Fra kraftnazi til kjellerleilighet-rebell

Vi husker 1970- og 80-tallets Norsk Front og Nasjonalt Folkeparti med vemmelse. En gjeng som leflet med nasjonalsosialismen, slik Adolf Hitler ville ha den, og som anså Norge en ideell arena for slikt, bare den ikke kom i form av invasjon og okkupasjon.

En gjeng som, ikke uten grunn, vakte allmenn vemmelse, forakt og oppstandelse, ulikt Erik Blüchers arvinger av i dag, oftest omtalt som religions- eller islamkritikere, som om noen av delene egentlig har noe med saken å bestille.

Ikke så rart, kanskje, med tanke på at landet er så restriktivt overfor alt som ikke ligner oss, og fører en politikk selv Blücher kunne ha signert.

Så vi nøyer oss med å kalle dem rampegutter og -piker. Rebeller i sine respektive kjellerleiligheter, enten vi tillegger opprørertrangen positive eller negative konnotasjoner.

Men det er klart, det sier jo sitt at det er omtrent så langt kritikerne deres våger å strekke seg (og likevel må tåle pepper for det):

Bloggers billedmontasje.

#MGGA #adolfhitler

Forvirringen er total

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne …

Så gir like godt ordet til ELO:

Who, in their right mind, would hesitate to compare today’s America with the Germany of 80 years ago?

Nazi stormtroopers in front of a Jewish shop.
Nazi stormtroopers in front of a Jewish shop.

Dette kan du ikke mene, Ingebrigt Steen Jensen!

Man må nesten gi Ingebrigt Steen Jensens kritikere rett i at nazistenes jødeforfølgelse og -deportasjon simpelthen ikke lar seg sammenligne med norske myndigheters forfølgelse – og deportasjon av flyktninger i den ytterste nød.

Omfanget er helt uten sammenligning. Vi har ennå langt igjen til seks millioner, men så er det heller ikke alt:

Til forskjell fra nazistene, begår vi nemlig ikke egenhendig folkemord, skjønt vi rett som det er returnerer flyktninger til den visse død. Men det er da visselig en helt annen historie – og dertil i en ganske annen størrelsesorden!?

Nazi-Tyskland var vår fiende under siste verdenskrig, dessforuten.

Vi æreskjeller, klandrer, stempler, diskriminerer og stigmatiserer heller ingen jøder, og fjerner dermed ethvert grunnlag for sammenligning med nazistene. Enhver med øyne i hodet, må da begripe at det er muslimene som er kilde til vår frykt, og for mange dermed også gjenstand for hat – og at vi begrenser oss til muslimforfølgelse? Som tross alt er en helt annen sak. Det skjønner de selv i barneskolen.

Det er, som man vil forstå, himmelropende forskjell på nazistene og Norges regjering anno 2016 – både når det kommer til omfang, behandling og skyteskive.

Så får det heller stå sin prøve at retorikken og de agitative metodene engang har et og annet fellestrekk (som, om man forstår Jensen rett, vel var hans anliggende).

Hvordan noen overhodet kan få seg til å sammenligne, er meg imidlertid en gåte.

Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.
Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.

For øvrig begikk jeg følgende inserat for over tre år siden, før siste stortingsvalg:

https://nedtegnelser.com/2013/06/15/den-som-speider-etter-brune-skjorter-og-ridestovler-i-jakten-pa-rasister-er-trolig-domt-til-a-mislykkes/

Så vel som denne, hin sommer:

https://nedtegnelser.com/2016/07/28/godwins-lov-er-landets-lov/

P.S. Jeg tror ellers det er ganske innlysende at Joseph Goebbels aldri ville ha slept TV-team med på SA- og Gestapo-raid, for å egge “gode tyskere” til handling. At det riktig nok beror på tidens mangelfulle TV-tilbud, er saken helt uvedkommende, meg tykkes. Nazistene. Gjorde. Simpelthen. Ikke. Som. Vår. Regjering.

Og omvendt, i og for seg. Quid erat demonstrandum og nok et punktum.

Ja, og så:

Toppfoto: Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa, mai 1943. Fotografen er ukjent, men bildet er med stor sannsynlighet tatt av en fotograf i tyske Propaganda Kompanie 689, tilgjengeliggjort for offentlig bruk, ad Wikimedia Commons.

Please, France, no!

We’ve all felt a strong sense of solidarity with the French in the aftermath of the attacks on Charlie Hebdo, Paris and Nice, coupled with a growing rage against the so-called Islamic state, ISIL.

The attacks on the birth place of liberty, equality and brotherhood, the model of modern Western civilisation, felt like an attack on us all, an attack, perhaps, on those very ideas, threatening to take it all away, rendering us anything but free, equal and fraternal.

Could they be about to succeed? Today’s news may serve as an indication:

Forcing us to wonder wherein the difference lies, between French police officers and Jew-harassing SA troops of the Third Reich. Granted the above depicted gendarmes simply carry out orders, as opposed to Hitler’s zealous stormtroopers. The outcome, however, remains the same: ethnic and religious harassment, for which the French, as much as the Germans (and the rest of us), should of course be ashamed.

SA-medlemmer
Nazi stormtroopers in front of a Jewish shop.

I have, up until recently, been ambivalent to the proposed burkini ban, but that was until today’s Niçoise news reached us all.

The very thought of scenes such as the one just seen in Nice had me convinced that the ban is everything but libre, égal or fraternel, but the complete opposite.

Thank you, France, but no thanks.

This blog post’s top illustration, originally used in the wake of the Bataclan massacre, takes on a whole new meaning.

Je suis désolé, albeit for an entirely different reason altogether.

Godwins lov er landets lov

Det fins mange og gode grunner til å advare mot samfunns- og verdensutviklingen, som i økende grad beveger seg i en polariserende retning, på mange måter ikke ulik den verden bevitnet i mellomkrigsårene. Noen av utviklingstrekkene har også mye til felles med den (utviklingen) tyskerne opplevde, mellom den første og den andre verdenskrigen, en utvikling vi, eller i alle fall våre foreldre, næret den dypeste frykt og forakt for.

Vår generasjon derimot, blir flyvende forbannet, om noen skulle finne det opportunt å peke på at verden faktisk har sett utviklingstrekk som våre før, nærmere bestemt i Adolf Hitlers tredje rike, en påpekning man kanskje skulle tro var helt unødvendig, men som dessverre viser seg stadig mer aktuell.

Skulle man være så dumdristig å begå den, møtes man umiddelbart med motutsagnet “Og der kom Hitler-kortet, ja”, som en effektiv stopper for advarsler vi simpelthen ikke ønsker å høre. Godwins lov, kalles den, og lyder:

Jo lenger en internettdiskusjon pågår, jo større blir sannsynligheten for en sammenligning som involverer Hitler eller nazismen.

Introdusert på Usenet i 1990, av den amerikanske juristen Mike Godwin, som utvilsomt har et poeng, for Adolf Hitlers inntreden er relativt uunngåelig, i nærmest enhver diskusjon, hvor langt fra nazismen, eller enhver form for politikk, den måtte befinne seg. Praksis har, siden Godwin lanserte loven, vært at all videre debatt opphører, i det øyeblikk sammenligninger med Hitler eller nazismen bringes til torgs. Interessant nok forfektes den av dem som vanligvis mener seg kneblet i samfunnsdebatten.

Hege Storhaug kneblet

Verre er det imidlertid å begripe seg på at betimelige påpekninger av likhetstrekk, skal kvalifisere for termen reductio ad Hitlerum (eller “hitling” og “brunskvetting”), når likhetstrekkene vitterlig fins. Slike påpekninger insinuerer hverken at man ligner Adolf Hitler, er uniformert eller tramper til taktfast marsj, men at samfunnet befinner seg på farlige veier det må være lov å advare mot.

Nå er selvfølgelig ikke det faktum at Adolf Hitler og hans geliker ivret for noe, ensbetydende med at det var galt. Midt i all den forrykte ondskapen, hendte det for eksempel at de iverksatte tiltak både Tyskland og okkuperte land siden beholdt (og gad vite hvordan det hadde gått med Nasas Apollo-prosjekt, uten Wernher von Braun).

For halvannen ukes tid siden publiserte Dagbladet tall som viser at hele 60 prosent av oss anser asylsøkerne en trussel mot velferden. Hvem kunne finne på å klandre noen for å skremmes av parallellene? Svært mange, er jeg redd, med nettopp Godwins lov i hånd. Ikke til å undres, i og for seg, når 60 prosent av oss engang anser asylsøkerne farlige, og da slett ikke bare for velferden.

Noen få av oss går også til ytterligheten å gi denne mannen sin ideologiske støtte, om de tar aldri så stor avstand fra udådene han er dømt for:

Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).
Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).

Langt flere, også langt inn i regjeringskorridorene, legitimerer imidlertid tankegodset, med illevarslende utsagn om snikislamisering og muslimsk invasjon.

Det er klart den slags ikke gir grunnlag for å trekke paralleller (og denne gangen medgir jeg ironisering)!

Vi må bare slå fast at vi har fått et debattklima som umuliggjør advarsler som involverer historiske erfaringer, og at følgende devise ikke har lært oss det bøss:

Den som har glemt historien, er dømt til å gjenta den.

At historien til alt overmål er blitt en polemisk no go-sone, gjør neppe saken bedre.

Tusen takk, Mr. Godwin!

P.S. Siden det er tanker av just dette slaget som får Godwins lov til å tre i kraft, gjør man rimeligvis ikke regning med noen form for respons. Pffttt … Knebling, min fot!

Verre enn verst

islamisme

Ikke helt som uskyldig hverdagsnazisme, altså.

“Jeg er ikke rasist, men heil og sæl”

Og alle dere som tar avstand fra Behring Breiviks handlinger, men støtter ideologien. Dere er klar over hvilken ideologi, sant?

Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers illustrasjon
Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).

(Siden dere engang ikke er så rent få.)

For øvrig: