En beklagelse til vestlendinger alle vegne

Man bebor både Vestlandet, og det som er tenkt å bli den kunstige konstruksjonen “Vestlandet”, utgått av en gang forna da’rs Hordaland og Sogn og Fjordane – noe man også har gjort de åtte siste årene.

Rett som det er, kan praten blant de lokale, eller i svigerfamilien, gå om en vestnorsk eller verre, bergensk, notabilitet eller andre fenomener, mens Deres ydmyke blogger, med påtatt interesse, later som han forstår hvem eller hva de diskuterer. For skjønt man altså både er født og oppvokst mellem de syv fjellene, som engang omkranser Bergen, eier man hverken interesse for det eller dem som rører seg der – eller på Vestlandet for øvrig.

Ikke desto mindre er det ikke fritt for at min manglende interesse for Vestlandet og det vestnorske, ikke gjør meg mindre vestnorsk – hvor mye jeg enn distanserer meg fra landsdelen og dens vesen. Det står med andre ord ikke til å nekte at jeg er født i Bergen, som den gang riktig nok ikke inngikk i Hordaland, og dermed kjenner på en trang til å overbringe sunnmøringer og rogalendinger de dypeste beklagelser, for mine fylkesfrenders grenseløse imbesilitet.

Det hjelper så lite at jeg, i all min gjøren og mitt vesen, har distansert meg fra alt som er vestnorsk, hordalandsk inkludert, når utenforstående tar meg for en av dem.

Som forebyggende tiltak utstedes herved min uforbeholdne beklagelse, til vestlendinger nord og syd for de to fylkene, på vegne av en skokk regionpolitiske dilettanter jeg ikke representerer – hvor mye de enn måtte tro de representerer meg.

Skjønt jeg nok i virkeligheten toer mine lanker.

Lokalpolitisk munnkurv

Ingen som har fulgt denne bloggen over tid, om aldri så sporadisk, kan ha unngått å merke seg tilløpene til politikerharselas, både på det internasjonale, nasjonale og lokale plan.

Nå skal det medgis at våre lokalpolitikere (og lokale presse) antagelig har fått unngjelde mest, noe som har sitt utspring i at fruen, enn så lenge, abonnerer på lokalavisen, som dermed blir husstandens eneste på prent.

De siste månedene har ikke vært så morsomme, dog. Ikke nødvendigvis fordi vi har fått mindre morsomme lokalpolitikere, kanskje tvert om, for alt jeg vet, men fordi det engang er gallionsfiguren (i kommunepolitikken: ordføreren) som har rollen som Prügelknabe.

Og det er rart med det, når ordføreren er en 22-årig jypling, som ennå har mye å lære, kan jeg ikke hevde det spesielt fristende å gi seg raljeringen i vold. Du gjør bare ikke sånt. Jeg mener … gutten har ennå adskillige år igjen, før han tar begge mine sønner igjen (og dem er det tre år mellom), og blir sikkert en strålende lokalpolitiker, når han en gang kommer til skjels år og alder. For alt jeg vet, er han det alt. Ikke kommet til skjels år og alder, selvfølgelig.

Men altså, det gjør noe med raljeringslysten.

Djises, i kveld skal man endog på julebord med ordførerens foreldre – noe som selvfølgelig er foranledningen for ens forhåpentligvis midlertidige anfektelser. Når moro på politikeres bekostning utgjør grunnmuren i ens samlede sosiale repertoir (tør jeg si ens raison d’être?), er det kanskje all grunn til å vokte tungen under kveldens julebord (easy on the booze, Petterson?).

På den annen side er det lite som taler for at man betråkker salaten. Om noe, påkaller ordførerens unge alder farsinstinktene, heller enn den sedvanlige gjøglertrangen (skjønt man selvfølgelig kan spørre hva tegningen oppi her mon være).

Men sikker er man jo aldri. Skulle hele bloggen være forsvunnet søndag formiddag, er det antagelig fordi:

facepalm

På den annen side:

Je suis Jarlie
C’est moi!

Besynderlig praksis

For kort tid siden luftet denne bloggen de prinsipielt betenkelige sidene ved kommunalt eierskap i kommunalt avgrensede lokalaviser, vel, strengt tatt i enhver form for lokalaviser, i og for seg. Utgangspunktet var vår egen lokalavis, Bladet “Tysnes”, hvis aksjer blant annet er å finne i kommunens eie.

Rett nok dreier det seg om skarve to aksjer, som ikke utgjør mer enn 0,4535 prosent av den samlede aksjebeholdningen, men den prinsipielle betenkeligheten består.

Akkurat det er på mange måter denne bloggposten uvedkommende, var det ikke for at den direkte berører den avtroppende ordføreren, og “avtroppingens” bakgrunn.

Det er en avis som ikke har for vane å publisere papirutgavens leserinnlegg på nett – langt mindre å dele dem på Facebook, som den gjør i dag:

Om årsaken til at avisen bryter med denne praksisen, er at leserbrevet målbærer holdninger den selv gjerne skulle ha uttrykt, men vegrer seg for å trykke under eget navn, skal være usagt, men det er klart det er en interessant tanke.

Leserbrevet, som jeg overhodet ikke tar stilling til, forresten, kan leses i sin helhet her.

Jeg må nesten be om unnskyldning for å spre lokale uvesentligheter på den store verdensveven, men antar at denne praksisen interesserer flere enn meg, for, igjen: Vi snakker om en avis som aldri nettpubliserer leserinnleggene sine, eller gjør hva den kan for å spre dem, som tilfellet for anledningen er.

Betyr det at andre polemikere (til hvilke man for øvrig ikke regner seg, man har da blogg!) kan avkreve avisen samme velvillige håndtering?

Jeg tillater meg å tvile.

Følgelig …

P.S. Det tas naturligvis forbehold om at nettpublisering, med tilhørende Facebook-deling, av alle leserinnlegg, er en nyinnført praksis. I hvilket fall denne kommentaren rimeligvis faller på sin egen urimelighet.

P.P.S. Men det er vel bare jeg som ser spøkelser på høylys dag. Det fins vel ikke aviser som favoriserer leserinnlegg til støtte for egne meninger (om de er aldri så “hemmelige”). Gjør det?

Sen tilføyelse: I kommentarfeltet til Facebook-oppdateringen over, repliserer Bladet “Tysnes” at det kanskje blir en råd med en slags universell nettpublisering av leserbrevene. Svaret er så pass ullent, at jeg er litt usikker på om det er slik å forstå, men dersom det forholder seg slik, er det jo en gledelig utvikling, som demonstrerer at redaksjonen for fremtiden ikke kun vil nettpublisere innlegg den mener er så bra (eller samsvarer med egne, mer eller mindre “hemmelige”, meninger), at de fortjener et bredere publikum.

Men buss skarrem ha …

Ordførarkandidat Kristin Teigland Gjerstad Kleppe og andremann på Sp-lista til kommunevalet i haust, Arne Leite vil gjera sitt for at gjennomgangsbussen frå Tysnes til Stord skal halda fram. I siste nummer av «Tysnes» uttrykte Freddy Jensen, leiar i Tysnes eldreråd, sterk uro over at denne bussen kan forsvinna. «Det er utrolig at Skyss ikke ser at dette er et tilbud som benyttes av en gruppe mennesker som sårt trenger til direkte forbindelser med buss uten å måtte gå fra det ene framkomstmiddel til det andre i alle slags vær», skreiv Jensen.

Bladet Tysnes

Animert Jarle

Tenk. Å. Måtte. Bytte. Buss.

Hva!? For dem det ikke måtte passe, har vi vitterlig TT-tjenesten, men det er jo alltids en mulighet for at det ikke var dem Freddy Jensen hadde i tankene.

Det later imidlertid til å herske bred enighet om saken i kommunen. Men som jeg skrev på Facebook, på forsommeren en gang (se billedteksten):

Tar bussen, sammen med datter, to eritreiske flyktninger – og en dame av generasjonen for hvem kvinnelige sjåfører var en uhyrlighet.
Tar bussen, sammen med datter, to eritreiske flyktninger – og en dame av generasjonen for hvem kvinnelige sjåfører var en uhyrlighet (og som dermed er henvist til … gisp … buss).

Og slik pleier det å være. Ikke så rent sjelden har jeg bussen helt for meg selv.

Skal man ha et tilbud, får man pinadø se til å benytte det. Makan!

Og det er det jo ingen som gjør.

Veteranbuss fra BOB (Bergen-Os Billag) i Våge.
Veteranbuss fra BOB (Bergen-Os Billag) i Våge.

Eventuelt kunne man jo starte et lokalt busselskap. Problemet er at det trolig ville gå med tap. Og det kan vi jo ikke ha, siden tap, som vi vet, fortrinnsvis skal bæres av instanser utenfor kommunen – for anledningen fylkeskommunen eller staten.

Helt ærlig? Kommunevalget kunne ikke ha brydd meg mindre. Min stemme går ikke til lokalpolitikere som skyver ansvaret ut av kommunen, og hvis høyeste mål er å kryste statskassen for distriktsoverføringer.

Siden denne snyltermentaliteten etter hva jeg begriper omfatter samtlige lokale partier, levnes man, så langt jeg kan forstå, ingen alternativer.

Spesielt når saken er at vi kunne hatt et utmerket kollektivtilbud, dersom velgerne og politikerne selv benyttet det. For helt ærlig: Vi har et dårlig kollektivtilbud, ikke fordi vi er for få (skjønt vi er få), men fordi vi sverger til privatbilismen.

Dermed får vi kollektivtilbud som fortjent. Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Men mye vil, som bekjent, ha mer.

P.S. Dersom noen har kjennskap til Tysnes-partier som ikke har til hensikt å velte våre lokale utfordringer over på resten av landet, ville jeg satt pris på et hint i kommentarfeltet, så jeg får gitt dem min stemme. Men jeg holder vel kanskje ikke pusten.

Grenser for lokaldemokrati

Tysnes within Hordaland
Tysnes kommune – og det øvrige Hordaland (Photo credit: Wikipedia)

Det enkle faktum at vi står foran en omfattende kommunereform, har vel neppe unnsluppet noen av bloggens hjemlige lesere (jeg har, av en eller annen grunn, foruroligende mange utomskjærs) – ei heller lokalavisen her vi bor, som i dag gjør seg noen stormannsgale vyer over Tysnes kommunes fremtid, som det fremgår av den avbildede forsiden (over). Formodentlig for spøk. Til høyre ser en kommunen, slik den fremstår i dag.

Foranledningen er det tillyste folkemøtet, kommende mandag, hvor vi 2782 innbyggere (per fjerde kvartal 2014) inviteres til å gi vårt besyv på reformen – og hvordan den bør arte seg for vårt vedkommende:

folkemøte

“Bli med å [sic!] bestem framtida for Tysnes”, står det, som om det skulle være en reell mulighet.

Det er i og for seg korrekt at det råder lokaldemokrati i landet, som har til formål å gi innbyggerne et monn av råderett over innbyrdes disposisjoner, men sorry, Mac, i spørsmål av så vidtfavnende og strukturell karakter, har lokalbefolkningene overhodet ingen innflytelse.

Den forestående reformen, og konstellasjonene som følger derav, vil vedtas helt andre steder, hvor mye makt våre lokalpolitikere – og innbyggerne de representerer – enn måtte forestille seg å besitte. Liksom vi heller ikke har den fjerneste innvirkning på trasévalg, ved etablering av den fergefrie forbindelsen, som er annonsert – en eller annen gang i en fjern fremtid.

Lokaldemokratiet har sine grenser, men de er, som de fremtidige kommunegrensene, åpenbart ikke kjent for lokalpolitikerne. Nå har jeg antagelig en langt mer begrenset tro på vårt konstitusjonelle demokrati enn folk flest, men når det kommer til lokaldemokratiet, er jeg redd det er betydelig verre fatt.

Kommer det noe godt ut av reformen, blir det, som noen fryktet i et inserat noensteds, at flere flytter til byene. Håpet er i alle fall lysegrønt.

Men om man skal på folkemøte?

Ja, det kan du tro!

Vil ikke stemme, men går for partiet Breivik hater

Valgurne

Egentlig syns jeg partier i lokalpolitikken er noe ordentlig tøv. Nå kan det saktens tenkes at det forholder seg annerledes andre steder, men her hvor vi bor, har de vist seg temmelig handlingslammet, alle mann alle. Jeg skjønner at det fordrer en liten utdypning, så her kommer den:

Vi bor i en kommune med færre enn 3000 innbyggere. Det er altfor få til å opprettholde et fullgodt skole- (for de få, geografisk svært spredte, elevene vi har), omsorgs- kollektiv- og servicetilbud i kommunen. Noe som også er bakgrunnen for at både skoler og kollektivtransport avvikles over lave sko. Misforstå meg endelig rett: Jeg har oppriktig vondt av lokalpolitikerne våre, som til de grader har ryggen mot veggen, at noen hver ville ha følt seg paralysert i deres sted.

Det alle er enig om, er at tilflytting – og tiltak som skal få ungdommen tilbake etter endt utdannelse – er jobb numero uno. Da skulle man jo tro det ble nedlagt en massiv innsats, med dedikert nøkkelpersonell og allehånde tiltak, med det målet for øye. Så ikke. Faktum er at overhodet ingenting blir gjort med det som er definert som den viktigste forutsetningen for at alt annet , jeg gjentar gjerne: absolutt alt annet, skal komme på plass.

Selv sitter jeg mesteparten av tiden i måpende undring. Til de grader at jeg til slutt ikke orket mer, og dro i gang en tjeneste som i alle fall kan bidra på annet hold. Tiltak som skal bidra til økt tilflytting, må nesten være et kommunalt ansvar, så det våget jeg meg ikke på. Men det har vært iverksatt noen tiltak, på privat initiativ, av hvilke jeg har vært involvert i flere. Senest nå i sommer. På politisk hold derimot, fra ytterste venstre til ytterste høyre, nøyer de seg med å legge ned, som eneste svar på at kostnadene ved et lavt folketall blir for høyt – og tror åpenbart det ikke er annet å gjøre! Det fins et ord for slikt, som heter defaitisme.

Vel, du skjønner tegningen. Av samme grunn er det med blandede følelser jeg går til valglokalet på mandag, men dra skal jeg, enda jeg er overbevist om at kommuner som vår ville vært bedre tjent med evne- og initiativrike folk i kommuneadministrasjonen enn i kommunestyret. Folk som var hands on nok til at de fikk sving på lokalsamfunns-oppdrag nummer én, som foran nevnt. De skulle ha fått stemmen min, om sånt noe bare stod på valg. Noe det altså ikke gjør.

Når vi går til urnene på mandag, blir det for å stemme for status, som den er, samme hvem av dem vi velsigner med våre etterlengtede stemmesedler.

Nå må det tilføyes at jeg – historisk og av gammel vane – er Høyre-mann, men medlem av Arbeiderpartiet, enda jeg kun har gitt partiet min stemme ved én anledning: ved Stortingsvalget 1993, da jeg trodde tante Gro var den eneste som kunne lose oss inn i EU neste år (bummer). Og nå er jeg medlem. Men dét er ikke grunnen til at Ap får stemmen min på mandag, for ideologisk hører jeg hjemme i hele det politiske spekteret (av samme grunn kan jeg egentlig ikke være medlem noensteds).

På mandag stemmer jeg for Arbeiderpartiet for andre gang i livet, og det av to grunner:

  1. Fordi ordførerkandidat Kjetil Hestad er slik en trivelig fyr
  2. Fordi akkurat det til de grader er i strid med Anders Behring Breiviks interesser

Suck my balls, Breivik!

Hva kan jeg si? Jeg er en enkel gutt på landet.