To sjeler, én tanke. Antagelig.

Aftenposten 7. april 2017:

Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Tegnet av Aftenpostens Inge G.
Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Tegnet av Aftenpostens Inge G.

Nedtegnelser 2. april 2017:

Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje. Kina
Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje.

Som gammel Aftenposten-journalist skal jeg imidlertid vise storsinn. Aftenposten, you’re welcome!

Når flagget følger fisken – Aftenposten

I Kina har Norge vært fremstilt som en angrende synder. Ikke så rart når Erna Solberg oppfører seg som nettopp det. Hun burde heller reist mer som seg selv.

Aldri tidligere har så mye norsk fintfolk lagt påskefeiringen til Beijing. Det er lett å forstå. Det har meget stor betydning for Norge at vi igjen er på talefot med et land som snart er verdens mektigste. I mellomtiden har vi lært en lekse om den asiatiske gigantmaktens nasjonale psyke, ofte på grunnleggende kollisjonskurs med vår egen.

I seks år er Norge blitt straffet for Nobelkomiteens uavhengige valg av den kinesiske dissidenten Liu Xioabo som fredsprisvinner. Det har det vært verdt å stå opp for. Børge Brendes desemberavtale var likevel en seier for politisk fornuft. Den var et vellykket kapittel i vår utenrikspolitiske forhandlingshistorie. Også fordi avtalen ikke representerer et knefall for uakseptable krav. Det vet vi fordi den i sin helhet var åpen, også det et viktig trekk.

Kilde: Når flagget følger fisken – Aftenposten

Spot on, Stanghelle!

Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje.

Drøft.

Foto: Statsministerne Johan Nygaardsvold og Erna Solberg. Bloggers montasje.

Bare en strøtanke, mens man arbeider, som jeg tenkte jeg kunne lufte for statsminister Erna Solberg (siden damen engang følger meg på Twitter), for øyeblikket på besøk for å smiske for kinesiske øvrighetspersoner:

Fins det en mulighet – om aldri så mikroskopisk – for at norsk næringsliv kan gjøre business med andre enn Kina?

Vinnere og tapere i kjølvannet av kommende ukes norske statsbesøk i Kina:

Vinnere: Beijing-regimet og norske næringsinteresser.

Tapere: Demokratiet, kinesiske opposisjonelle, dissidenter – og Kinas, så vel som verdens, menneskerettigheter.

Hva man antagelig kan kalle et rått parti.

Også rått parti:

Kina-Høyre

Toppfoto: Erna Solberg på Den himmelske freds plass. Bloggers montasje.

P.S. Det bør dog anføres at samtlige norske partier later til å være innforstått med Norges vennskapelige omgang med totalitære og menneskefiendtlige regimer. Alt som gavner norske interesser, gavner verdens. Eventuelt: Drit i verden, leve Norge.

Lønn for strevet

Etter års lydig logring, innbefattet distansering fra Tibets Dalai Lama, Tenzin Gyatso, og unnlatelse av å kritisere det totalitære Beijing-regimet for sine menneskerettighets-brudd, belønnes Norge nå med “normalisering av forholdet” de to landene imellom.

Vi gratulerer – og håper dette betyr at Norge for ettertiden unngår å rette kritikk mot land som torturerer, fengsler og knebler opposisjonelle*, men antar at de siste års kinesiske tildragelser har tjent som nyttig lærepenge.

Way to go, Børgis!

Utenriksminister Børge Brende (H). Fotograf: Sjøwall/Utenriksdepartementet
Utenriksminister Børge Brende (H). Fotograf: Sjøwall/Utenriksdepartementet.

*Med mindre det dreier seg om land vi ikke taper noe på å kritisere, selvfølgelig. Så pass prinsippfasthet syns jeg vi skal unne oss.

Kriminalomsorg uten den menneskelige faktor

Det er nok mange som vil føle seg berettiget meninger om graden av menneskelighet eller umenneskelighet i barnemorder Anders Behring Breiviks soning, i en slik grad at man kanskje tvinges til å stille noen spørmål, som jeg ikke skal forsøke å besvare.

Er det for eksempel mulig å forestille seg en fengselsbetjening som er kapabel til å glemme hvilke fanger de “betjener”, spesielt fanger som blant annet er skyld i 77 menneskers død, hvorav flertallet barn?

Hvis ikke, er det mulig å tenke seg at de, tross fravær av slike evner, ville være i stand til helt å kamuflere sin avsky? Fins det mennesker som klarer det, i sitt daglige virke, år ut og år inn?

Kan uttrykkene dette gir seg utslag i, med god eller vond vilje, oppfattes som “umenneskelig behandling”?

Bør i det hele tatt mennesker håndtere slike fanger, eller burde den virkelige umenneskeligheten (les: som ikke involverer mennesker), den virkelig blinde rettferdigheten, gjøres gjeldende?

Automatisering av kriminalomsorgen er en fjern fremtidsutopi. I mellomtiden er vi henvist til et fengselsvesen betjent av mennesker – av kjøtt, blod, følelser og moral.

Det kan fort bli umenneskelig.

Men det er klart det må finnes grenser. Dem er det all grunn til å tro at fengselsbetjeningen kjenner.

Når alt det er sagt, er det gledelig at Behring Breivik er blitt menneskerettighets-forkjemper, det er jo det.

Illustrasjon: Fru Justitia, tegnet av blogger.

Kjært barn

Alt en politiker må tenke på.

Ondhetstyrannenes kunnskapsløse, tomme trusler

Som vi til stadighet ser, må enhver godhetstyrann, i alle fall de som lufter egne meninger, gjøre regning med å få skrevet sitt påpasset av ondhetstyrannene, slik jeg fikk, i kjølvannet av gårsdagens “Holocaust”-bepostelse:

[ … ] Så Gud hjelpe dere globalister som nå driver fram nye Lebensraum-folkevandringer, som også vil føre til nye Holocaust mot Europas urbefolkning.

Skriver “ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.” i sin kommentar.

Her burde det kanskje presiseres at man er føderalist, med opphevelse av de europeiske nasjonalstatene som målsetting, til fordel for en europeisk føderasjon. Men det blir spiseflikking. Viktigere er det at ingen bør la seg skremme av slett kamuflerte trusler, som
“[ … ] Så Gud hjelpe dere globalister som nå driver fram nye Lebensraum-folkevandringer”. Jeg har mottatt langt mer utilslørte trusler før, om kuler plantet i pannebrasken og den slags, men vi vet jo hvordan disse menneskene er.

Desto fornøyeligere, selvfølgelig, når de hevder jødene en “europeisk urbefolkning”, slik “ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.” også presterer i kommentaren:

Jødene var ikke innvandrere i Europa. Men har bodd her minst siden Karl den Stores tid, og dermed fra de første nasjonaldannelser. Askenazy-jødene var således en europeisk urbefolkning, akkurat som germanerne, slaverne, latinerne. Det er faktisk vi innfødte europeere som er vår tids jøder!

Misforstå meg endelig rett: Europeiske jøder er et svært naturlig og velkomment innslag i Europa (kjære vene, ethvert skolebarn vil vite at de etablerte det europeiske bankvesenet, først i Venezia, slik vi kjenner det), men den som hevder dem annet enn migranter fra Palestina, hvor lenge det enn måtte være siden, er på villspor av uante dimensjoner.

Når den renrasede nordmannen til alt overmål presterer følgende kraftsalve:

[ … ] Mens de afrikanske og arabiske folkevandrerne som nå flommer over Middlehavet er vår tid «nazister». Nazismen var nemlig en ektrem utvekst av Vølkish-bevegelsen, som også utviklet Lebensraum-ideen. Om at ekspansive folkegrupper, sperret inn av trange grenser på ressursfattige områder, hadde rett til å overta landområder fra folkefattige, nasjoner. Når muslimske menn nå flommer over Middelhavet og marsjerer oppover Balkan, er de på samme jakt etter Lebensraum som de Wehrmacht-innvandrerne som i 1939 brøt ned de polske grensestolpene, og i 1941 padlet over San-elvea for innvandre Russland (Fall Barbarossa).

Ja, da vet du i grunnen hvem du står overfor. De har jo alltid vært der, men fortrinnsvis i de mørke avkrokene av Internett. Etter regjeringen Solbergs tiltredelse, kan det virke som om de i økende grad anser tankegodset sitt comme il faut (eller skulle vi si Salonfähig?), og ser vi på Norges offisielle politikk, er det all grunn til å gi dem rett i det.

Det er, slik tingene står, vi liberale og humant orienterte som er ekstremistene, godhetstyrannene, i alle fall om vi bruker myndighetenes offisielle holdninger som målestokk – mens “ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.” og hans/hennes geliker står last og brast med Regjeringen. Det er nesten så en undres hvorfor de stadig opererer anonymt (skjønt noen av dem er kommet ut av skapet). Etter alle solemerker er de pinlig oppmerksom på hvor langt ute på viddene de er.

Dithen hadde vi kanskje aldri trodd vi skulle komme. Så var det vel også noe av poenget med gårsdagens post, En gang i verden.

Det er meg for øvrig en gåte at tidspunktet for ens etnisitets inntreden på et kontinent, skal være avgjørende for hvilke rettigheter en skal vederfares. Jødene som kom før “Karl den Stores tid” (men, “ETNISK NORSK”, det fantes europeiske “nasjonaldannelser” lenge før hans tid), skal ha de samme, selvskrevne rettighetene som resten av oss. Og fortjener den samme respekten som Ola og Kari. Dermed er det ikke sagt at de som kom noen hundre år senere, eller i løpet av høsten som gikk, skal strippes alle folkerettslige rettigheter.

Graver vi oss langt nok bak i tid, migrerte de indoeuropeiske stammene – eller vi, da – fra … Vel, det ligger vel egentlig i navnet, uten at det av den grunn bør gi oss spesielle fortrinn.

Summarisk håndtering, slik vi nå ser den utspille seg på norsk jord, er noe vi forbinder med nazistenes Volksgerichtshof, om vi nå først skal gi oss de tyske glosene i vold.

Sånt kan vi kort og godt ikke være bekjent av, uten samtidig å gi avkall på rettsstats-betegnelsen vi ynder å smykke oss med.

Jeg lot den ariske nordmannens kommentar stå, som jeg skrev i mitt tilsvar. Ikke bare på grunn av uviljen mot eventuelle kneblerstempler, men fordi verden er tjent med å se hvilke vrangforestillinger disse menneskene lider under.

Å true til taushet, med dulgte trusler derimot, tror jeg kanskje har motsatt effekt, “ETNISK NORSK, DVS MED URBEFOLKNINGSBAKGRUNN.”.

Jeg fortsetter nok ufortrødent, parce que:

Je suis Jarlie
C’est moi! Og det under fullt navn. Feiging.

Den olympiske idé: Fortært av ukultur

Vi er visst på full fart inn i de siste fasene av en olympiade (de fire årene som går mellom to olympiske leker), etter hva de forteller, idet de neste lekene går av stabelen i Rio de Janeiro i august – og alle hjerter gleder seg.

Jeg unner dem noe å se frem til, men skulle kanskje ønske at de så frem til en begivenhet som ikke er så pill råtten, gjennompolitisert og korrupt som leker organisert av et kriminelt kartell, som formodentlig er den beste betegnelsen på Den internasjonale olympiske komité.

De olympiske leker er, slik vi kjenner dem i nyere tid, blant annet tuftet på tanken om at

[ … ] idretten skal tjene en harmonisk utvikling av mennesket og underbygge utviklingen av et fredelig samfunn som er opptatt av å ivareta den menneskelige verdighet. Dette skal gjøres gjennom utdanning av ungdom gjennom idrett som praktiseres uten noen form for diskriminering, og gjensidig forståelse og vennskap, solidaritet og fair play.

Er det imidlertid noe Den internasjonale olympiske komité, og dens leker, har bidratt til, er det stridigheter, doping, korrupsjon og diskriminering. Det siste gjennom å gi arrangøransvaret til land som utnytter fattige fremmedarbeidere, til de stuper av utmattelse, eller i døden, usikret, og fra svimlende høyder. For en slikk og en absolutt ingenting.

Legger vi så til at de olympiske lekene anvendes som propagandaverktøy, i hendene på umenneskelige despoter, kan vi trygt fastslå at den olympiske bevegelsen befinner seg milevidt unna ideen Pierre de Coubertin la til grunn, da han tok initiativet til det som er blitt den moderne utgaven av oldtids-grekernes noble kappestrid.

Denne bloggeren har år om annet tatt skarp avstand fra leker arrangert i Kina og Russland, som befinner seg lysår unna alt vi forbinder med menneskerettigheter, men også fra tanken om Norge som vertsland – simpelthen fordi enhver befatning med den olympiske bevegelsen, i sin nåværende inkarnasjon, utgjør en besudling av enhver som innlater seg med kartellet.

Selv om det fins nok å kritisere årets vertsland, Brasil, for, fremstår landet uskyldsrent, sammenlignet med mange av de senere års arrangører.

Det gir denne bloggeren alt han behøver av rasjonale for å ignorere også årets leker, ikke Rio 2016 spesifikt, men Den internasjonale olympiske komité, i sin grelle alminnelighet.

Let the games begin. See if I care.

(I rettferdighetens navn bør det muligens anføres at sportsinteressen uansett er måtelig, hvem og hva arrangørene nå måtte være. Det gjør selvfølgelig min avstandstagen desto lettere å leve med.)

Hva illustrasjonen betreffer, er man ikke den stødigste udi latinen, men var jeg noenlunde heldig, skal sitatet i den bety “raskere, høyere, kast/skrot”, med forbehold om at “abicio” burde veket plass for “ecfundo”, “effundo” eller “excutio”, som, så langt man har evnet bringe på det rene, betyr noe av det samme.