“Tror du jeg driter penger”, hører jeg enkelte svare barna i butikken, og egentlig tror de vel ikke det (men visse mennesker burde virkelig vaske sine munner).

Herværende blogger derimot, fikk et glass Moutarde Or til jul, som ennu ikke er satt til livs.

Vi får se.


Så var det på’n igjen.

Nyt Europa

I en bloggpost på forsommeren, var jeg innom Landbrukssamvirkets beundringsverdig “kollegiale” og hvileløse forsøk på å sverte sine europeiske yrkesbrødre.

Da jeg i dag snublet over et av dem (forsøkene er, som nevnt, hvileløse), kom jeg til å huske at jeg i sommer lovet å komme tilbake med eksemplifisering, siden jeg der og da ikke fant kilden. Følgelig og derfor:

Lekkert, ikke sant, med spill på nasjonale strenger og allting? Fra 15. oktober i fjor, som vi ser, men fortsatt brukt som samvirkets “lokkemat”, som også er årsaken til at den fortsatt popper opp i feeden min, og forblir årsak til at jeg oppfordrer alle til å handle europeisk.

Nyt Norge? Tvi vøre … Nyt Europa!

Så kan vi overlate det skitne spillet til Landbrukssamvirket.

Toppbilde: EU-flagg, malt av blogger.

Nyt utlandet

De seneste dagene har jeg flere ganger blitt eksponert for lenker som forteller om europeiske bønder og matprodusenters nær kriminelle virksomhet, til forskjell fra de uskyldsrene norske. Jeg husker ikke avsender, men vi har altså en kampanje gående, som rakker ned på norske bønders kolleger utenfor riksgrensene (jeg skal passe på å legge inn et eksempel, neste gang de popper opp i Facebook-feeden min).

Så, i dag, så jeg denne lastebilen:

Kronros på jobb.
“Kronros på jobb”, som formildende pryd på et eksosspyende monster (klikk for større gjengivelse).

Det er ingen tvil om at det er slik både Tine og det øvrige Landbrukssamvirket ønsker å fremstille norsk melkeproduksjon, ikke med bilder av norske kuer på bås, i norske fjøs, drøvtyggende kraftfor fra trau. Nei, Kronros skal gresse i den rene luften, høyt over de rene, norske fjelltoppene. Et bedrag hinsides all tenkelig fatteevne, selvfølgelig, men ikke desto mindre bildet de maler.

Uredeligheten lukter lang lei, som den gjorde da Matmerk kjørte sine Godt norsk-kampanjer på 1990-tallet, også som del av EU-kampen, og nå er de pinadø i gang igjen.

Man kunne selvfølgelig forstå tiltaket, om det var et tilsvar på ufin kritikk fra europeisk hold, men slik er det visst ikke.

Brussel er i gang med kampanjen «Enjoy, it’s from Europe» eller Nyt Europa om du vil. 16,8 milliarder ligger i propagandapotten. Det gir ekstra lyst til å yppe seg som norsk matpatriot.

– Nina Sundby, adm. dir. i Matmerk, i Landbruksbloggen (Nationen/Norsk Landbrukssamvirke), 5. mai 2016

Europeiske bønder har altså ikke flydd i strupen på sine norske kolleger, men de har, ulikt norske bønder (?), våget impertinensen å skryte av seg og sitt. Hørt slikt!?

Kanskje verdens fineste melk
– på vei til deg

Hva?

For norsk landbruks argument er ikke utelukkende at norske landbruksprodukter er så gode (selv om vi kjenner sannheten), men også at EU-bøndenes er tilsvarende forferdelige. Jeg skjemmes og vemmes, og som mer europisk- enn norsksinnet, er det ikke fritt for at jeg kjenner jeg tar personlig anstøt – på mitt eget Europas vegne.

Rett nok hender det at jeg kjøper matvarer med dette merket:

Nyt Norge

For vi skulle vel ikke ha en krig, skulle vi? Men fins det alternativer, lover jeg, dyrt og hellig, å velge dem, så langt det er mulig. Bare så synd at vi ikke får europeisk melk i butikkene.

“[…] For da vet vi at maten er sunn og frisk”, min fot … Det er i slike øyeblikk man skulle ønske man hadde notert alle gangene man har kjøpt shitty norske landbruksprodukter. Det har man altså ikke husket, men det nærmer seg dessverre snart regelen, heller enn unntaket.

Alt sammen koker ned til at en næring ønsker å ivareta sine egne interesser (og f*ck the rest), som selvfølgelig er en ærlig, om ikke videre aktverdig, sak. Det er først når midlene blir uærlige, noe landbrukets til enhver tid er, jeg finner grunn til anskrik.

Søndag on the bayou

Kolde vinterdager påkaller hotte middager, meg tykkes, og hva passer vel bedre enn Jambalaya-miksen min southern belle-svigerinne, Siri, i Bamalama ding dong, forærte oss til jul?

Jada, det virker søkt å skryte av halvfabrikata-middager, men ispedd velkrydret svinekjøtt, scampi og chorizo, ble det riktig godt. Og skulle det ikke bli hot nok, har svigerinnen sågar besørget Slap ya mama, både i pulverisert og flytende form.

Om Jambalaya er cajun eller kreolsk, er jeg ærlig talt ikke mye kar om å fastslå, men yummy, det er det.

Gumbo neste, kanskje?

Topptips for travle mennesker – 6. februar 2016

I DAG: Dagligvarekjedenes generiske bacon er så væskeholdig, at skivene snur vender seg selv i stekepanen.

Nytteverdi: Uvurderlig.

Baconskiven for oven er av blogger selv egenhendig betegnet.

Nu har rekefolket rådd grunnen lenge nok, må de ha tenkt, produktutviklerne, da de la brødhuene i bløt, i sin hvileløse jakt på nye kundegrupper – og heureka: Kveiteloffen er født!

Enten det, eller så er det bare det at jeg bor på landet. Forvirrende er det i ethvert fall.

P.S. til produktutviklerne: Kommer sikkert til å selge som kvarmt kveitebrød!

Bacon

I know not, sir, whether Bacon wrote the works of Shakespeare, but if he did not it seems to me that he missed the opportunity of his life.

— James M. Barrie (1860 – 1937)

(Tegningen derimot, er bloggers egen.)

Fjern eksportstøtten på norsk mat

Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp). Fotograf: Torbjørn Tandberg.
Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp). Fotograf: Torbjørn Tandberg.

Jeg er ingen varm tilhenger av den sittende regjeringen, men å motsette seg alt den farer med, bare for å ha gjort det, ville være lite annet enn barnslig. For på et og annet punkt, hender det altså at Regjeringen glimter til, som da landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) sist tirsdag kunne fortelle Dagsrevyen at hun vil arbeide for å fjerne den statlige subsidieringen av norsk mateksport (NRK.no, ordrett sitert):

– Det vi ønsker å gjøre er å fjerne bruken av eksportsubsidier. Det betyr at forbrukerne ikke lenger skal være med på å subsidiere osten som spises av innbyggerne i andre land, sier landbruksminister Sylvi Listhaug.

Det vil i praksis bety at Norge slutter å subsidiere billig Jarlsberg-ost til det amerikanske markedet og andre land, som Sverige.

Eksportstøtten koster Norge 130 millioner kroner i året i direkte støtte. Norges sponsing av eksporten, gjør at osten er vesentlig billigere i andre land enn i Norge.

Rett nok er min støtte til utspillet betinget – av at det er støtten av eksport til rike industriland som fjernes. Det vi eksporterer til økonomisk uutviklede land, hvor matvaremangel fremdeles er en avgjørende faktor, må gjerne subsidieres så sterkt, at vi selger varene for negativ verdi, stod det til meg, men å støtte eksporten til de velstående, synes intet mindre enn motbydelig.

Jarlsberg cheese
Jarlsberg cheese (Photo credit: Wikipedia)

I de verbale tumultene som fulgte Listhaug-utspillet forleden, har Jarlsberg-osten spilt en relativt sentral rolle, og hovedmarkedet, det er USA. Nå er det én ting ved det amerikanske markedet, og amerikanske forbruksmønstre, som helt synes tapt for dem som støtter eksportsubsidiene:

Jo dyrere en vare er desto større sjanser for at dens attraksjonsverdi tiltar. Amerikanerne er ikke så ulik de russiske nyrike, på den måten. Følgelig holder jeg det ikke for helt usannsynlig at Jarlsberg-osten ville få noe av en renessanse på det amerikanske markedet, om eksportstøtten fjernes, og prisene skyter i været.

Forbrukerpsykologi, vøtt.

I alle høver er det en tanke både landbruksministeren, landbruket og Tine kan ta med seg på veien. Det tjener i alle fall liten hensikt å utstyre fullkomment førlige virksomheter med krykker, av ren, skjær og gammel vane.

Så kunne man eventuelt kompensere, ved å gjøre Jarlsberg-hullene større, uten å gå på akkord med kiloprisen? Samma det vel. Gulost er gulost!

Nå er det selvfølgelig ikke det at jeg ikke unner velstående amerikanere billig mat, men når det oppnås, som følge av at vi her hjemme i tillegg før på bønder, som også er velstående, må det kanskje være lov å hevde begeret fylt, både hit- og hinsides Atlanteren. Men bevares, skulle subsidiene komme noen som virkelig behøver dem, til gode (jevnfør passus om matvaremangel for oven), er det flagget lukt til topps her i gård, altså.

Da jeg tegnet den kanskje ikke helt vellykkede osten oppi toppen her, lanserte bloggeren/tegnerens datter tanken om en mulig rebranding, som kanskje kan bidra til å gi eksporten et aldri så lite løft. Minn meg for øvrig på at jeg ikke kan fortsette å tegne illustrasjonene til hver bidige bloggpost jeg begår. Offf, jeg vet ikke … Kanskje jeg skrev bloggposten, fordi jeg alt hadde tegnet osten, uten forkleinelse for det skrevne, vel å merke.

Anyone for Jarlesberg?

(Det er datteren sin, det …)