Hvil i fred, Steinar Mediaas

Først i går kveld ble jeg oppmerksom på at Steinar Mediaas er død, etter lang tids sykeleie.

Mitt eneste forhold til ham, var at jeg satte stor pris på den grundige og redelige journalistikken han serverte, både på radio og TV, og at jeg visste at han var den typen journalist jeg helst så at jeg selv var.

Og, selvfølgelig, at jeg var klar over at han var far til min gode venn Lars, hvis omgang jeg er henvist til å pleie ad sosiale medier, nå som jeg ikke lenger bebor hovedstaden. Mine tanker går til Lars og familien hans, som har mistet en fin far.

Vi andre har mistet en hedersmann og, i mitt tilfelle, et profesjonelt forbilde.

Steinar Mediaas ble 70 år.

Foto: Skjermdump fra NRK.

Nok nå, NRK

En blogger, som for øvrig ønsker å være anonym, gir for dagen sitt besyv med Krinkens minutt for minutt-satsing:

Etter tiår som statsautorisert skrønemaker, vil den fordums NRK-korrespondenten omsider ha oss til å tro noe alle forstår er en løgn, nemlig at Hans-Wilhelm Steinfeld (av alle!) har en fortid som rampegutt.

Den, Hans-Wilhelm, er jeg redd du må lenger ut på landet med – og jeg er temmelig langt ute på landet!

Disse tre inviterer til felles pressekonferanse om samarbeid i ettermiddag. Vil ikke si hva temaet er – Medier24.no

VG, Dagbladet og NRK med felles invitasjon tirsdag.

Kilde: Disse tre inviterer til felles pressekonferanse om samarbeid i ettermiddag. Vil ikke si hva temaet er – Medier24.no

Hvis dette er hva jeg frykter, tror jeg du kan vinke lisenspengene farvel, Thor Gjermund.

P.S. Så var det bare felles kamp mot “fake news” (noe de ærlig talt burde klare, på hver sine tuer).

Er en TV-kanal kommersiell om den avhenger av statsfinansiering?

Det sier seg selv: Skal en ikke-statlig, privat og kommersiell TV-kanal forbli ikke-statlig, privat og kommersiell, kan den ikke basere sin finansiering på milde gaver fra kulturministeren.

Jeg mener … hør på deg selv, Linda Hofstad Helleland:

Det er viktig å sikre en reell konkurrent til NRK. Det er viktig for mediemangfoldet få andre til å strekke seg og levere bedre. For å sikre innhold og meningsproduksjon av høy kvalitet er det viktig å ha en aktør som sørger for medieproduksjon utenfor Oslo.

Kulturministeren til Dagbladet

Det. Er. Ikke. Statens. Oppgave.

Når det kommer til spørsmålet om på hvilke måter TV-mangfoldet har gitt NRK noe å strekke seg etter:

https://nedtegnelser.com/2015/03/05/saerpreg-en-forutsetning-for-kringkastingsavgiften/
(Denne bloggen 5. mars 2015)

Farmen? Nei …

anno

For øvrig er spørsmålet om en kommersiell allmennkringkasters geografiske beliggenhet mediepolitisk uinteressant, i det at det er og blir distriktspolitisk – og skulle TV 2 finne det opportunt å forlate Bergen; se om jeg bryr meg.

Tanken om å fjerne kringkastingsavgiften derimot, også kjent som TV-lisensen, er ikke så dum – om den erstattes av en tilsvarende skatt eller avgift, vel å merke.

TV 2 TV 2s vekst og fall

Kom bare ikke og fortell at statsfinansierte TV-kanaler er kommersielle.

Du har:

Skurkebanken Nova Bank, i den danske spenningsserien
Skurkebanken Nova Bank i den danske spenningsserien “Bedrag”. Skjermdump fra NRK.

Og du har:

DNB
Den Norske Bank.

Det kan selvfølgelig bero på at mitt tidvis overdrevent grafiske jeg ser ting som overhodet ikke er der (det ville ikke ha vært første gang), men er det noen som forsøker å fortelle oss noe?

Sorry, man har slikt å gjøre.

Statskommers

På forsiden av nrk.no i dette nu:

Julekalendre

Straks etterfulgt av:

Julehefter

For julehefter er jo så billige. Samfunnsoppdrag, må vite.

For øvrig er det jo ikke fritt for at man utbryter et stille “WTF, én milliard!?”.

Dr. Kapusch könnte Dr. Mabusch sein.

Fred for enhver fredspris – for noen Emmy blir det ikke

Så led man seg gjennom syvende og siste episode av helteeposet Nobel, en serie til hvilken man muligens ikke hadde de aller høyeste forventninger – med rette, skulle det altså vise seg.

Nå skal jeg ikke gi meg til å dissekere serien, utover å tilkjennegi misnøye og eventuell tilfredshet, som henges på et knippe vilkårlige knagger.

En ting er at man antagelig har begynt å få nok av norske serier og filmers fremstilling av norsk heltemot, etter kjent og svært så amerikansk mønster, og siden vi først er inne på det:

Når ble det egentlig vanlig at norske embedskvinner og -menn tiltalte hverandre på engelsk – og da mener jeg ikke bare “are we good?”.

Og omtaler virkelig norske soldater, like ned til de meniges rekker, landets utenriksminister som “umin” nu om dagen? Definitivt ikke i min tid, men meget kan ha forandret seg. Så som, for eksempel, at norske toppbyråkrater omgås le corps diplomatique, iført aftenkjoler med tribal-tattis på overarmen.

Skjønt det neppe anses diplomatisk kutyme.

Når serien til alt overmål mangler spenningsmomenter, og utelukkende har til hensikt å fortelle verden hvor barske og snappy norske soldater, journalister og diplomater er, skal man kanskje ikke fortenkes i at man henfaller til kjent og kjær mimikk:

Animert Jarle

La oss heller ikke glemme at alle norske embedsmenn (og soldater) er vakre, og utelukkende bebor hjem prydet med det ypperste innen skandinavisk design. Dette er det viktig at verden får vite.

Ja, og så Gutta på haugen, så klart. La oss ikke glemme dem:

Å hevde Derrick god krim, ville antagelig være en munnfull, men blant middelmådighetene finner vi rett som det er gull.

Karbonade-Emil Derrick
Spurte han, mens han stirret henne dypt ned i kløften. Skjermdump fra Derrick-episoden “Solo für vier” (1990) på NRK2.

Dagens episode ga imidlertid ingen forklaring på hvordan Karbonade-Emil hadde gjort seg fortjent til økenavnet, men Lola (t.h.), om nå det var navnet, unngikk i det minste et spark bak – enten hun likte det eller ei.