To sjeler, én tanke. Antagelig.

Aftenposten 7. april 2017:

Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Tegnet av Aftenpostens Inge G.
Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Tegnet av Aftenpostens Inge G.

Nedtegnelser 2. april 2017:

Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje. Kina
Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje.

Som gammel Aftenposten-journalist skal jeg imidlertid vise storsinn. Aftenposten, you’re welcome!

Når flagget følger fisken – Aftenposten

I Kina har Norge vært fremstilt som en angrende synder. Ikke så rart når Erna Solberg oppfører seg som nettopp det. Hun burde heller reist mer som seg selv.

Aldri tidligere har så mye norsk fintfolk lagt påskefeiringen til Beijing. Det er lett å forstå. Det har meget stor betydning for Norge at vi igjen er på talefot med et land som snart er verdens mektigste. I mellomtiden har vi lært en lekse om den asiatiske gigantmaktens nasjonale psyke, ofte på grunnleggende kollisjonskurs med vår egen.

I seks år er Norge blitt straffet for Nobelkomiteens uavhengige valg av den kinesiske dissidenten Liu Xioabo som fredsprisvinner. Det har det vært verdt å stå opp for. Børge Brendes desemberavtale var likevel en seier for politisk fornuft. Den var et vellykket kapittel i vår utenrikspolitiske forhandlingshistorie. Også fordi avtalen ikke representerer et knefall for uakseptable krav. Det vet vi fordi den i sin helhet var åpen, også det et viktig trekk.

Kilde: Når flagget følger fisken – Aftenposten

Spot on, Stanghelle!

Drøft.

Foto: Statsministerne Johan Nygaardsvold og Erna Solberg. Bloggers montasje.

Bare en strøtanke, mens man arbeider, som jeg tenkte jeg kunne lufte for statsminister Erna Solberg (siden damen engang følger meg på Twitter), for øyeblikket på besøk for å smiske for kinesiske øvrighetspersoner:

Fins det en mulighet – om aldri så mikroskopisk – for at norsk næringsliv kan gjøre business med andre enn Kina?

Vinnere og tapere i kjølvannet av kommende ukes norske statsbesøk i Kina:

Vinnere: Beijing-regimet og norske næringsinteresser.

Tapere: Demokratiet, kinesiske opposisjonelle, dissidenter – og Kinas, så vel som verdens, menneskerettigheter.

Hva man antagelig kan kalle et rått parti.

Også rått parti:

Kina-Høyre

Toppfoto: Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje.

P.S. Det bør dog anføres at samtlige norske partier later til å være innforstått med Norges vennskapelige omgang med totalitære og menneskefiendtlige regimer. Alt som gavner norske interesser, gavner verdens. Eventuelt: Drit i verden, leve Norge.

Lønn for strevet

Etter års lydig logring, innbefattet distansering fra Tibets Dalai Lama, Tenzin Gyatso, og unnlatelse av å kritisere det totalitære Beijing-regimet for sine menneskerettighets-brudd, belønnes Norge nå med “normalisering av forholdet” de to landene imellom.

Vi gratulerer – og håper dette betyr at Norge for ettertiden unngår å rette kritikk mot land som torturerer, fengsler og knebler opposisjonelle*, men antar at de siste års kinesiske tildragelser har tjent som nyttig lærepenge.

Way to go, Børgis!

Utenriksminister Børge Brende (H). Fotograf: Sjøwall/Utenriksdepartementet
Utenriksminister Børge Brende (H). Fotograf: Sjøwall/Utenriksdepartementet.

*Med mindre det dreier seg om land vi ikke taper noe på å kritisere, selvfølgelig. Så pass prinsippfasthet syns jeg vi skal unne oss.

Donald Trump’s phone call to Taiwan’s president Tsai Ing-wen.

Slightly comparable to Norway’s peace prize to Liu Xiaobo.

The U.S. presidential election highlighting the “dysfunction of democracy”?

While most of us observe the unfolding American presidential election in disbelief, some, among them Russian authorities and communist China, revel in its many unbelievable manifestations, claiming it proof that democracy simply doesn’t work.

Some even claim that Germany’s WW2 dictator Adolf Hitler and his fellow Italian fascist Benito Mussolini’s democratically won offices support that notion. Understandably so, as presidential contender Donald J. Trump most certainly is a fascist, leading many an observer to conclude that his victory would pave the way for a fascist America.

While a distinct possibility, it isn’t very probable, as the president’s power isn’t absolute. However, neither were the German Reichskanzler’s or the Italian prime minister’s, but they both made sure to undermine and remove all constitutional obstructions in their way, bullying the opposition into silence.

Could it happen again – in America? Even if we’re inclined to answer no, there’s no denying that those who cannot remember the past are condemned to repeat it.

With so many voters unable to recognise the similarities, it is tempting to conclude that the past indeed stands to be repeated, if, of course, the Trump campaign regains its foothold, which at present doesn’t seem very likely (but hey, who would have thought even his candidacy likely?).

And yes, a full-on fascist society is one possible outcome of any democratic election, just as much as a communist society is. An outcome of a democratic process, nevertheless, and one – as history has taught us – we’re likely to learn from, until a generation or two has passed (as we now see proof of).

Although we should be able to expect more, history, again, has shown that we can’t.

Meanwhile the Russians (and the Chinese) are having a ball:

Illustration: The U.S. Republican party’s presidential candidate Donald Trump and Russia’s president Vladimir Putin. Blogger’s own drawing.

Haag-dom mot Kina: So what?

Så skulle altså den internasjonale domstolen i Haag fastslå at Kina ikke har noe historisk krav på havområdene landet gjør krav på i Sydkinahavet, som om landene som gjør regning med å profittere på samhandel med Kina, kommer til å stille seg bak dommen.

Eller, som utenriksminister Børge Brende (H) så vakkert uttrykte det på Dagsnytt 18 i går aftes:

Denne meningsløse konflikten [i Syd-Sudan] er meningsløs. Ingen tjener noe penger på det.

Det gjelder å ha prioriteringene i orden.