Kirkemedlemskap eller ei? Pfftt …

“Kirken den er et gammelt hus, derfor så må den rives”, kauket vi i ungdommen, et par venner, som var aktive i Hedningsamfunnet, og relativt nykonfirmerte jeg, med statskirke-medlemskapet i orden. Det skulle i alle fall ikke stå på opprørstrangen, hvor flåset og useriøst opprøret enn var.

Innpå 40 år senere klarer jeg likevel ikke helt å fri meg fra følelsen av kirkelig gammelmodighet, både hva kvinner, homofile og andre folk og religioner betreffer – for å nevne noe. Følgelig er det ikke fritt for at man gikk en tanke halleluja, da det forleden gikk ut bud om at Den norske kirke omsider har muliggjort digital inn- og utmelding, som førte til 15.053 utmeldinger, etter fire skarve dager. And counting, utvilsomt.

For Den norske kirke, som bevilges et fast, statlig-kommunalt beløp i året, betyr det fint lite, regnet i kronasje. Frikirkelige og andre trossamfunn derimot, som bevilges tilskudd på grunnlag av medlemsmassen, gnir seg rimelig nok i hendene, siden en utmeldelse nødvendigvis ikke er jevngodt med ateistisk omvendelse, men byr på utsikter til nye sjeler og klingende mynt, som tilskudd til kollekten.

Noen av oss nøler likevel (eller kanskje nettopp derfor?), for det er jo rart med det, døpt som vi er, i Den norske kirke, med påfølgende konfirmasjoner, bryllup, egne barns dåp og konfirmasjon, begravelser, julehøytid og hva det ellers måtte være.

Bibelen
Tett utsnitt fra Bibelen. Bloggers foto.

Jeg kjenner på det der selv, jeg. På hvordan Kirken er innvevd i livet, fra vugge til grav. Hva nettopp graven angår, er det også vanskelig å løpe fra kjensgjerningen at mange av oss religionskritikere garderer oss med årene. Hvem vet, det kan jo tenkes at det venter frelse (eller helvetes pinsler) hinsides gravens mørke dyp? Best da, å være på den sikre siden, ikke sant?

For egen del kan man ikke hevde akkurat den faktoren spesielt utslagsgivende, siden holdningen til spørsmålet har forblitt uforandret gjennom livsløpet, men at Kirken og landet er så sammenfiltret, at en sorti også innebærer amputasjon av en flik identitet, se det står jo ikke til å nekte.

Sebastián López de Arteagas (1610–1652) "Cristo en la cruz", eller "Kristus på korset". Bloggers utsnitt av foto fra Wikimedia Commons.
Sebastián López de Arteagas (1610–1652) “Cristo en la cruz”, eller “Kristus på korset”. Bloggers utsnitt av foto fra Wikimedia Commons.

Følgelig, og siden man ennå har barn å konfirmere (skjønt spørsmålet om borgerlig- eller kirkelighet ennå er uavklart), forblir man simpelthen på stedet hvil, i en slags erkjennelse av at det nå engang er stemningsfullt med kimende kirkekloker, når julen omsider ringes inn – og det enda det nærmeste man personlig kommer en kirke, er stedets bedehus, som også tjener som valglokale, og dermed frekventeres annethvert år.

Dypere stikker det ikke, og likevel forblir man en paralysert somlekopp, som formodentlig går i graven med medlemskapet i Den kongelige norske kirke intakt, med mindre noen åpenbaringer skulle vederfares en. Man vet jo aldri.

Toppfoto: Uggdal kyrkje på Tysnes. Bloggers foto.

Do they know it’s Easter?

Og der var man rosablogger. Man klandrer fruen, som, vanen tro, går en smule overboard i forbindelse med høytidene. Resistance is futile.

Nå var det likevel ikke det bebloggelsen skulle omhandle, men høytiden som sådan, og vårt forhold dertil, nu som vi føler kulturarven så utsatt, religiøse høytider – og kanskje dem i særdeleshet –  innbefattet.

Så kan man selvfølgelig spørre hvor mange av dem som anser de religiøse høytidene truet av muslimske horder, som faktisk feirer dem, for hva de virkelig er.

Gjorde de det, ville de rimeligvis eksponere seg for nestekjærlighetens og toleransens budskap i påskegudstjenestene, og, formodentlig, gjennom jevnlig kirkegang for øvrig.

Spørsmålet om hvorvidt de overhodet vet at det er påske, med alt hva det innebærer, er sågar betimelig, spør De denne bloggeren, for anledningen av rosa kulør (som ingenlunde regner seg som kirkegjenger, men som, i det minste i noe monn, har tatt kristendommens humanitære verdier til seg).

Man kan spørre seg det samme om våre danske frender, som nå ilegger gode kristne (eller folk som opptrer som om de var det) 45.000-kroners bøter, for å by syriske flyktninger skyss.

Det er i alle høver ingen overdrivelse å hevde påskebudskapet druknet, i smågodt-krig, solkrem og utepils.

Hvorom allting er:

Påske

Toppfoto: Utsnitt av den pettersonske påskefrokost, skjærtorsdag 2016.

Disneyland – på godt og vondt

For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.

Dette utdraget er hentet fra den mye omtalte Drøm fra Disneyland-kronikken til Frp-erne Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde, datert 25. august 2010, og derfor – berettiget eller uberettiget – brukt som eksempel på noen av strømningene som inspirerte terrorhandlingene i Oslo og på Utøya, påfølgende sommer.

Det kan virke som en søkt innledning til det jeg egentlig har på hjertet, men Disney-referansen vanskeliggjorde eventuelle unngåelser.

Saken er nemlig noe så prosaisk som at man overvar Mikkes magiske jul på TV 2 Zebra her om dagen, et noe uheldig makkverk, i det voldsomme utvalget disneyske julespesialer, hvor karakterer fra allehånde Disney-produksjoner samles i Mikke Mus’ nattklubb(!), House of Mouse, hvorfra ovenfor gjengitte skjermdump er hentet.

Om jeg nå likevel skal dvele litt ved Andersen og Gjeddas multikulturelle Disney-assosiasjoner, må jeg medgi at Disney-konsernets integrasjonsforestilling begrenser seg til å la all verdens vantro ta del i feiringen av vår vestlige frelsers fødsel, slik vår alles Aladdin og Jasmin ankommer Mikkes magiske jul, på sitt like magiske teppe:

housemouse02
Aladdin og Jasmin, i en skjermdump fra “Mikkes magiske jul”, vist på TV 2 Zebra andre juledag 2015.

Det hender jeg spør meg hvor urimelig det egentlig er at unge i den muslimske del av verden reagerer med en viss avsky på å få vestlige verdier trædd over hodene. Når selv Jafar, den onde, kongelige visiren av Agraba, gir seg feiringen av kristenhetens frelser i vold, må det jo være lov å spørre:

housemouse03
Jafar, i en skjermdump fra “Mikkes magiske jul”, vist på TV 2 Zebra andre juledag 2015.

(Hva Agraba(h) for øvrig betreffer.)

En liten del av meg velger likevel å protestere mot egne innsigelser, med argumenter om at den muslimske underholdningsindustrien heller får kjenne sin besøkelsestid, i stedet for å overlate populærkulturen til Hollywood, som, enten de liker det eller ei, dominerer dens eget primærmarked. For deretter å klandre dem for det.

Med det sagt, virker det selvfølgelig underlig at Disney-konsernet på det nærmeste velger å fremstille gode og dårlige muslimer som festglade Jesus-følgere.

Disneyland, der altså, som Andersen og Gjedda helst så det.

Jesusvenner: Glede, glede, glede

Ingen kommentar (utover at jeg muligens kommer til å true avkommet med lignende stunt, om de ikke oppfører seg).

La det bare være klart at dette ikke er min type humor (skal jeg først være ærlig, betviler jeg at det kvalifiserer som humor overhodet), men siden krenkelser er så comme il faut, skal det hæren flytte meg krenkes, og siden familien for øvrig har brukt dagen på tegning og fargelegging … Man skiller seg jo nødig ut, hverken som ikke-krenker eller utegnende.

La det stå som tegn på hvor grenseløst infantil man dessforuten anser Charlie Hebdo-humoren.

Omvendelsen

En gang i tiden fant mine foreldre det opportunt å få sin førstefødtes isse dynket i vann fra døpefonten i det lokale menighetshuset. Menighetens kirke var ennå ikke oppført, med det til følge at jeg kun i navnet ble kirkelig døpt – om ikke i det bokstavelige gavnet. Arkitektonisk sett.

Siden skulle det bli både søndagsskole og speider’n – skjønt det ingenlunde lå noe religiøst deri (vi var ikke akkurat KFUM-speidere, for å si det slik). Likevel ble nå engang Speiderbønnen besunget, til “Kjære Far i høye himmel” og så videre, og den førstefødte avanserte til leder, som, blant flere plikter, medførte forrettelser i såkalte Scout’s owns (speidernes egen andakt i felt).

Stained glass at St John the Baptist's Anglica...
Døperen Johannes. (Photo credit: Wikipedia)

I samme momangen valgte mitt forstokket konservative selv videregående skolegang ved en privatskole, tuftet på en evangelisk ideologi, som for alvor vekket religionsskepsisen, den som trolig hadde ligget dormant i noen ungdomsår. En ganske naturlig reaksjon, i og for seg, når skoledagene innledes med morgenandakt – og Jesus nærmest penses inn i samtlige fag, til den overveiende sekulære elevmassens lettere fortvilelse.

Siden har barnetroen ført en heller kummerlig tilværelse. Fornektet var den vel aldri, men så var det kanskje ikke all verden om å gjøre. Til jeg nå, i moden alder, omgir meg med hedninger, som postulerer ateismen med en religiøsitet som stiller forna dagers svovelpredikanter fullstendig i skyggen. Og jeg kjenner pendelen snu.

Den fanatiske ateistmisjoneringen, som velter mot meg i de sosiale mediene, har vekket presis samme reaksjon som drev meg unna barnetroen, den gang dazumal, som et utslag av eksakt de samme mekanismene, dypt rotfestet i min iboende aversjon mot åndelig reformasjon, enten den er religiøs eller ateistisk – inntil det religiøse.

Det er kanskje ikke til å undres at jeg begynner å lefle med Jesus. Tusen takk til mine misjonskåte ateistvenner, som, når alt kommer til alt, burde tilkjennes honorar fra Den Norske Kirke, for hver fortapte sjel de omvender.

Eller så er det den snikende alderdommen. Vi gjør jo slikt, vi skrøpelige mennesker, når døden sakte nærmer seg. Vi garderer oss, for det kan jo ikke skade!

Om ikke annet, kan jeg gi Bibelen en sjanse. Det kommer imidlertid til å snø i helvete før jeg leser den på nynorsk, som husets for tiden eneste eksemplar er skrevet på. Her i gård lyder det fortsatt “helliget vorde Ditt navn” og sådant mere, og det er det ingen nymotens radbrekkinger som kan gjøre noe med.

Men jeg hadde altså tenkt å nøye meg med min småsekulære, halvagnostiske og ugudelige likegyldighet, og gjorde i bunn og grunn regning med å klare meg med det, men slik ser det altså ikke ut til å gå.

Så takk skal dere faen meg ha, kjære, men akk så iherdig misjonerende ateistvenner!

Denne bloggposten er til, og inspirert av, dere.

Om jeg virkelig er omvendt? Gud vet … Det jeg derimot vet, er at spørsmålet er høyst privat, og at ethvert forsøk på misjonering, fra kristne, muslimer og ateister, driver meg adskillige skritt unna det som formodentlig er misjonens mål. Oppfordringen går derfor til alle som nærer ønsker om å vinne min sjel:

Sitt på hendene, hold kjeft, og sørg for at motparten fyller Facebook-feeden min med ammunisjon mot din overbevisning (altså i gavnet mot seg selv).

Der har du en vinneroppskrift.

Terroraksjonen: Én gal manns verk?

Moskéornamentikk

Det tok den kristne, vestlige verden mellom 1800 og 2000 år å utvikle seg i en demokratisk og liberal retning – med forbehold om at visse kristne land ikke er der riktig ennå, mens andre – som Tyskland og den forhenværende Østblokken – er relativt nyankomne i den demokratiske folden. Den muslimske verden har så langt brukt rundt 1400 år på den samme prosessen.

Hvor demokratisk, hvor menneskevennlig var Europa rundt år 1400 e.Kr.? Jeg skal ikke fornærme lesernes intellekt med inngående beskrivelser av inkvisisjon (taliban), hekseprosesser (sharia-motivert steining), korstog og kristen imperialisme (tilsvarende den jihad enkelte i dag frykter fra muslimsk hold), men oppfordrer til inngående research, om skolelærdommen skulle være tapt på veien.

De som fører an i kritikken av islam derimot, som peker på at religionen befinner seg omtrent der vi var etter 1400 år (men uten henvisning til tidsforkjellen), er svært klar over de faktiske forhold. Forhold det ikke passer deres sak å bekrefte. De nekter å erkjenne islams rett til å utvikle seg i samme takt som kristendommen, men peker på religionens overtramp (etter våre standarder), som er en pekefinger de like godt kunne rettet mot oss selv anno 1400. Er det noen som har tall på hvor mange vi drepte i Guds navn, i henhold til våre egne sharialover, dengang da? Eller hvor mange som har dødd i kristendommens navn de siste tiårene – på Balkan eller i Nord-Irland?

Én ting vet jeg i alle fall: Vi (underforstått: de kristne) har svært lite å være stolte av, i så måte.

Så hvem er de, disse menneskene, som gjør alt de kan for å feie slike kjensgjerninger under teppet, mens de utelukkende tillegger muslimene de samme egenskapene?

Vel, det er akkurat det som er faen… Du finner dem overalt, selv hos dem som var hovedmål for Anders Behring Breiviks aksjon den 22. juli 2011. Som på 1990-tallet, da Aps byrådslederkandidat i Oslo, Rune Gerhardsen, gikk i rette med det han kalte snillismen, etter mange års fremgang for Fremskrittspartiet, som lenge hadde surfet på motstanden mot “silkehanskene” som ble “våre nye landsmenn” (en i utgangspunktet velmenende term, som har utviklet seg i nedsettende retning) til del. I løpet av 2010-tallet satte partisekretær Martin Kolberg seg fore å knekke Frp-koden. For et par år siden mente han å ha funnet den, da han pumpet ut budskapet om aktsomhet overfor islamisme (som for øvrig ikke nødvendigvis kan sidestilles med terrorisme) – noe som skjedde parallelt med at Siv Jensen kvernet, om og om igjen, om snikislamiseringen av landet vårt.

Dette videoklippet er redigert, klippet til så det skal lyde ekstra ille. Men essensen står fast (klikk på lenken til Dagbladet-artikkelen over):

Det kryssklipte opptaket er svært stygt, fordi det utelater de ok tingene hun også sa fra talerstolen, og aksentuerer og repeterer det hårreisende. Men det gjør jo ikke det hårreisende usagt.

Jeg hører formaningene, om indre forsoning, om at det som gjelder nå, er å slutte rekker, men klarer ikke… Finner ingen forsonende trekk ved slike utspill. Til forskjell fra mange er jeg derimot ikke villig til å parkere ansvaret hos Frp. Over et bredt spekter av det politiske landskapet, har oppgjøret med islam (hvem husker ikke hijab-debatten?) gjort seg gjeldende det siste tiåret.

Når vi likevel ser på den anvendte retorikken det siste tiåret, fra mange av våre fremste politikere, over nær sagt hele det politiske spekteret – og med hvilken iver store deler av den norske bloggosfæren tok dem i forsvar, står det ikke til å nekte at våre politiske ledere faktisk har et ansvar, et ansvar for en ordbruk, som med letthet kan tolkes til fordel for dem som er villig til å ta ekstreme virkemidler i bruk. Akkurat det er det naturligvis ingen av politikerne som har ønsket. Likevel har det kommet så uforsonlige utspill fra enkelte hold, at det være lov å mane til moderasjon.

Se for eksempel nærmere på dette utspillet:

Det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hvert eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.

[…]

Og vips så er Norge blitt transformert fra et monokulturelt pottitland til et land hvor mennesker av alle kulturer, tradisjoner og religioner lever sammen i harmoni og skaper en fredelig ny kulturform dere kaller flerkultur. Et slags FN i miniatyr. Har vi forstått dette rett? Er det dette som er intensjonen og den gode drømmen?

[…]

Men, vi vet at vi aldri vil få et meningsfylt svar. Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert, og etter hvert omskapt til symboler for en intolerant og ekskluderende fortid.

Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som …»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!

Anders Behring Breiviks verk? Nei. Avsnittene over er utdrag fra Kent Andersen (styremedlem i Oslo Frp) og Christian Tybring Gjeddes (stortingsrepresentant og leder av Oslo Frp) kronikk i Aftenposten 27. august 2010. Men igjen: Ingen av dem ønsket seg slike reaksjoner som Breivik nå har lagt for dagen. Derimot er det lov å spørre seg hva et slikt politisk klima gjør med forvirrede sinn – og i hvilken grad de opplever aksept for sine handlinger.

I så måte er det mange som har et ansvar. Det fins imidlertid et kynisk miljø av islamkritiske “tenkere”, som nå tar sterk avstand fra Breiviks ugjerning, men som i mange år har argumentert for å sette en stopper for Eurabia, for islamifiseringen, men med uspesifiserte midler, som et imperativ til handling, en handling de selv er altfor feige til å bære ansvar for.

Vi finner disse i miljøet rundt Document.no, Human Rights Service, Gates of Vienna, Honest Thinking, Målmannen, og jeg vet ikke hva… Vigrid og de andre nynazistene? Utradert. Nå er det Den tredje bølgen som rår grunnen. Jeg skal være varsom med å klandre innehaverne av disse nettstedene for å egge til strid. Kanskje er det nok å peke på at de holder seg med hoff som ønsker Anders Behring Breiviks europeiske krig velkommen? Jeg tror det.

Vi vegrer oss for å ta denne debatten, for å stille bakmennene til veggs. Den ville avdekke et nasjonalt ubehag vi muligens ikke ønsker. I stedet avfeier vi udådene av 22. juli som et utslag av én gal manns verk – uten tanke for at 1) han kanskje ikke er gal, i strafferettslig forstand, og 2) ikke nødvendigvis har sugd holdninger og handlingstrang fra eget bryst. For det tror jeg oppriktig talt ikke han har.

Hvis vi tror det er nok å bure inn ham som tok de islamkritiske “tenkerne” på ordet, er jeg redd vi snart vil oppdage at Den tredje bølgen foreløpig har manifestert seg som en krusning.