Gratulerer med dødsdagen, Bill

23. april 2016: 400 år siden William Shakespeare trakk sitt siste åndedrag.

Omforladels

Man har, i ett og alt man skriver, som utgangspunkt at bloggen er så obskur, at den på det nærmeste er for dagbok med hengelås å regne, men vet vel, innerst inne, at det kanskje ikke er sant.

Sladdet bok
Blogger med bok han ikke har videre sans for, skjønt han granngivelig har oversatt den, og derfor fant en besladdelse på sin plass.

Ikke desto mindre behandler jeg den som en, og vil nok, under den forutsetningen, fortsette å skrive det som måtte falle en inn. Som da jeg her i går, mest for meg selv, fastslo at jeg ikke setter fantasylitteraturen videre høyt. Det er ikke den eneste sjangeren jeg misliker, men den topper nok, som jeg poengterte, listen.

Som regel passerer bloggerens uteskelser ubemerket, men denne gangen ble man tatt i skole på Twitter, med beskjed om hvor besynderlig det er at “Krim og fantasy gir kred å ikkje like”, og at det derfor er “[…] sos. akseptabelt og sosiokulturell markør å seie det høgt”. Foruten, selvfølgelig, at slik kritikk angivelig føyer seg inn i et mønster jeg må medgi at jeg ikke har sett så mye til (men hvis eksistens man ikke dermed betviler).

Det tjener ingen hensikt å nevne navn, men det var da jeg kom til å huske at min Twitter-kritiker selv begår bøker innen sjangeren, noe som rimeligvis påkalte et visst monn av konduite, og, muligens, behov for å jekke ens mangelfulle fascinasjon noen hakk ned. For alt jeg vet, kunne nyss nevnte kritikers bøker bidra til å endre mitt syn på sjangeren, selv om jeg ikke akkurat holder pusten.

Jeg forstår i alle fall indignasjonen, og skulle helt sikkert ikke ha uttalt meg på et fullt så generelt grunnlag. Uforbeholdne beklagelser, derfor, uten at det betyr at jeg for fremtiden vil behandle bloggen som annet enn et verktøy for svært interne nedtegnelser, dog.

Når alt kommer til alt, insinuerte gårsdagens bepostelse ingenlunde at fantasy-litteraturen er dårlig. Bare at den ikke passer meg, og mine urealistiske krav til realisme.

Det er med andre ord lite som taler for at andres innsigelser med det første vekker noen fantasyentusiasme i en, uten at jeg dermed forholder meg uforstående til at entusiastene finner det uforståelig.

Men for nu: Mea culpa.

At jeg ikke like sjangeren, må på ingen måte forstås slik at jeg mener andre ikke bør like den. Bare så den misforståelsen er ryddet av veien. Vi har alle våre preferanser.

Toppfoto: Jim Carrey i et promobilde fra “Dumb and Dumber 2”. Foto fra Universal Pictures

Eier ikke (sans for) fantasi

Det fins et knippe litterære sjangere man overhodet ikke eier sans for.

Jeg vet jeg har mange venner som neppe liker å høre dette, men her er sjangeren som topper listen:

Fantasy. Illustrasjon: David Revoy/Blender Foundation/Wikimedia Commons
Fantasy. Illustrasjon: David Revoy/Blender Foundation/Wikimedia Commons

Av det man absolutt ikke utstår, vel at bemærke.

FYI.

Å av og til bli lyst opp av en møtende kropp har holdt meg i byene

Jeg har prøvd å bli venn med dyrene
Kjersti Bjørkmo: “Jeg har prøvd å bli venn med dyrene”, Cappelen Damm, 2014.

Hvert år markerer De forente nasjoner Verdens poesidag 21. mars, som altså er på mandag, opprinnelig innstiftet av Unesco i 1999.

Jeg ville lyve om jeg anså den en personlig merkedag, men har likevel lyst til å benytte anledningen til å fremheve en poet – og en fantastisk god venn – som fortjener langt større oppmerksomhet enn hun er blitt til del.

Vi snakker om Kjersti Bjørkmo, som debuterte med Jeg har prøvd å bli venn med dyrene i 2014, en diktsamling du for øvrig kan kjøpe, både innbundet, uinnbundet og ebokifisert, om du besøker denne siden, (du kan forresten skumme gjennom noen av sidene der borte), og hvorfra jeg gjengir en liten smaksprøve, i dagens anledning.

Ved gjennomblading snakket diktet, nærmere bestemt ved overskriften, umiddelbart til urbanisten i meg, antar jeg. Uansett går det slik:

Å av og til bli lyst opp av en møtende kropp har holdt meg i byene

Jeg ser filmklipp på nettet.
En kunstner stikker en skinnende nål
tvers igjennom en nattsvermers hode
og syr det fast i kinnet sitt.
Ute står stillheten utspent over takene.
Det er væromslag.
Kolossale mengder vennlighet faller.

Denne bloggerens førsteinntrykk av diktsamlingen, finner du for øvrig her.

Et svært tett utsnitt fra Kjersti Bjørkmos "Jeg har prøvd å bli venn med dyrene". Bloggers foto.
Et svært tett utsnitt fra Kjersti Bjørkmos “Jeg har prøvd å bli venn med dyrene”. Bloggers foto.

Men altså, på mandag, eller aller helst på røde rappen, kan du gå hen og gjøre en god gjerning – mot deg selv, mer enn mot dikterinnen (som imidlertid neppe har noen innsigelser, kjenner jeg henne rett). Og så fins den selvfølgelig i alle selvrespekterende bokhandler.

Hvorom allting er: God poesidag, når den omsider anløper.

Man kom i farten ikke på bedre markering.

Toppfoto: Poeten Kjersti Bjørkmo. Fotograf: Anna Julia Granberg, Blunderbuss

Når selv forlagene henfaller til garpegenitivene:

Ikke å forglemme den uslåelige formuleringen “[…] så foreslår vi at du leser Knut Nærum sin [ai!]”, ikke “[…] foreslår vi at du leser Knut Nærums”. Sikkert noe de har plukket opp hos siste generasjon meteorologer. Ja, du vet:

I morgen kan vi vente skiftende skydekke [og så videre].

Aldri:

I morgen kan vi vente skiftende skydekke [og så videre].

Animert Jarle

Er jeg grinebiter nå, eller?

Forleggernes mørke hemmelighet

‪Norsk (bokmål)‬: William Nygaard d.y..
‪Forlegger. (Photo credit: Wikipedia)

I et foruroligende antall episoder, stilles Oberinspektor Stephan Derrick overfor forleggere med ondt i sinne. Eller Verläger, som den gode Oberinspektor uttrykker det. De leste riktig: Forleggere, som enten gjør seg skyldig i drap eller bedriver annen lyssky virksomhet (eller har forlagt et drapsvåpen, hvor det ikke burde forlegges).

Min foreløpige hypotese, som en mulig forklaring på den gebetlige overrepresentasjonen, går ut på at det bor en forsmådd romanforfatter i manusforfatteren, som muligens har en øks å slipe.

Som forholdsregel ville jeg likevel, om De skulle slumpe over en forlegger, utvise den aller største forsiktighet.

Derrick (aus der Reihe!) – en utømmelig kilde til livsvisdom, og et oppkomme av temperert, tysk lidenskap, forbrytelse og, ikke minst, straff:

Also sprach der Oberinspektor.
Also sprach der Oberinspektor.

Dikteriske friheter

April!

Skjerpings, kvinner!

Nu skriver også jeg bok

Jeg liker å skrive, det er ikke det, men å begå en bok, forekommer meg i overkant – enda denne bloggens samlede verker med letthet akkumuleres til en. Skulle jeg nå likevel ha kastet meg i det, måtte tittelen bli Hvordan få mer ut av alt – eller Håndboken for den som har mer enn samtlige av sine forfedre (sammenlagt), og likevel syns det mangler noe, hvis omslag alt ligger klart, i påkommende tilfeller. Ja, om en forlegger skulle rammes av forbigående delirium – og dermed kjenne sin besøkelsestid, som h*n aldri før har kjent den. Tar jeg ikke mye feil, hadde den fanget tidsånden, på noe vis – eller der Zeitgeist, som det heter, om man har planer om å bli tatt på alvor i litterære kretser (noter det, Petterson).

Nedsiden er, selvfølgelig, at jeg kun rår over et minimum av skriveferdigheter, mens temaet forekommer meg en smule fjernt. Men så ville jeg vel ikke bli den første som begår skriverier over emner som befinner seg milevidt unna skribentens kunnskapsfelt, i den grad jeg har noen. Som lesere er vi nemlig prisgitt forfattere som a) vet hva de skriver om, uten ett skriveført ben i skrotten, eller b) skriver guddommelig, uten den fjerneste formening om hva.

Som språkelskeren jeg engang er, skulle jeg ønske jeg kunne regne meg til de siste. Null substans, men tyve i stil. Jeg tror det kunne ha slått an. Forgylte plattheter over lavtflyvende sko, i stive permers trygge favntak. Der har du meg.

Faren er, selvfølgelig, at forleggeren antagelig måtte hanskes med langt mer enn skytegale jihadister, som følge av en folkelig fatwa landet neppe har sett maken til, siden Sangen om den røde rubin. Om det må være lov å gi fantasien fritt utløp, nu som vi er så godt i gang.

Jeg skulle skrive som Sigurd Hoel reinkarnert, hvor alle karakterene er dis, og snakker penere enn Ole Torp – og det, til alt overmål, i en håndbok. For her snakkes grense- og sjangersprengende litteratur, kan du vite. Teksten fortsetter etter bildet.

HP-sjef Anita Krohn Traaseth og programleder Ole Torp i NRK2s Debatten, mandag 17. mars 2014 (tekstingen, som er ordrett, er tilføyd av bloggeren selv).
Penere enn Ole Torp.

Men først, altså, gjelder det vel å lære seg at skrive. Bare jeg slipper løkkeskrift.

Hva Zeitgeister for øvrig betreffer: Det skulle vel ikke være et nytt nettbrett til vinterferien, frue?

telezeitgeist

Skrev han, og falt i tanker om nylige refleksjoner.

Oy vey, De.

Men for å være helt ærlig, hadde jeg bare lyst til å lage bokomslaget, som er så fingert, at det synes for det blotte øie. Det ble bare for dumt å dele, helt uten noen form for rettferdiggjørende rasjonale. Da er rådene, som bekjent, dyre – om de involverer aldri så mange krumspring (skjønt den som kun tar spøk for spøk, og så videre).

1984 – 30 år senere

Jeg tror det var på høsten 1979, muligens våren 1980. Vi gikk i alle fall i andre gym, da klassen tok for seg Orwells 1984 på originalspråket, som en ytterst sympatisk form for engelskundervisning, mente – og mener – jeg.

Med retningen den teknologiske utviklingen siden har tatt, burde man antagelig vende tilbake til den, med jevne mellomrom. Om ikke annet, så for å få bekreftet hvor rett Orwell skulle få – eller hvor feil han eventuelt tok. Teksten fortsetter etter bildet.

George Orwells "1984"

Personlig er jeg nok av den oppfatning at han var usedvanlig presis, hva den teknologiske utviklingen betraff. Kanskje også når vi ser på hvordan myndighetene bruker de teknologiske mulighetene. Et Oceania har vi vel likevel neppe. Eurasia derimot, kan se ut til å ha manifestert seg, med Vladimir Putin som en slags ny-bolsjeviksk despot (interessant nok inkluderte Orwell Skandinavia og det europeiske kontinentet i denne statsdannelsen).

Jeg hadde blinket meg ut boken, som jeg fant i bokhyllen her i høst (bildet øverst), men så viser det seg altså at NRK kjører den som radioteater, på NRK P2 klokken 15.00 i dag. Et familieselskap gjør at jeg nok må ta den igjen på nett – noe du også kan.

Stykket gjøres tilgjengelig på denne adressen.

Så får vi se, da – hvor rett vi syns han hadde.