næret en hemmelig drøm om at det er Harald Stanghelle som skjuler seg bak ano-pseudonymet, men blir nok skuffet, skulle identiteten noensinne komme for en dag.

All respekt derimot, for dem som opptrer respektfullt og anonymt i sosiale medier, uten at tjukke slekta nødvendigvis skal ha kjennskap til alt man foretar seg.

Og så, selvfølgelig, har jeg en viss forståelse for denne gjengen:

En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous' bumerke. Tegnet av bloggeren.
En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous’ bumerke. Tegnet av bloggeren.

Det skulle da også bare mangle, kriminelle som de er. Det ville være synd om samfunns- og mediedebatten formes etter deres mal, dog, for det er jo just anonymiteten som gjør dem så uinteressante.

Jeg kunne godt tenke meg å lese Doremus’ uteskelser, jeg, hadde jeg bare visst hvem han eller hun er. Gjør jeg ikke det, kan det i bunn og grunn være det samme.

Det er jo også synd. For Doremus, om ikke nødvendigvis for meg. Tar vi utgangspunkt i at jeg neppe er alene, er det selvfølgelig prisen å betale for anonymitet. Forutsetter vi imidlertid at den anonyme har et mål med skriveriene, ønsker å oppnå noe med dem, hadde det jo vært hyggelig med lesere, får vi tro.

Skrev han, som knapt har lesere overhodet, tross identitetsangivelse in extenso, og likevel med injurierende kraft på høyde med Per Sandberg.

Toppillustrasjon: Yeah, right. Bloggers tegning.

Godwins lov er landets lov

Det fins mange og gode grunner til å advare mot samfunns- og verdensutviklingen, som i økende grad beveger seg i en polariserende retning, på mange måter ikke ulik den verden bevitnet i mellomkrigsårene. Noen av utviklingstrekkene har også mye til felles med den (utviklingen) tyskerne opplevde, mellom den første og den andre verdenskrigen, en utvikling vi, eller i alle fall våre foreldre, næret den dypeste frykt og forakt for.

Vår generasjon derimot, blir flyvende forbannet, om noen skulle finne det opportunt å peke på at verden faktisk har sett utviklingstrekk som våre før, nærmere bestemt i Adolf Hitlers tredje rike, en påpekning man kanskje skulle tro var helt unødvendig, men som dessverre viser seg stadig mer aktuell.

Skulle man være så dumdristig å begå den, møtes man umiddelbart med motutsagnet “Og der kom Hitler-kortet, ja”, som en effektiv stopper for advarsler vi simpelthen ikke ønsker å høre. Godwins lov, kalles den, og lyder:

Jo lenger en internettdiskusjon pågår, jo større blir sannsynligheten for en sammenligning som involverer Hitler eller nazismen.

Introdusert på Usenet i 1990, av den amerikanske juristen Mike Godwin, som utvilsomt har et poeng, for Adolf Hitlers inntreden er relativt uunngåelig, i nærmest enhver diskusjon, hvor langt fra nazismen, eller enhver form for politikk, den måtte befinne seg. Praksis har, siden Godwin lanserte loven, vært at all videre debatt opphører, i det øyeblikk sammenligninger med Hitler eller nazismen bringes til torgs. Interessant nok forfektes den av dem som vanligvis mener seg kneblet i samfunnsdebatten.

Hege Storhaug kneblet

Verre er det imidlertid å begripe seg på at betimelige påpekninger av likhetstrekk, skal kvalifisere for termen reductio ad Hitlerum (eller “hitling” og “brunskvetting”), når likhetstrekkene vitterlig fins. Slike påpekninger insinuerer hverken at man ligner Adolf Hitler, er uniformert eller tramper til taktfast marsj, men at samfunnet befinner seg på farlige veier det må være lov å advare mot.

Nå er selvfølgelig ikke det faktum at Adolf Hitler og hans geliker ivret for noe, ensbetydende med at det var galt. Midt i all den forrykte ondskapen, hendte det for eksempel at de iverksatte tiltak både Tyskland og okkuperte land siden beholdt (og gad vite hvordan det hadde gått med Nasas Apollo-prosjekt, uten Wernher von Braun).

For halvannen ukes tid siden publiserte Dagbladet tall som viser at hele 60 prosent av oss anser asylsøkerne en trussel mot velferden. Hvem kunne finne på å klandre noen for å skremmes av parallellene? Svært mange, er jeg redd, med nettopp Godwins lov i hånd. Ikke til å undres, i og for seg, når 60 prosent av oss engang anser asylsøkerne farlige, og da slett ikke bare for velferden.

Noen få av oss går også til ytterligheten å gi denne mannen sin ideologiske støtte, om de tar aldri så stor avstand fra udådene han er dømt for:

Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).
Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).

Langt flere, også langt inn i regjeringskorridorene, legitimerer imidlertid tankegodset, med illevarslende utsagn om snikislamisering og muslimsk invasjon.

Det er klart den slags ikke gir grunnlag for å trekke paralleller (og denne gangen medgir jeg ironisering)!

Vi må bare slå fast at vi har fått et debattklima som umuliggjør advarsler som involverer historiske erfaringer, og at følgende devise ikke har lært oss det bøss:

Den som har glemt historien, er dømt til å gjenta den.

At historien til alt overmål er blitt en polemisk no go-sone, gjør neppe saken bedre.

Tusen takk, Mr. Godwin!

P.S. Siden det er tanker av just dette slaget som får Godwins lov til å tre i kraft, gjør man rimeligvis ikke regning med noen form for respons. Pffttt … Knebling, min fot!

Norway and the EU. Blogger's own drawing. Norge
Norway and the EU. Blogger’s own drawing.