Bøker: Innhold eller pryd?

Husets årvisse omkalfatring, i regi av ens bolde viv, er i full sving. Som alltid, påkaller tildragelsen det uvegerlige spørsmålet om hva vi skal gjøre med bøkene.

Det må medgis at det hersker en viss uenighet om saken, idet at fruen aller helst beholder de innbundne, og skroter de fleste mellom myke permer. Selv sverger man nok helst til overbevisningen at bøker hovedsakelig dreier seg om innhold*, pryd dernest. For at bøker er et hjems fremste smykke, kan det umulig herske tvil om, men det er jo ikke derfor vi beholder dem.

Eller?

Jeg vet da faen … Vi er kanskje litt sære, vi som på død og liv må holde ordet så forbannet hellig. Og så tenker jeg at innpakningen er relativt underordnet, når man først skal stille sin kulturelle kapital i skue. Men det er klart, det kan fort bli mindre av den.

Bill.mrk. Engstelig

– Scener fra et ekte skap

P.S. Det skulle vel aldri være en bok-selfie?

Herværende blogger inni et boktårn i Prahas hovedbibliotek. bok bøker books
Herværende blogger inni et boktårn i Prahas hovedbibliotek.

*Misforstå meg endelig rett, det er nok fruen også, uten at det dermed fjerner uenigheten om de stivpermedes angivelige overlegenhet.

Dømt etter omslaget

Har De noen gang spurt Dem hvilken litteratur som føres i landlige dagligvarehandler? Spør Dem ei mer, thi jeg har svar på rede hånd:

Det denne bloggeren derimot spør seg, er om det virkelig er mulig å være frekk og løgnaktig på én gang, men er kommet til at det er en formildende faktor at boken tross alt er “En supersexy, sofistikert roman”, med bikinitopp og det hele.

Tower of wisdom

Prague’s central library harbours a little treasure, on top of shelf upon shelf of literature, namely this tower of books, found in the library’s lobby:

You can have a quick peek inside, too, and get a glimpse of infinity, provided by the mirrored floor and ceiling:

We never quite got around to visit the “biblical” main attraction, though, the Clementimum, which will have to wait until next time (according to our daughter there will be one).

FUN FACT: There are more libraries than grammar schools in the Czech republic, as many as one per 1,971 Czech citizens, adding up to a total of 6,019 libraries. Czechs visiting libraries also buy more books than most; in fact 11 books a year, on average, according to the New York Times.

Gratulerer med dødsdagen, Bill

23. april 2016: 400 år siden William Shakespeare trakk sitt siste åndedrag.

Omforladels

Man har, i ett og alt man skriver, som utgangspunkt at bloggen er så obskur, at den på det nærmeste er for dagbok med hengelås å regne, men vet vel, innerst inne, at det kanskje ikke er sant.

Sladdet bok
Blogger med bok han ikke har videre sans for, skjønt han granngivelig har oversatt den, og derfor fant en besladdelse på sin plass.

Ikke desto mindre behandler jeg den som en, og vil nok, under den forutsetningen, fortsette å skrive det som måtte falle en inn. Som da jeg her i går, mest for meg selv, fastslo at jeg ikke setter fantasylitteraturen videre høyt. Det er ikke den eneste sjangeren jeg misliker, men den topper nok, som jeg poengterte, listen.

Som regel passerer bloggerens uteskelser ubemerket, men denne gangen ble man tatt i skole på Twitter, med beskjed om hvor besynderlig det er at “Krim og fantasy gir kred å ikkje like”, og at det derfor er “[…] sos. akseptabelt og sosiokulturell markør å seie det høgt”. Foruten, selvfølgelig, at slik kritikk angivelig føyer seg inn i et mønster jeg må medgi at jeg ikke har sett så mye til (men hvis eksistens man ikke dermed betviler).

Det tjener ingen hensikt å nevne navn, men det var da jeg kom til å huske at min Twitter-kritiker selv begår bøker innen sjangeren, noe som rimeligvis påkalte et visst monn av konduite, og, muligens, behov for å jekke ens mangelfulle fascinasjon noen hakk ned. For alt jeg vet, kunne nyss nevnte kritikers bøker bidra til å endre mitt syn på sjangeren, selv om jeg ikke akkurat holder pusten.

Jeg forstår i alle fall indignasjonen, og skulle helt sikkert ikke ha uttalt meg på et fullt så generelt grunnlag. Uforbeholdne beklagelser, derfor, uten at det betyr at jeg for fremtiden vil behandle bloggen som annet enn et verktøy for svært interne nedtegnelser, dog.

Når alt kommer til alt, insinuerte gårsdagens bepostelse ingenlunde at fantasy-litteraturen er dårlig. Bare at den ikke passer meg, og mine urealistiske krav til realisme.

Det er med andre ord lite som taler for at andres innsigelser med det første vekker noen fantasyentusiasme i en, uten at jeg dermed forholder meg uforstående til at entusiastene finner det uforståelig.

Men for nu: Mea culpa.

At jeg ikke like sjangeren, må på ingen måte forstås slik at jeg mener andre ikke bør like den. Bare så den misforståelsen er ryddet av veien. Vi har alle våre preferanser.

Toppfoto: Jim Carrey i et promobilde fra “Dumb and Dumber 2”. Foto fra Universal Pictures

Eier ikke (sans for) fantasi

Det fins et knippe litterære sjangere man overhodet ikke eier sans for.

Jeg vet jeg har mange venner som neppe liker å høre dette, men her er sjangeren som topper listen:

Fantasy. Illustrasjon: David Revoy/Blender Foundation/Wikimedia Commons
Fantasy. Illustrasjon: David Revoy/Blender Foundation/Wikimedia Commons

Av det man absolutt ikke utstår, vel at bemærke.

FYI.

Å av og til bli lyst opp av en møtende kropp har holdt meg i byene

Jeg har prøvd å bli venn med dyrene
Kjersti Bjørkmo: “Jeg har prøvd å bli venn med dyrene”, Cappelen Damm, 2014.

Hvert år markerer De forente nasjoner Verdens poesidag 21. mars, som altså er på mandag, opprinnelig innstiftet av Unesco i 1999.

Jeg ville lyve om jeg anså den en personlig merkedag, men har likevel lyst til å benytte anledningen til å fremheve en poet – og en fantastisk god venn – som fortjener langt større oppmerksomhet enn hun er blitt til del.

Vi snakker om Kjersti Bjørkmo, som debuterte med Jeg har prøvd å bli venn med dyrene i 2014, en diktsamling du for øvrig kan kjøpe, både innbundet, uinnbundet og ebokifisert, om du besøker denne siden, (du kan forresten skumme gjennom noen av sidene der borte), og hvorfra jeg gjengir en liten smaksprøve, i dagens anledning.

Ved gjennomblading snakket diktet, nærmere bestemt ved overskriften, umiddelbart til urbanisten i meg, antar jeg. Uansett går det slik:

Å av og til bli lyst opp av en møtende kropp har holdt meg i byene

Jeg ser filmklipp på nettet.
En kunstner stikker en skinnende nål
tvers igjennom en nattsvermers hode
og syr det fast i kinnet sitt.
Ute står stillheten utspent over takene.
Det er væromslag.
Kolossale mengder vennlighet faller.

Denne bloggerens førsteinntrykk av diktsamlingen, finner du for øvrig her.

Et svært tett utsnitt fra Kjersti Bjørkmos "Jeg har prøvd å bli venn med dyrene". Bloggers foto.
Et svært tett utsnitt fra Kjersti Bjørkmos “Jeg har prøvd å bli venn med dyrene”. Bloggers foto.

Men altså, på mandag, eller aller helst på røde rappen, kan du gå hen og gjøre en god gjerning – mot deg selv, mer enn mot dikterinnen (som imidlertid neppe har noen innsigelser, kjenner jeg henne rett). Og så fins den selvfølgelig i alle selvrespekterende bokhandler.

Hvorom allting er: God poesidag, når den omsider anløper.

Man kom i farten ikke på bedre markering.

Toppfoto: Poeten Kjersti Bjørkmo. Fotograf: Anna Julia Granberg, Blunderbuss

Når selv forlagene henfaller til garpegenitivene:

Ikke å forglemme den uslåelige formuleringen “[…] så foreslår vi at du leser Knut Nærum sin [ai!]”, ikke “[…] foreslår vi at du leser Knut Nærums”. Sikkert noe de har plukket opp hos siste generasjon meteorologer. Ja, du vet:

I morgen kan vi vente skiftende skydekke [og så videre].

Aldri:

I morgen kan vi vente skiftende skydekke [og så videre].

Animert Jarle

Er jeg grinebiter nå, eller?

Forleggernes mørke hemmelighet

‪Norsk (bokmål)‬: William Nygaard d.y..
‪Forlegger. (Photo credit: Wikipedia)

I et foruroligende antall episoder, stilles Oberinspektor Stephan Derrick overfor forleggere med ondt i sinne. Eller Verläger, som den gode Oberinspektor uttrykker det. De leste riktig: Forleggere, som enten gjør seg skyldig i drap eller bedriver annen lyssky virksomhet (eller har forlagt et drapsvåpen, hvor det ikke burde forlegges).

Min foreløpige hypotese, som en mulig forklaring på den gebetlige overrepresentasjonen, går ut på at det bor en forsmådd romanforfatter i manusforfatteren, som muligens har en øks å slipe.

Som forholdsregel ville jeg likevel, om De skulle slumpe over en forlegger, utvise den aller største forsiktighet.

Derrick (aus der Reihe!) – en utømmelig kilde til livsvisdom, og et oppkomme av temperert, tysk lidenskap, forbrytelse og, ikke minst, straff:

Also sprach der Oberinspektor.
Also sprach der Oberinspektor.

April!