There’s no denying that I’m tempted to continue regarding North Korea ruler Kim Jong-un with the amusement with which I have viewed him up until recently, but owe it to myself to remind me that even Adolf Hitler, despite his evil nature, was considered quite the clown.

As is Donald J. Trump.

As is Kim Jong-un.

Now that cannot be good.

Fred for enhver fredspris – for noen Emmy blir det ikke

Så led man seg gjennom syvende og siste episode av helteeposet Nobel, en serie til hvilken man muligens ikke hadde de aller høyeste forventninger – med rette, skulle det altså vise seg.

Nå skal jeg ikke gi meg til å dissekere serien, utover å tilkjennegi misnøye og eventuell tilfredshet, som henges på et knippe vilkårlige knagger.

En ting er at man antagelig har begynt å få nok av norske serier og filmers fremstilling av norsk heltemot, etter kjent og svært så amerikansk mønster, og siden vi først er inne på det:

Når ble det egentlig vanlig at norske embedskvinner og -menn tiltalte hverandre på engelsk – og da mener jeg ikke bare “are we good?”.

Og omtaler virkelig norske soldater, like ned til de meniges rekker, landets utenriksminister som “umin” nu om dagen? Definitivt ikke i min tid, men meget kan ha forandret seg. Så som, for eksempel, at norske toppbyråkrater omgås le corps diplomatique, iført aftenkjoler med tribal-tattis på overarmen.

Skjønt det neppe anses diplomatisk kutyme.

Når serien til alt overmål mangler spenningsmomenter, og utelukkende har til hensikt å fortelle verden hvor barske og snappy norske soldater, journalister og diplomater er, skal man kanskje ikke fortenkes i at man henfaller til kjent og kjær mimikk:

Animert Jarle

La oss heller ikke glemme at alle norske embedsmenn (og soldater) er vakre, og utelukkende bebor hjem prydet med det ypperste innen skandinavisk design. Dette er det viktig at verden får vite.

Ja, og så Gutta på haugen, så klart. La oss ikke glemme dem:

Helteepos, hurra

Som jeg har vært inne på for lengst, begynner vi kanskje å få nok av svulstige filmer og serier som skal fortelle verden hvilket usedvanlig heltemodig folkeferd vi nordmenn er.

Men jeg benker meg foran skjermen klokken 21.10 i kveld, jeg, for å se den kritikerroste serien, Nobel – Fred for enhver pris. Dels, selvfølgelig, fordi kritikerne synes så samstemte, men også fordi husets pikebarn kunne ha godt av en hjemlig samfunnsfag-leksjon, og å få med seg at Norge jevnlig befinner seg i krig – og på hvilket grunnlag.

Eller kan vi ha en generasjon som svever i uvitenhet om at vi er en krigførende nasjon?

Det kunne være moro å finne ut hva hun tenker om saken. Men de norske helteberetningene stopper jo ikke der, for ennå har vi ikke sett Harald Zwarts Den tolvte mann! Ikke Kongens nei, heller, om jeg må være så frimodig å snakke for meg selv.

21.10 i kveld, altså, på vår alles høyt elskede:

nrk-logo

Foto: Aksel Hennie som løytnant Erling Riiser, i det norske helteeposet “Nobel”. Skjermdump fra NRK.

Ain’t seen nothing yet

Yesterday’s post, titled Clash of civilisations in full bloom, was no foreboding of times to come, but a confirmation that it’s here, and has been for quite a few years.

Granted today’s wars do not play out the way they used to, but rather as hybrid wars, proxy wars and jolly old terrorism, known since the days of the IRA, PLO, and the RAF, not to be confused with the Royal Air Force. Which is probably why we have such problems identifying them as such. After all our image of a war has been cemented over the centuries, as nations have met on the battlefield, fighting it out until a winner emerged.

Today, as I just mentioned, not so.

On one side there’s the extremists demanding every infidel’s life. On the other there’s the extremists waging war on practically every living Muslim, and on the third there’s the madman trying to reinstate the Russian empire, in a pseudo Soviet shape, sans the Communism (albeit with all the trimmings).

Wedged in between these parties (and then some, I grant you that) you find the rest of us – the ones that have to pay the price, either because we happen to step outside, somewhere in the western world, if we are liberal and/or secular Muslims, lumped in with the crazy bunch, or citizens of a country neighbouring Russia.

Or, as we’ve just witnessed, inclined to love whom ever we want.

Fear and loathing. An old drawing of mine.
Fear and loathing. An old drawing of mine.
Attacks on civilians, both in Europe, America and in Muslim countries, carried out by all parties, seem to have reached a level at which people find themselves more or less barricaded, out of fear for moving around, or to go on vacation where they want. The latter exemplified by luxury facilities in popular holiday destinations sold at record low prices during peak season.

Needless to say it is all bound to escalate, as Putin (a prominent homophobic himself), Trump and the so-called Islamic State grow in strength, and the bigots of the world multiply, inspired by said forces’ actions and statements. And you know how it is, in all camps: An attack calls for retaliations. Retaliations, too, call for retaliations, and the merry-go-round is just about where we’re at.

In short, I’m afraid, we ain’t seen nothing yet, even if the Orlando incident may be altogether unrelated to organised terrorism.

Having said that, the perpetrator did pledge allegiance to the so-called Islamic State, in turn claiming full responsibility. It remains a mystery to me how the international community has squandered every opportunity to wipe the terrorist organisation off the face of the earth.

Top illustration: A drawing I made just after the attack on Copenhagen café “Krudttønden”, hosting a meeting with Danish cartoonist Lars Vilks, February 2015.

Hodeløst Syria-vedtak

Etter at det tidlig denne uken ble kjent at Regjeringen har besluttet å sende soldater til Syria, hovedsakelig som instruktører, med gode muligheter for å havne i skarpe situasjoner, har denne bloggeren forblitt taus om emnet.

Mer som følge av resignasjon over den sittende regjeringen, enn som et uttrykk for støtte.

Utover det folkerettslig betenkelige ved vedtaket, så vel som de mulige konsekvensene for Syria og resten av regionen (jfr Libya og Iraks fallerte stat), og det faktum at våre soldater utvilsomt vil komme til å trene soldater de senere må bekjempe, har jeg lite annet å tilføye, enn et ytterst rungende Nei!

Bare sånn for the record, som i forkant av vår deltagelse i Irak, og i bombingen av Libya, i og for seg. One hates to say one told you so, but one definitely did, skjønt ens protester hadde like lite for seg da som nå.

For å fjerne enhver tvil om eventuell bias (for den syriske krigen er en proxykrig mellom Russland og Vesten), bør jeg for ordens skyld anføre at jeg var iherdig kritiker av Russlands like kriminelle krimannektering hin år, så vel som deres folkeretts-stridige syriaintervensjon.

La meg i samme momangen minne om mine advarsler mot følgene av den unisont bejublede arabiske våren, for over fem år siden.

Samtidig finner jeg det mildest talt mystisk at noen overhodet kan få seg til å spørre hvordan det har seg at vi ikke har råd til å forsvare oss selv.

Nok sagt – og god helg.

Foto: Soldater fra Telemark bataljon under opptrening av kurdiske peshmergasoldater, i en treningsleir ved Erbil i Nord-Irak (Kurdistan). Fotograf: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Hurra for Vladimir

Dem av oss som har hatt et våkent øyeblikk eller to det siste døgnet, vil ha registrert at russiske styrker alt i dag begynner sin tilbaketrekking fra syrisk territorium, med følgende begrunnelse fra president Vladimir Putin:

Russland har i stor grad nådd sine militære mål i Syria.

Av hvilket det rimeligvis kan utledes at den såkalte islamske staten, Isil, er slått sønder og sammen, én gang for alle, og at flyktningproblemet er for historie å regne.

Vi er naturligvis den russiske presidenten stor takk skyldig.

Illustrasjon: Russlands president Vladimir Putin, tegnet av blogger (med alt hva det innebærer, av sviktende portrettlikhet).

Hybridkrig eller legitim flyktningstrøm

Jeg postet en impulsiv sak i går, som instinktiv reaksjon på at stenging av norske grenser overhodet var et spørsmål på det rikspolitiske bordet – og la det bare være klart at alt i meg stadig stritter imot, bare ved tanken på slike tiltak.

Nå tok det ikke lange tiden før selv justisminister Anders Anundsen (Frp) forsikret at tiltaket var helt uaktuelt. Likevel er det jo ikke helt utenkelig at denne mannen har noe med rushtrafikken over Storskog grensestasjon å bestille:

Russlands president Vladimir, smått billedmanipulert av blogger.
Russlands president Vladimir, smått billedmanipulert av blogger.

Hør bare hva nettstedet Aldrimer.no forteller:

Før flyktningestrømmen over Storskog grensestasjon i Finnmark begynte, gjorde det russiske føderale sikkerhetspolitiet FSB norske myndigheter oppmerksom på at det befant seg minst 15.000 flyktninger i Murmansk-området.

[…]

– På et møte med FSB Murmansk 24. – 25. september 2014 ble det fra russisk side opplyst at det i Murmansk oblast (fylke, red. anm) befant seg ca totalt 15.000 som ikke var russiske borgere, sier grensekommissær Roger Jakobsen til Aldrimer.no. Han legger til: – Jeg fikk forståelsen av at dette var normal status over lengre tid, og ikke noe nytt eller uventet.

Den tiltagende flyktningstrømmen over Storskog grensestasjon kan med andre ord, og som Aldrimer.no skriver, utmerket godt være “en villet utvikling”, styrt fra Moskva:

– Dette er russisk hybridkrigføring mot Norge. Årsaken er at vi er et NATO-land som deler grense med Russland, sier imidlertid en høyt plassert kilde. Hybridkrigføring er et samlebegrep på skjult krigføring og statlige påvirkningsoperasjoner og propaganda.

Skulle det, som Aldrimer.no påberoper seg sikre kilder for, vise seg at dette handler om russisk hybrid-krigføring, organisert av FSB, endrer det imidlertid hele min grunnholdning til eventuell stengning av vår grense mot Russland.

Hardt må tross alt møtes med hardt, ikke med ettergivenhet for aggresjon.

Hva så med flyktningene, kan man selvfølgelig spørre.

  1. Er de i Russland, har de det ventelig bedre enn i Syria eller Afghanistan
  2. Det fins nok grenser [sic] for hvilke kvanta vi kan håndtere – i alle fall når det dreier seg om flyktninger i et land som også er i stand til å ta hånd om problemet
Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.
Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.

Med alt det sagt, er jeg prinsipielt tilhenger av at Norge hjelper enhver nødstedt som lander på norsk jord – eller forsøker å komme hit.

Oljefondets verdi har passert 7000-milliarder-merket. Skulle flyktningene koste oss 70 milliarder norske kroner over de neste seks årene, svarer det til én prosent av fondets verdi per i dag. Et fond hvis galopperende verdiøkning neppe stopper opp på dagens nivå, for øvrig.

Jeg har havnet i diskusjon med Frp-ere som hevder at fondet ikke er vårt, men øremerket kommende slekter (med unntak av de gangene de mener vi bør bruke det på oss selv), og er selvfølgelig ikke fremmed for tanken. Til syvende og sist er ikke oljeressursene engang norske, men moder Jords arv til menneskeheten – som det ikke engang var meningen å utnytte, slik vi har. At kommende slekter skulle ha innsigelser mot at vi – i vår tid – hjelper våre medmennesker, og dermed deres kommende slekter, tror jeg våre Frp-venner imidlertid skal få dra mye lenger ut på landet med.

De levner oss nok heller ikke høye tanker, om vi lar Kreml fortsette den hybride krigføringen uforstyrret.

På ett skarve døgn har jeg derfor gått fra instinktiv avsky, til regulær krigsmodus – om utenriksminister Børge Brendes (H) diplomatiske bestrebelser ikke skulle føre frem.

Det bør finnes grenser, nemlig, om De tilgir ordspillet, for vår tålmodighet med den russiske krigsmaskinen. For joda, det er dritskumle tider, men det har fint lite med flyktningene å gjøre.

nu jävlar, i morgen kveld benker jeg meg foran TV 2 – og deres Okkupert, for én times vidunderlig inndoktrinering.

FULL DISCLOSURE: Man er akkurat for gammel til ikke å være preget av den kolde krigens doktriner, og tjenestegjorde til alt overmål i Sjøforsvaret, just da sovjetrussiske ubåter angivelig herjet de norske fjordene (vi stod endog krigsvakt, som er temmelig heavy duty). På hvilket tidspunkt man for øvrig tilhørte det politiske spekterets høire flanke. Man har bestandig ment at norske myndigheter dreit ettertrykkelig på draget i oppløpet til andre verdenskrig – og gjentok stuntet, da Jernteppet falt. Man skal med andre ord ikke fortenkes i visse antipatier mot alt som lukter Kreml – og vår sviktende motstand.

Toppfoto: Festung Europa? Fotograf: Schroeder Alain/Den europeiske union

There’s no stopping him now

Jupp, Litauen, Estland og Latvia neste? Ikke så usannsynlig. Men at tredje verdenskrig er like om hjørnet, tillater jeg meg likevel å betvile. Mest, muligens, fordi den alt er i full sving.

Illustrasjon: Russlands president Vladimir, smått billedmanipulert av blogger.

Krigen som aldri kom

Du kan ikke følge nyhetsbildet av i dag, uten å tenke at verdensfreden, i den grad vi kan hevdes å ha en, er en skjør, liten dings, som henger i den tynneste tråd du kan forestille deg.

Natos generalsekretær (da Norges statsminister) Jens Stoltenberg som annenflyver i et av Luftforsvarets F-16. Fotograf: Stian Lysberg Solum/FMS
Natos generalsekretær (da Norges statsminister) Jens Stoltenberg som annenflyver i et av Luftforsvarets F-16. Fotograf: Stian Lysberg Solum/FMS

Når Jens Stoltenberg kritiserer Russlands syriske eksesser, og russisk UD repliserer, med en retorikk som ikke viker én tomme for den kalde krigens ordbruk, mens bombene springer fra begge hold, skal du ikke være mer enn måtelig bekymret anlagt, for å frykte at alt sammen ender galt.

Men den har brygget og gjæret lenge nå, den tredje verdenskrigen, som noen hver av oss har fryktet, etter at Kreml for alvor fikk blod på tann.

Så hvor blir det av den?

Hvem sier at den ikke er her alt? Det tør være en kjent sak at moderne krigføring ikke ligner forna da’rs. Den utkjempes over tastaturene, med utilbørlig press – og intervensjoner i det de gamle blokkene anser sine respektive bakgårder.

Vladimir Putin,
Vladimir Putin, “tekstet” av yours truly, i anledning fjorårets svenske ubåttildragelse.

Alle vet at det er Internett – og andre former for elektronisk infrastruktur – som fyller rollen som slagmark, der Cyberforsvaret tillegges stadig større vekt, selv her i lille Norge, med et forsvarsbudsjett som begynner å minne om Andorras.

Det kan være fristende å avfeie den forestillingen, men det lover jo ikke godt at Russland nylig fikk redaktøren i Barents Observer sparket.

Og når TV 2 går i svart, under reprisesendingen av storsatsingen Okkupert, som den gjorde i går, er det jo ikke fritt for at du gjør et ekstra hopp i sofakroken.

Men vi har altså ingenting å frykte, skal vi tro Russlands utenriksminister Sergej Lavrov:

[…] Vi er et høflig folk. Vi kommer ikke, medmindre vi er invitert.

(Prøv å si det samme til ukrainerne, georgierne og tyrkerne, Lavrov.)

Jeg vet søren ikke, folk. Kanskje er det dette som er tredje verdenskrig. I så fall er den i bunn og grunn til å leve med – for oss som bare må nøye oss med å få umedgjørlige redaktører sparket, og TV-sendingene kuttet, dann og vann. Kanskje ryker Internett-oppkoblingen innimellom, men hey, vi klarte oss godt uten, for bare 25 år siden.

Da er det verre med Midtøsten, som dette russiske værvarselet, for syriske bombeforhold her om dagen, viser:

Men hvem vet … Kanskje alt likevel ordner seg til slutt?

USAs og Russlands presidenter, Barack Obama og Vladimir Putin, i et ubevoktet øyeblikk. Fotograf ukjent
USA og Russlands presidenter, Barack Obama og Vladimir Putin, i et ubevoktet øyeblikk. Fotograf ukjent

I alle høver: Er det krig, eller krig i emning, er det nok av dem som sår tvil om hvor lojaliteten ligger. Det er da jeg ikke helt evner å skjule min bergenske opprinnelse: Er det noe i veien med dere?

Toppillustrasjon: Hacking. Foto fra Elbpresse.de/Wikimedia Commons

Maskemøte i Milorg

Maskeradeball i Milorg under siste verdenskrig.