Han har jo rett, Carl I. Hagen. Det er ham, som person, som er problemet, ikke Stortingets regelverk.

Det han derimot ikke forstår, er at det fins så mange gode grunner for at det er slik.

Nedrig Jagland

Jeg har nettopp sett Thorbjørn Jaglands siste utspill mot Geir Lundestad på Dagsrevyen. Det var en selsom tildragelse.

Geir Lundestad (born in 1945) is a Norwegian h...
Geir Lundestad, fhv sekretær for Den norske Nobelkomité. (Photo credit: Wikipedia)

Vel fremstår Lundestad en smule full av seg selv, jeg har ingen problemer med å se den, men Jaglands respons på Fredens sekretær, er virkelig, virkelig nedrig.

Det fins ingen grunn til å betvile at Geir Lundestad har levert substansielle bidrag til Jaglands forskjellige taler, så vel som artikler – i Nobelinstituttets regi, vel å merke. Det skulle da også bare mangle. Slikt tilligger nå engang slike funksjoner.

Når Jagland nå tilbakeviser slike bidrag på det innstendigste, står det simpelthen ikke til troende.

Som aktiv ghostwriter gjennom flere tiår, tar jeg det for gitt at skriveriene jeg har begått i andres navn, aldri i verden ville bli tilskrevet meg, om jeg skulle være dum nok til å insistere på de faktiske forholdene. Ikke minst fordi den “ufortjente” krediteringen er implisitt, som følge av en gjensidig forståelse mellom reell og tilgodesett forfatter.

Tross min forståelse for slike gjensidige overenskomster, må jeg medgi at Jaglands tilbakevisning av Lundestads utvilsomt korrekte påstander, er lite annet enn kritikkverdig. Her burde han, som en minimums-innrømmelse, ganske enkelt ha avstått fra å kommentere – om sannheten skulle bli for vanskelig å vedkjenne seg.

Han har hatt min respekt frem til denne episoden, men du vet hvordan det er:

Kun det tapte eies evig.

Hvor dypt må vi knele?

Thorbjørn Jagland

Spørsmålet er betimelig, etter dagens vraking av Thobjørn Jagland, som leder av Nobelkomiteen. Kanskje som plaster på såret, for at det ikke blir flytog med Mao-portretter likevel? Jeg vet ikke, men vet så pass:

De har balletak på oss nå, kinesera, og har sett til hvilke dybder vi er villig til å synke, for å tekkes dem. Det kommer de nok til å utnytte, for alt hva det er verdt.

Det gikk som det antagelig måtte med Nobelkomiteen, som nå får Kaci Kullman Five (H) til rors, men så?

Hva blir det neste knefallet? How low can you go, Erna?

Pretty damn low, etter dagens lille øvelse å dømme.

Uten å ytre én nedsettende stavelse om Five, som utvilsomt er dyktig nok, må det være lov å hevde det hele flaut. Bent frem grenseløst pinlig, på toppen av den internasjonalt bevitnede Lama-botsgangen hin vår.

But we ain’t seen nothin’ yet, er jeg redd.

Kinavennlig nobelsjef på vei?

Samme år som vår høyredominerte regjering nektet å ta imot fredsprisvinner Dalai Lama, tar den nå nødvendige skritt for å få fjernet kinakritikeren Thorbjørn Jagland som leder av Nobelkomiteen.

Høyres parlamentariske leder Trond Helleland på Dagsrevyen 29. september 2014.
Høyres parlamentariske leder Trond Helleland på Dagsrevyen 29. september 2014.

I den anledning ble Høyres parlamentariske leder Trond Helleland intervjuet på Dagsrevyen, med forsikringer om at regjeringen selvfølgelig ikke har diskutert problemet med Kina.

Formodentlig med krav om å bli trodd.

Så enkelt, og likevel så vanskelig, Wetland

 

Kjære Morten Wetland. Jeg er så enig med deg, at jeg knapt vet hvordan jeg skal uttrykke det. Da nobelkomiteen fant det opportunt å tildele USAs nytiltrådte president fredsprisen, før han hadde rukket å utrette det grann, syntes jeg det var så pinlig, at jeg tror jeg kunne ha sunket i jorden.

At han fortsatt ikke har utrettet noe som tilsier at han burde bli æren til del, gjør i bunn og grunn ikke saken bedre.

Som hos deg, var min umiddelbare innskytelse at noen ville tekkes storebror, og besørge storfint oslobesøk i prosessen. Herregud, så små vi gjør oss, tenkte jeg – mens verden formodentlig tenkte langs de samme banene. Ikke minst amerikanerne selv, som du så treffende beskrev det i din kronikk.

Som du skjønner, kunne det like gjerne ha vært jeg som skrev den kronikken i Dagens Næringsliv hin uke, skjønt det vel er best å overlate slikt til dem som har ordet – og litt til – i sin makt.

Men hadde jeg vært en like dyktig skribent, til alt overmål en samfunnstopper og opinionen lånte sitt øre, er det nok ett spørsmål jeg hadde stilt, før jeg klikket på e-postklientens send-knapp:

Er mitt daglige virke av en slik karakter at det kan sås tvil om motivene for å gå ut med dette? Inkluderer mitt virke arbeid for oppdragsgivere som, direkte eller indirekte, kan være tjent med å stille nobelkomiteen i forlegenhet, for eksempel ved at de dermed fremstår som Kinas beste venner og medløpere på norsk jord?

For min egen del vet jeg selvfølgelig at så ikke er tilfellet, Morten, men skulle det, helt hypotetisk, likevel forholde seg slik, tror jeg jaggu jeg hadde utstyrt inseratet med følgende presisering:

Kronikøren har løpende oppdrag for næringslivsaktører som har interesse av å stå på god fot med kinesisk næringsliv og kinesiske myndigheter, og har dermed en viss forståelse for at kronikken kan tas til deres inntekt. Innholdet er imidlertid et uttrykk for forfatterens private engasjement, i erkjennelse av at det kan oppfattes annerledes.

Vanskelige formuleringer, syns du? Pytt, du har skrevet bedre ting enn det!

Nå er det jo ikke sikkert at First House dermed hadde holdt sin sti ren, men det hadde i alle fall du, som til syvende og sist er sakens springende punkt.

Én ting kan jeg i alle fall love deg: Du hadde ikke kavet rundt i denne picklesen, om du tilgir anglisismen, og Stanghelle, stakkar, hadde sluppet å ta munnen så full. For det er du selv som har viklet deg inn i suppedasen, vet du – ikke Stanghelle.

Jeg kan vel ikke akkurat trekkes for PFU, men slep meg gjerne for en domstol. Det tar vel ikke lang tid før ytringsfriheten, tillikemed det meste, lever under kinesiske kår, dersom landets innflytelse på våre breddegrader blir som den har vært, så langt i år.

Om dere guttaboys får det som dere vil, da.

Foto: First House-lobbyist og tidligere FN-ambassadør Morten Wetland. Fotograf: Cia Pak/Norden.org

Ikke vær lei deg, Carl

 

Carl I. Hagen 2009 1

Det kan ikke være helt enkelt å sitte i Frp-ledelsen om dagen. Her prøver de å hemmeligholde den store overraskelsen, og så blir det sure toner lell.

Tipper at de har planer om å nominere Carl til selve fredsprisen, jeg. Da kan han jo ikke akkurat sitte i komiteen.

Kan han vel?

Ikke vær lei deg, Callemann. Hør Spania kalle: